Debatt

Svar til Trædal: Joda, vi både kan og bør forby tigging.

Bilde: Skjermdump NRK / Brennpunkt

Kall meg gjerne småborgerlig og snerpete, men for meg er ikke tigging et yrke på linje med det å være frisør.

Eivind Trædal begynner sin kritikk av min etterlysning av tiggeforbud denne uka med å fortelle at dette er et utslag av «panikkangst» som bare rammer «høyrevridde nordmenn». Vel, meningsmålinger har vist at et klart flertall av nordmenn er enige med meg om et forbud, så vi er tydeligvis mange som har blitt både høyrevridde og moralsk panikk-rammede de seneste årene. Det første ville jo være positivt, det andre selvsagt negativt.

Men det som egentlig er saken, er at jeg, i motsetning til Trædal og andre politikere, anerkjenner at det kan ligge legitime bekymringer bak folkeflertallets ønske. Jeg avfeier det ikke som panikkangst.

Trædal hevder at den organiserte kriminaliteten som ble avdekket i Brennpunkt-dokumentaren, var kjent fra før. Derfor er det ingenting å ta på vei over. Men om dette hadde vært allment kjent, hadde kanskje ikke reaksjonene vært så sterke. Mange opplever at de har blitt fortalt, blant annet i forbindelse med FAFO-rapporten for to år siden, at rumenske tiggere ikke påfører samfunnet kostnader.

At vi nå har fått en tydeligere offentlig bevissthet om at tigging brukes som skalkeskjul for utstrakt organisert kriminalitet, burde gi et ekstra initiativ til å innse at tiggingen har flere negative enn positive følger for samfunnet. Trædal mener tydeligvis at vi i så fall bryter med et liberalt prinsipp. Å forby tigging «er like meningsløst som å forby frisørvirksomhet fordi en frisørsjappe kan brukes som skalkeskjul».

Kall meg gjerne småborgerlig og snerpete, men for meg er ikke tigging et yrke på linje med det å være frisør. Når det er sagt: At fenomener regelmessig opptrer sammen, er i blant et akseptabelt argument for strengere regulering. Hadde frisørsalonger vært en tjeneste samfunnet ellers ikke trengte, og som fungerte som en viktig front for kriminell aktivitet, kunne vi regulert den også.

Men tigging er ikke som frisørvirksomhet. Det er en form for lært hjelpeløshet.

Men tigging er ikke som frisørvirksomhet. Det er en form for lært hjelpeløshet. Skulle jeg noen gang dukke opp på fortauet med en tiggerkopp, kan jeg nå på forhånd meddele om at det jeg egentlig ønsker, ikke er almisser. Jeg prøver å formidle et rop om hjelp om at noen skal hjelpe meg ut av den nedverdigende situasjonen. Trædal mener jeg formidler et «drøyt stykke sofisteri» når jeg hevder at Norge ikke bare er en rekke med sosiale atomer, men et fellesskap som krever en viss gjensidighet.

Dette er også noe av grunnen til at de fleste av oss er så bekymret for utviklingen av parallellsamfunn: Der er denne gjensidigheten ikke tilstede. De rumenske tiggerne er et parallellsamfunn. De har hverken intensjon eller forutsetning om å bli en del av det norske fellesskapet, eller å følge norske normer. Derfor gjør de våre offentlige rom til et mindre trivelig sted. Og den nøden det representerer, skal ikke være et anliggende for norsk sosialpolitikk, men for rumensk og bulgarsk sosialpolitikk.

Om Norge skal bidra til å lindre denne type nød, er det et utenrikspolitisk og bistandspolitisk spørsmål.

Når det gjelder kriminalitet og forsøpling, kan vi selvsagt bruke norske politikeres foretrukne universalløsningsmiddel, nemlig å pøse på med penger for å bøte på problemene. Men å forby tigging er altså et eksempel på et langt enklere og mer bærekraftig grep.

Det vil spare oss for kostnader og gjøre det enklere for politiet å overvåke den kriminelle aktiviteten. På veien ofrer vi en liberal idealtilstand, men den liberale idealtilstand er ikke en god måte å bygge et godt samfunn på – og har heller ikke vært retningsgivende for den norske modellen. Norge er ikke akkurat kjent for å være et sted der alt er lov og alle gjør nøyaktig som det passer dem. Hvis å tigge er dekket av ytringsfriheten, kunne det samme gjøres gjeldende for eksempelvis tilbud av seksuelle tjenester og alkoholreklame.

Jeg kan her oppklare at jeg mener noen ting var bedre før, mens andre ting ikke var det.

Ved å lese meg maksimalt uvelvillig finner Trædal også ut at jeg er moralsk relativist. Jeg kan her oppklare at jeg mener noen ting var bedre før, mens andre ting ikke var det. Jeg mener for eksempel at det var en tabbe å innføre skole for seksåringer, uten at jeg i samme slengen mener at vi godt kunne fortsatt med å sette uønskede barn ut i skogen.

Like usaklig er han når han påstår at jeg har en autoritær impuls og drømmer om et rent samfunn. «Utopien» jeg i så fall vil tilbake til, er Norge i 2005, eventuelt Danmark eller Storbritannia i 2017. Disse landene er hverken Disneyland eller totalitære stater. Men ved å forby tigging har de gjort et smart, pragmatisk grep som reduserer en unødvendig sosial og økonomisk belastning for samfunnet, som i det store bildet ikke gjør verden til et bedre sted for noen – også ifølge romfolks organisasjoner i Romania.

Trædal har rett i at vi aldri vil få et samfunn helt uten tigging. Og han er tilsynelatende bekymret for hvordan det skal gå med norske tiggere etter at et tiggeforbud er innført. Jeg vet ikke, men noe sier meg at det vil gå helt fint. Jeg kan ikke huske at det å arrestere og bure inne norske narkomane eller psykiatriske pasienter for tigging la beslag på store politiressurser i 2005. Og det vil bli et enda mindre problem om vi endrer litt på narkotikapolitikken.

Ingen kommer selvsagt heller til å bli arrestert fordi de ber om skyss hjem etter å ha mistet lommeboka. Vi har verdens mest omfangsrike velferdsstat. Ingen norsk statsborger har på veldig lang tid sultet i hjel eller på annen måte fått ødelagt livet sitt fordi han ikke fikk lov til systematisk å leve av tigging. Noe han heller ikke bør. For jeg mener altså at vi da gjør ham en bjørnetjeneste.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden