Kommentar

Svarteper

Hverken Siv Jensen eller Knut Arild Hareide vil vise kortene sine først. Det eneste som er sikkert, er at noen blir sittende med svarteper, skriver Nils August Andresen.

Bilde: Stortinget/Flickr, CC BY-ND 2.0

Det er godt mulig både Knut Arild Hareide, Siv Jensen og Erna Solberg ønsker seg ny justisminister. Men de ønsker ikke å sitte med svarteper.

Det er tre partiledere som de kommende dagene vil avgjøre Sylvi Listhaugs videre skjebne.

For selv om Listhaug nå gjør stor skade på Erna Solberg, det borgerlig regjeringsprosjektet, på mange av sine statsrådskolleger fra Fremskrittspartiet, og på mange av de politiske sakene hun sier hun brenner for, kommer hun ikke til å gå av frivillig.

Dermed blir veien videre i stor grad opp til Hareide, Jensen og Solberg. Det er åpenbart at alle tre vil kunne se oppsider med å fjerne Listhaug som justisminister. Men hver av dem frykter at nedsidene er større dersom de blir sett som ansvarlig for å ha kastet henne.

Knut Arilds beslutning

Knut Arild Hareides må beslutte om han skal stemme for mistilit.

Det gjelder mistillit mot en statsråd som er dypt upopulær blant et stort flertall av KrFs velgere, og som de siste par årene har gjort det vanskeligere for KrF å gå inn i regjering – og som Hareide formodentlig genuint mener er en dårlig justisminister for landet. Samtidig vil et slikt mistillitsvotum skape nettopp mistillit mellom KrF og FrP, også selv om Fremskrittspartiet skulle bøye seg og flytte Listhaug til en annen post, slik Jonas Gahr Støre nå har åpnet for.

Dersom Solberg eller Jensen hadde fjernet Listhaug, derimot… Det ville vært en seier for Hareide.

Hvis Fremskrittspartiet nekter å flytte Listhaug, og partiet trekker seg fra regjering – eller hvis Solberg stiller kabinettspørsmål – kunne det i teorien åpne opp for at Solberg gikk i oppdrag å danne en blågrønn regjering med Høyre, Venstre og KrF. Men en blågrønn «Bondevik III»-regjering er ikke et realistisk alternativ, og ville blitt offer for et hevngjerrig FrP i Stortinget. Det kunne fort rasert velgeroppslutningen ikke bare hos KrF, men også hos Høyre.

KrF kan selvsagt i stedet danne regjering med Arbeiderpartiet. Men partiet er bare helt i startfasen av å samle partiet om et retningsvalg. Å velge Støre nå kan gi partiets velgeroppslutning, allerede er under sperregrensen, et slag det ikke klarer å reise seg fra. At heller ikke Arbeiderpartiet er veldige hissige på å danne regjering nå, ble tydeliggjort ved Støres forslag til minnelig løsning – «mistillit light».

Dersom Solberg eller Jensen hadde fjernet Listhaug, derimot… Det ville vært en seier for Hareide. Da får han fremstå innad som så mye av en maktspiller som en ubesluttsom KrF-leder kan; og kanskje ville regjeringsdeltagelse i en regjering med en annen justisminister være mer spiselig for KrFs tillitsvalgte. Og skjønt grunnfjellet i FrP ville rase mot KrF, ville forholdet til FrPs statsråder og stortingsrepresentanter i hvert fall ta mindre skade enn om KrF faktisk stemte for mistillit.

Listhaug er en vandrende trussel mot det regjeringsprosjektet som er Jensens største bragd som FrP-leder.

Da må han klare å legge et akkurat riktig press på Solberg og Jensen; en troverdig trussel om å stemme for en mistillit som han helst ikke vil stemme for. Beslutningen om å kalle inn landsstyret til et møte mandag formiddag for å avgjøre spørsmålet kan selvsagt se i lys av et ønske om å forankre en så alvorlig beslutning i partiet. Samtidig passer det fint i en strategi om å utsette avgjørelsen, og legge press på Solberg og Jensen. For ingen vet hva et landsstyre kan finne på, og ikke finner de ut av det før det begynner å nærme seg å være for sent heller.

Sivs beslutning

Siv Jensen må beslutte om hun skal trekke FrP ut av regjering om Listhaug felles.

På den ene side er Listhaug en vandrende trussel mot det regjeringsprosjektet som er Jensens største bragd som FrP-leder. Hvis Jensen flytter Listhaug til en annen post, er regjeringen reddet. På den annen side risikerer hun da borgerkrig i Fremskrittspartiet – en krig hun slett ikke er sikker på å vinne.

