Kommentar

Svart og giftig fraværsgrense?

Svarte pedagoger, på vei for å undertrykke folket med krav om legeerklæring? (Foto: Wikimedia Commons)

Fraværsgrensen i skolen er et heksebrygg som leder til revolusjon og samfunnsfall, skal vi tro et par professorer i pedagogikk.

Herner Sæverot og Glenn-Egil Torgersen er to professorer i pedagogikk som må gjøre én ting klinkende klart i Aftenposten 30. juli: Det står ikke i noen fagbøker i pedagogikk at fraværsregler gir bedre læring.

Nei vel. Og ja, du leste riktig: Fraværet stuper i norsk skole, norske elever er mer tilstede i timene, men det står ikke i noen fagbok at det er en sammenheng mellom å gå på skolen og å lære noe.

Derimot viser nesten all pedagogisk forskning at læring skjer best under to hovedprinsipper, skriver pedagogene: Ansvar for egen læring, samt tilrettelegging av læringsmiljøet med tilstrekkelig pedagogiske ressurser.

Kunstig motsetning

At det er en motsetning mellom grensesetting og ansvarliggjøring, var nytt for meg. At det andre «hovedprinsippet», en suppe selvfølgeligheter som alle vil si seg enig i, forutsetter at det er fritt frem å være borte fra undervisningen, må man nok også ha forlest seg på pedagogiske teorier for å skjønne.

Heldigvis begynner de to professorene med noe mer håndfast, en såkalt skolehistorie. Våren 1981 var professor Torgersen elev i videregående skole i Halden. Han spilte også bass i rockebandet Ole i’Dole (ja, han med håret). Den unge Torgersen trengte fri fra skolen et par dager for å spille, læreren ga ham fri, men minnet om en heldagsprøve i nynorsk.

Både prøven og konserten gikk bra, skriver professorene, og slår fast at det er slik skolen bør være – tilpasset ressurssterke elever som takler stor grad av frihet og ansvar for egen læring.

Ordgyteri uten empiri

Det er ikke overraskende at en kommende professor kunne basse seg greit gjennom skoledagene uten å være tilstede hele tiden. Det er mer overraskende at en professor tror at dagens fraværsgrense på 10% – 19 skoledager, nesten fire skoleuker! – ikke legger til rette for to dager bass i rockeband.

Kronikken til Sæverot og Torgersen består av en rekke setninger som følger etter hverandre, men er kjemisk renset for sammenheng og empiri som tilsier at fraværsgrensen er skadelig eller uten effekt.

Det står bare ikke i de hellige pedagogiske skrifter at den virker, så da så.

Den eneste henvisningen de kommer med, utover en selvopplevd anekdote om bass, er til leder i Elevorganisasjonen i Hordaland, Alida de Lange D’Agostino. Meningsfellen deres påstår at fraværsgrensen skremmer småsyke elever til skolebenken.

«Makt og overgrep»

Riktig festlig blir kronikken først når de introduserer fenoment «svart pedagogikk» og «giftig pedagogikk». Dette heksebrygget er tysk og stammer fra 1800-tallet, kan de fortelle, og ble brukt av folk som, sitat, «så på barneoppdragelse som en måte å få utfoldet sin trang til makt og overgrep.»

Intet mindre, altså. Driver Torbjørn Røe Isaksen med «giftig pedagogikk», spør de allerede i starten, og nå ser vi ham for oss, dere: Ondskapsfull, autoritær og med en hjelm ala Otto von Bismarck. Han turer frem med et nådeløst og umenneskelig krav om legeerklæringer, motivert av ideene til sadister som misbruker unger.

Trivsel, trygghet, tilhørighet og tillit blir skadelidende i den svarte, giftige pedagogikken, fortsetter de fantasifulle professorene, før de lener seg på historien og slår på stortrommen: «I verste fall ender denne type pedagogikk med revolusjoner og samfunnsfall».

Glem marsjerende nynazister. Glem ekstreme islamister som sprenger seg selv og andre i luften mens de drømmer om jomfruer i det hinsidige. Ikke tenk på eldrebølgen og velferdsstatens bærekraft. Overse klimaendringer. Det er legeerklæringer og andre svarte, giftige saker som truer sivilisasjonen. De verste tragedier i verdenshistorien begynte med en fraværsgrense.

Kuede elever uten dannelse

Revolusjonen og samfunnsfallet er like om hjørnet om ikke elever snart får være borte fra undervisningen når det måtte passe dem. Dagens fraværsgrense gjør elevene kuet og ikke dannet, ifølge Sæverot og Torgersen, og det vil ikke arbeidsgivere ha. Arbeidsgivere legger vekt på samhandling, selvstendighet, ansvar og fleksibilitet.

Det betyr som kjent at de ansatte ikke trenger å møte på jobb hvis de ikke vil. Noe annet vil lede til samfunnsfall.

 

 

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden