Ideer

SV ramler baklengs

SVs museumsvoktere rører på seg. Resultatet er at partiet vedtar resolusjoner som fremstiller NATO som en like stor, eller kanskje større trussel enn Russland i kampen om Ukrainas fremtid.

SVs museumsvoktere rører på seg. Resultatet er at partiet vedtar resolusjoner som fremstiller NATO som en like stor, eller kanskje større trussel enn Russland i kampen om Ukrainas fremtid.

SVs landsstyremøte vedtok nylig at NATO er en del av problemet i Ukraina, framfor å fordømme russisk aggresjon. I en pressemelding fra partiet (6. sept.) kan vi blant annet lese at: ”SV går imot norsk deltakelse i NATO-øvelsen i Latvia og den nyopprettede innsatsstyrken i NATO … SV mener at løsningen på russisk aggresjon ikke er mer militær opptrapping. Dette er en farlig utvikling, og kan lett bidra til ytterligere eskalering av konflikten i Ukrainia. NATO er en del av problemet, ikke en del av løsningen.”

Vedtaket ble fattet mot ledelsens vilje. Den ville på sin side at SV skulle fordømme russisk aggresjon i Ukraina, og foreslo at SV «krever at Russland trekker seg tilbake og ikke krenker Ukrainas territorium». Men i resolusjonen finnes ingen fordømmelse av Russland. Til Dagsavisen sier Audun Lysbakken at vedtaket ikke er flaut (tvert i mot forsvarer han det), fordi han selv mener NATO er en del av problemet, samt at SV tidligere har uttalt seg kritisk mot Putins aggresjon i Ukraina. ”SVs rolle er å føre en konsekvent utenrikspolitikk hvor vi kritiserer både Moskva og Washington”, sier han.

Frontlinjer
Denne mellomposisjonen har SV prøvd før – en politikk som de gjerne selv omtalte som brobyggerpolitikk eller Den tredje vei – men som i praksis innebar logring for autoritære kommuniststater gjennom 30 år.

Frontlinjene ble trukket mellom sosialisme og kapitalisme, mellom øst og vest.

SV forsto ikke – eller ville ikke forstå – at den kalde krigens motsetning, til tross for grusomheter og krigsforbrytelser på vestlig side, i siste instans sto mellom tyranni eller demokrati. Frontlinjene ble trukket mellom sosialisme og kapitalisme, mellom øst og vest. Det kaldkrigske sosioøkonomiske oppsettet førte til at motstanden mot autoritær påvirkning var underutviklet. Særlig mistet Den tredje vei troverdighet da SF i 1973 valgte å fusjonere med det Moskva-ortodokse NKP i Sosialistisk Valgallianse.

Parallelt med slike kontakter hadde SV programfestet at ”NATO styrker de militære og politiske båndene til USA, som i dag er den største trusselen mot verdensfreden”, samt at ”NATO-samarbeidet er lite relevant i forhold til de reelle sikkerhetsutfordringene i vår tid, og for det norske Forsvaret.”

Den tiden er heldigvis forbi og det er lite igjen av partiets antidemokratiske utenrikspolitiske disposisjoner. Partileder Audun Lysbakken var selv med i utvalget som i 2009 fikk fjernet ”USA-posten” fra partiprogrammet. Men som med partiet Rødt slites SV mellom unge sosialister eller venstresosialdemokrater i ledelsen, og museumsvoktere på gølvet.

Temmelig pinlig
Det er åpenbart pinlig for SV, hvis hovedfokuset ikke er å fordømme Russland, selv om Lysbakken hevder noe annet. Det er selvsagt mulig å observere at NATOs østlige ekspansjon siden 1999 blir oppfattet som en trussel mot strategiske kjerneinteresser fra russisk hold. Men også østeuropeiske land har rett som demokratier til å bestemme egen kurs.

At Ukraina skal måtte akseptere status som nøytral bufferstat er en fallitterklæring.

At Ukraina skal måtte akseptere status som nøytral bufferstat er en fallitterklæring. Interessesfærer har ingen demokratisk legitimitet, kun maktpolitisk. Som en av mine fjesbokvenner har påpekt: Det er ved å støtte Ukrainas eksistens som en uavhengig demokratisk stat at man kan arbeide for å delegitimere interessesfærer istedenfor å anerkjenne dem, og på sikt endre spillereglene i det internasjonale samfunnet. SV er åpenbart ikke alene om dette prinsippløse taskenspilleriet. Vi finner den slags på høyresiden også. Men i en historisk kontekst fremstår SVs pressemelding som deja vu fra en tid som mange av dagens SVere helst vil glemme.

Jalta-myten
For de fleste historikere var Jaltakonferansen mot slutten av annen verdenskrig, med Stalin, Churchill og Roosevelt, en avgjørende begivenhet. Her ble mye av grunnlaget for den kalde krigen lagt. Det er en populær, men feilaktig, forestilling at Europas deling ble vedtatt på Jaltamøtet, og at dette la grunnen for sovjetisk behov for sikkerhet og vern om egne områder. Sovjetunionen hadde ifølge mange, særlig på femti- og sekstitallet, rett til å dominere og kontrollere Øst-Europa på samme måte som USA dominerte Vest-Europa. Men på Jalta lå det klare betingelser om frie valg og nasjonal suverenitet. Som kjent ga Stalin blaffen og tvangsinnsatte marionettdiktaturer som gjorde Øst-Europa til vasaller av den sovjetiske orden i 45 år.

Det er liten tvil om at Putin har tatt over den sovjetiske stafettpinnen og at han derfor har assimilert den sovjetiske strategien i sine egne geopolitiske forehavender. Putin har omtalt Sovjetunionens sammenbrudd som en geopolitisk katastrofe og at de påfølgende ”revolusjoner” har påført Russland stor skade: «Russland har vært en stormakt i århundrer, og vil forbli slik. Vi har alltid hatt og har fortsatt lovlige interessesoner…Vi bør ikke senke guarden i denne sammenheng, eller tillate at vår posisjon å bli ignorert.»

En av de største unnlatelsessynder som ble begått i deler av den vestlige offentlighet under den kalde krigen, var å underkommunisere de ideologiske føringene som lå til grunn for det sovjetiske imperiets universelle ambisjoner. Her ser altså gamle synder ut til å bli gjenoppvekket. Russland og Putin forsvarer bare sine geopolitiske interesser og har en legitim grunn til å føle seg truet, er tonen. Derfor må østeuropeere sitte stille i båten. USA og NATO også. Det er så Churchill og Roosevelt vrir seg i graven.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden