Debatt

Svar til Toje

Asle Tojes svar på min kritikk av hans EU-kronikk skårer høyt i indignasjon, lavt i presisjon.

Asle Toje har tatt seg bryet med å svare på min kritikk av hans kronikk i Dagens Næringsliv. Og han gjør det meget klart at det egentlig er under hans verdighet å kaste bort tiden på dette.

Jeg skal nøye meg med noen oppklarende kommentarer. Geert Wilders ligger an til å gjøre et omtrent like godt valg den 15. mars som han gjorde i 2010, men vesentlig bedre enn i 2012. Toje fokuserer på fremgangen fra 2012, mens jeg fokuserer på nedgangen siden årsskiftet. Toje forveksler for øvrig prosent og mandater, når han skriver at PVV ligger mellom 21 og 25 prosent på målingene. Wilders ligger an til  21-25 mandater, eller omkring 15 prosent. (For øvrig en ganske vanlig feil i pressedekningen).

Videre er ikke en tilbakegang fra 20-21 prosent ved årsskiftet til omkring 15 prosent ”innenfor feilmarginen”, slik Toje skriver, særlig ikke fordi vi her snakker om en aggregering av ulike målinger, som vanligvis gir redusert feilmargin.

Toje tar også feil i at PVV ligger an til å bli det partiet som ligger an til å øke mest siden siste valg. Det er det de Grønne (GL) som gjør. De fikk 2,3 prosent sist, og ligger nå an til mer enn 10 prosent, sammenlignet med PVVs fremgang på omkring 5 prosentpoeng.

Dette er for øvrig interessant i seg selv. En rekke aviser har skrevet mye og langt om hvordan Wilders ”fosser frem”, og når jeg har kranglet på det ved å vise til at partiet faktisk faller nesten daglig på målingene, har de vist til sammenligningen med forrige valg. De Grønnes fremgang har gått nesten helt under radaren. Grunnen er ganske enkel: Det passer ikke inn i historien om høyrepopulismens brede fremgang.

Når det gjelder Eurobarometeret på EU-nivå, snakker vi litt forbi hverandre. Det skyldes at jeg viser til spørsmålet om tillit til EU som institusjon, som vi finner på s. 14 her, mens Toje viser til spørsmålet om man har positiv, negativ eller nøytral holdning til EU (s. 15). Toje velger å fokusere på nedgangen i 2015, ikke den mindre oppgangen siden Brexit-avstemningen og at synet på EU, i begge de nevnte spørsmålene, er noe mer positivt enn straks etter finanskrisen. Dersom ”EU-skepsis” er den nye vinen, er den vinen i så fall fem-seks år gammel.

Når vi kommer til Frankrike legger Toje inn et ekstra gir i vrangvilje. I DN skriver Toje: ”Marine Le Pen (…) er godt posisjonert til å vinne den siste runde av det franske presidentvalget”. Toje viser så i sitt tilsvar til meningsmålinger fra første runde i valget, og har det moro med hvor feil jeg tar når jeg skriver at Le Pen ligger mer enn 20 prosentpoeng bak Macron. Men jeg viser naturligvis til målinger for den siste runden, der valget faktisk avgjøres.

Tojes ”bevis” på at Femstjernesbevegelsen i Italia er blitt euroentusiastisk er forsøket på å bli opptatt i den liberale og EU-vennlige partigrupperingen ALDE. Men det har jeg jo allerede skrevet om i min artikkel. Fremstøtet må ses i lys av at når UKIP etter hvert forlater EU-parlamentet ville M5S ikke ha de nødvendige 25 mandater til å bli anerkjent som partigruppe, og dermed miste økonomiske og andre goder. Dette fremstår derfor som opportunisme, og ble da også blankt avvist av ALDE. Det er for øvrig forvirrende at Toje skriver om fra ”euroskepsis til entusiasme”. Når jeg mener EU-skepsis, så skriver jeg det. Euroskepsis trodde jeg betegnet skepsis til medlemskap i eurosonen. Det er mulig at Toje ikke mente det slik. M5S er som kjent for en folkeavstemning for utmelding av euro-sonen. En litt pussig form for euroentusiasme.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden