Politikk

De svake får bank

Vårt handlingsrom er sterkt begrenset slik Russland opptrer. Reell beroligelse vil for Norge bety en mindre rolle for NATO og særlig USA. Det viktigste for vår sikkerhet, mer alliert støtte, er det minst beroligende sett fra Moskva.

Tittelen er et sitat av Russlands president Putin i 2004.[i] Det er selvfølgelig selektivt, men langt fra unikt. Det finnes mange liknende, fra hans beretning om gateslagsmål under oppveksten, til gjentatte taler om behovet for et sterkt Russland. Tale om styrke har også god gjenklang i den russiske befolkningen.

Ti år før Putins uttalelse gav Ukraina opp sine atomvåpen, og Russland garanterte landets sikkerhet og territorielle integritet. Ti år etter uttalelsen invaderte og annekterte Russland Krim, og fører fortsatt krig. Ukraina var svakt.

Det er nå en debatt i Minerva om vårt forhold til Russland med Sverre Diesen (se her og her), Jacob Børresen og Tormod Heier. Debatten har flere aspekter, noen av de viktigste er hvilket Russland vi står overfor, hvordan Russland oppfatter oss, og balansen mellom avskrekking og beroligelse.

Autoritær og aggressiv

President Putin har stor støtte internt i Russland. Han overtok etter et kaotisk 90-tall, skapte stabilitet, respekt fra omverden og, takket være høye råvarepriser, stadig økt velstand. Samfunnskontrakten var enkel, presidenten sikret stabilitet og velstand, og folket holdt seg unna politikken. Implisitt aksepterte de korrupsjon og manglende demokrati. Etter invasjonen i Ukraina, sviktende oljepris, sanksjoner og stagnerende økonomi er ikke kontrakten lenger mulig.

Pengestrømmen erstattes nå av nasjonalisme, aggresjon og ikke minst etableringen av fiendebildet, et Russland omringet av trusler. Triumferende og ofte aggressiv nasjonalisme er et farlig vesen som må vedlikeholdes. Når nasjonaleuforien over Krim svinner, Syria går fra TV-underholdning til langdryg krig, og økonomien faller, blir det lett behov for nye konfrontasjoner og styrkedemonstrasjoner.

Dette er innenrikspolitisk nødvendig for å opprettholde støtte, men reflekterer også varige trekk i russisk tenkning. Verden er utrygg, de legger vekt på styrke og hard makt, og ikke minst oppfatter de å ha spesielle rettigheter som stormakt. Det er et utbredt syn at de er i en permanent tilstand av konflikt med Vesten. Kortsiktige taktiske seiere har imidlertid en høy strategisk pris. Få ser Russland som en troverdig samarbeidspartner.[ii]

Tanker om geopolitikk, nullsumspill og innflytelsessfærer betyr at de ser sin sikkerhet svekket hvis naboer nærmer seg Vesten, eller hvis NATO gjennomfører mottiltak etter russisk aggresjon. Det betyr neppe at de mener et angrep er nært forestående, men det kan definitivt bidra til verbale og faktiske reaksjoner, uten at vi bør bøye av fra det vi mener er nødvendig politikk.

Interne problemer en fare

Valgfusk og Putins beslutning om å komme tilbake som president førte til omfattende demonstrasjoner i 2011-12. Aldri har han vært mer upopulær. Han har sett folk gå ut på gatene og kaste sine autoritære ledere i Ukraina i 2004 og i 2014, i Serbia, Georgia, Kirgisistan og i den arabiske vår. Putins mareritt er å bli jaget fra Kreml av sitt eget folk. Regimets egen sikkerhet er blitt det vesentligste målet.

Regimets forretningsmodell er enkel: maksimer utbytting av landets enorme ressurser, gi leddene nedover i maktvertikalen rett til å ta sitt utbytte, og krev absolutt lojalitet tilbake.[iii] Demokrati vil ødelegge denne forretningsmodellen. Et vellykket Ukraina på nivå med Polen eller Litauen vil demonstrere regimets manglende legitimitet og effektivitet for enhver russer, og derfor være en dramatisk trussel. Liberalt demokrati er farligere enn norske soldater i Finnmark.

De nærmeste deserterte

Et vesentlig problem for Russland er at de truer og skremmer selv de som kunne vært deres venner. Det var ikke først og fremst NATO, og EU, som ekspanderte østover, det var Russlands nære som deserterte så fort de fikk muligheten. De valgte demokrati, økonomisk vekst og europeiske verdier fremfor Russland. Selv land i Sentral-Asia, hvor Russland fortsatt har betydelig attraksjonsmakt, diversifiserer nå mot Kina, Iran og Tyrkia, og samarbeider mer og mer med EU. Med stadige trusler gjør Russland også sitt beste for å øke NATO-oppslutningen i Sverige og Finland.

Ingen begrensning på NATO-utvidelse

Det gjentas ofte feilaktig at Vesten lurte Russland og gav lovnader om ikke å utvide østover. Ved forhandlingene om gjenforening av Tyskland i 1990 ble ikke saken diskutert i det hele tatt, og det ble ikke gitt noen lovnader. Tidligere president Gorbatsjov har selv erkjent dette. Det ble ved inngåelsen av NATO-Russia Founding Act i 1997 også enighet om folks rett til selvbestemmelse og staters rett til selv å bestemme sin sikkerhetstilknytning.

Det hevdes at Russland ble ydmyket og ignorert etter Sovjets fall. Putin sa selv at Russland hadde blitt plyndret. Realiteten er at de fikk en særlig status i forhold til NATO, og ble behandlet som en privilegert partner. Russland krever å bli møtt med respekt. Problemet er at så mye av det de gjør, fra invasjon til korrupsjon til undertrykkelse av homofile, ikke fortjener respekt.

Kunne ikke true om vi ville

Det norske forsvaret er så lite at vi kunne ikke true Russland om vi ville. Hæren har deler av en brigade i Troms, 1000 km fra grensen. Sjøforsvaret og Luftforsvaret har ingen kampenheter i Troms eller Finnmark. Finnmark er i praksis et militært tomrom, med en grensevakt utstyrt med håndvåpen og noen mindre HV-avdelinger, de er ikke en gang i stand til å etablere en krigssituasjon om noen trenger inn på norsk territorium.

På russisk side står det tre brigader, hele nordflåten, og omfattende luftstyrker. Jeg har selv vært der, kjørt og prøveskutt materiellet. De har svært høy beredskap, og endeløse rekker av transportkjøretøy står opplastet med skarp ammunisjon, klar til utrykning. Det er også urimelig å hevde at våre øvelser er provoserende. Samtidig som 5000 soldater gjennomførte øvelse Joint Viking i Finnmark i fjor, øvde Russland 40 000 soldater på Kola.

Vi har en tilsvarende situasjon i Baltikum, med helt marginale militære styrker, noen få marinefartøy og ingen kampfly. NATO har derfor måttet stille en håndfull fly for sikring av luftrommet. De har blitt holdt i arbeid av stadige russiske krenkelser og aggressiv flyvning. NATOs deployering av fire bataljoner, til sammen om lag 4000 soldater, spredt på fire land er ingen militær kapasitet. Det er en politisk demonstrasjon av militær vilje, og har sin verdi i at mange nasjoner blir militært engasjert hvis Russland mot all formodning går inn i våre områder.

Begrenset rom for beroligelse

Russlands totale brudd med europeiske normer ved angrepet på Ukraina har ført til betimelige politiske, økonomiske og etter hvert militære reaksjoner. Russland har fortsatt på en triumferende og aggressiv vei. De har eget integrert konsept for strategisk avskrekking som bruker alle tilgjengelige midler for påvirkning, både ikke-militære, militære og atomvåpen, og inkluderer det vi ofte omtaler som hybridkrig. Utfordringen er at det av andre ofte oppfattes som aggressivt, provoserende og dermed eskalerende.[iv]

Beroligelse er en tosidig sak, og vårt handlingsrom er sterkt begrenset slik Russland opptrer. Reell beroligelse vil for Norge bety en mindre rolle for NATO og særlig USA. Dette ville kreve dramatisk større budsjetter, og er helt urealistisk. Det viktigste for vår sikkerhet, mer alliert støtte, er det minst beroligende sett fra Moskva.

Vi bør selvfølgelig fortsette diplomatisk dialog, og samarbeide på helt nødvendige områder som grensevakt, kystvakt og maritim sikkerhet, men nærmere samarbeid er politisk avhengig av utvikling i Ukraina. En annen utfordring er Russlands stadige store og uvarslede øvelser, som er direkte i strid med intensjonene i avtaleverket i OSSE. De har suspendert eller omgår de tillitsskapende avtalene som skulle sikre beroligelse gjennom varsling av militær aktivitet og transparens ved gjensidig inspeksjon av militære avdelinger.

Svakhet er ikke et svar

Ingenting av det dramatiske vi vil oppleve i fremtiden er særlig sannsynlig. Listen over usannsynlige hendelser er lang: murens fall, 9/11, krigen i Ukraina, Brexit, IS, folkevandring…. Vi må selv stille oss slik at vi har evne til å håndtere kritiske situasjoner.

Vi er ikke isolert fra problemer. Godt samarbeid på selektive områder hvor vi har felles interesser, som fiskeri, betyr ikke at vi er isolert fra geopolitiske forhold eller avgjørende innenrikspolitiske behov i Moskva. Norge ligger lagelig til for hogg, og vi må være forberedt på flere overraskelser.

Vi må holde Forsvaret i orden, særlig i nord. Det er en rekke potensielle områder hvor det kan skapes konflikt, som vår etterretningsvirksomhet, Barentshavet, og ikke minst Svalbard. Satsingen på kampfly, overvåkningsfly og ubåter er viktig. I tillegg er er det helt nødvendig å få på plass et betydelig sterkere landforsvar i Finnmark. Dette er avgjørende for å markere suverenitet og vilje til å forsvare oss, og for å håndtere forskjellige hybride trusler og provokasjoner. Ingen tror vel vi vil bombe Kirkenes, gassanlegget på Melkøya, eller våre etterretningsstasjoner hvis små grønne menn skulle dukke opp? Vi må være til stede på eget territorium.

Dyptfølt russisk nostalgi over et tapt imperium kan ikke styre vår sikkerhetspolitikk, ei heller gi Russland spesielle interessesfærer. Økende russisk aggresjon gir økt behov for alliert samarbeid. NATO-toppmøtet i Warszawa i juni var krystallklart på satsing på avskrekking og kollektivt forsvar. Det er det motsatte av beroligelse, og Russland vil oppleve seg som geopolitisk taper, men det er dessverre en nødvendig konsekvens av deres opptreden.

Regimets plan er å bli sittende, og de vil bruke de maktmidler de har for å sikre seg.[v] Morgendagens Russland er trolig mer aggressivt utad, autoritært innad, og stadig stagnerende, økonomisk, politisk og sosialt. Alle indikasjoner tyder på at det blir verre før det blir bedre.[vi]

The jealous and intolerant eye of the Kremlin can distinguish, in the end, only vassals and enemies, and the neighbors of Russia, if they do not wish to be one, must reconcile themselves to being the other.  

George Kennan

 

 

[i] Herpen, Marcel H. van. Putin`s Wars: the Rise of Russia`s New Imperialism (Lanham, MD: Rowman & Littlefield Publishers, 2015), s. 275.

[ii] For en glimrende oversikt over russisk utenrikspolitikk, se Lo, Bobo. Russia and the New World Disorder (London: Brookings Institution Press, 2015).

[iii] For en grundig gjennomgang, se Dawisha, Karen. Putin`s Kleptocracy: Who Owns Russia? (New York: Simon and Schuster, 2015).

[iv] Bruusgard, Kristin Ven, “Russian Strategic Deterrence”, Survival, Aug-Sep 2016, s. 7-25.

[v] Karlsen, Geir Hågen, «Putins plan», Dagens Næringsliv, 16. mai 2015.

[vi] Dette er en nær samstemt vurdering, fra akademikere til ambassadører, og til E-tjenestens siste trusselvurdering. For de mer dystre syn, hvor titlene taler for seg selv, se general Sherrif, Richard. 2017 War with Russia (Philadelphia, PA: Coronet Books, 2016), eller Lucas, Edward. The New Cold War: Putin`s Russia and the Threat to the West (New York: St. Martin`s Griffin, 2014).

Fra forsiden