Sylvi Listhaug er frontfigur for det Minervas kommentator Jan Arild Snoen kaller Det Egentlig FrP (DEF). Det er den delen av partiet som har mest av det sinnet mot det bestående som gir partiet dets særegne kraft. Det er ikke alltid helt lett å vite hvor stor del av FrP DEF utgjør. En fersk meningsmåling utført av Respons Analyse for VG viser at Listhaug står relativt sterkt i eget parti – 74 prosent av partiets har et godt inntrykk av henne.* Om dette er høyt eller lavt i den rådende situasjonen, er imidlertid ikke åpenbart, og heller ikke hvordan velgerne ville stille seg om Listhaug åpent utfordret Jensen.

Målingen viser også at FrP ikke overraskende har gått noe frem, til 15,9 prosent. Konflikt rundt Listhaug tiltrekker seg velgere. Samtidig er potensialet for videre vekst begrenset. Bare 22 prosent av velgerne totalt har et godt inntrykk av Listhaug . Utenom FrP er det bare i Høyre det er en betydelig andel – 33 prosent. På venstresiden er sympatien med Listhaug nå nær utradert. Listhaug er derfor hverken en nødvendig eller tilstrekkelig faktor for fortsatt borgerlig flertall.

Om Jensen flytter Listhaug, risikerer hun altså å tape en borgerkrig mot henne. Men flytter hun henne ikke, risikerer hun at regjeringen faller, uten noen åpenbar vei tilbake i regjering for FrP. Jensen ønsker naturlig nok å unngå dette valget – og det kan hun dersom det ikke blir flertall for mistillit. Da må hun forsøke å legge press på KrF. Hennes direkte maktmidler er ganske begrenset: KrF blir ikke avskrekket av om Jensen erklærer at Fremskrittspartiets statsråder trekker seg fra regjeringen ved mistillit. Jensens viktigste maktmiddel er dermed å få Solberg til å stille kabinettspørsmål. I mellomtiden forsøker FrP å skyte ned Gahr Støres «mistillit light», gjennom å si at det ikke er aktuelt å flytte Listhaug. Det gir KrF mer begrensede alternativer.

Likevel må Jensen også planlegge for om det skulle gå mot mistillit: Skal hun trekke FrP ut av regjering, eller skal hun risikere borgerkrigen? Dessuten: Selv om KrF skulle redde regjeringen, vil trusselen Listhaug utgjør mot Jensens prosjekt, vedvare: For Listhaugs lærdom vil da være at hun ikke kan røres. Det kan bli flere utspill, og flere mistillitsforslag.

For å få et slikt resultat må Solberg tvert i mot signalisere at Høyre ikke vil stille seg solidarisk med Listhaug

Sannsynligvis ønsker Jensen å gi seg selv best mulig handlingsalternativer i en slik situasjon. Da ville det formodentlig være klokt å synliggjøre for resten av FrP, og i hvert fall sentrale tillitsvalgte og stortingsrepresentanter, hvor illojalt Listhaug har agert mot regjeringen der Jensen altså er finansminister. Hvis et flertall av FrPs stortingsgruppe skulle velge regjeringsmakt fremfor martyrstatus, gjelds det å ha skarpest mulig våpen til den borgerkrigen som vil følge.

Ernas beslutning

Erna Solberg må beslutte om hun skal stille kabinettspørsmål på mistillitsforslaget.

Som de øvrige to partilederne har formodentlig også Solberg uforenlige ønsker: Hun vil holde regjeringen ved makten, kvitte seg med støyen Listhaug skaper i regjering, og unngå at Listhaug blir en uhåndterlige stemme mot regjeringen på Stortinget

Solbergs foretrukne alternativ er, formodentlig og naturlig nok, at KrF ikke stemmer for mistillit. Det bevarer regjeringen, og skjønt det også innebærer at Listhaug kan lage støy internt, betyr det at regjeringen slipper å ha henne i fri dressur på Stortinget.

Den beste måten å minske sjansen for mistillit på for Solberg, er å signalisere at regjeringen går hvis mistillit vedtas. Det setter et stort press på KrF. Samtidig har hun også sterke incentiver for å hindre at Listhaug skal bli en martyr. Også det kan tale for at regjeringen stille seg bak Listhaug, selv om det kan ligge an til mistillit.

På den annen side ville det være gunstig for Solberg om Listhaug av egen mer eller mindre frie vilje sier at hun ønsker seg vekk fra justisministerposten. Det kan først og fremst skje dersom det både er klart at det går mot mistillit, at Jensen tar sjansen på å la Listhaug falle alene, og at Listhaug frykter hun vil tape på å utfordre Jensen for direkte.

Men for å få et slikt resultat må Solberg tvert i mot signalisere at Høyre ikke vil stille seg solidarisk med Listhaug – og kanskje forsøke å overbevise Jensen om at Høyre kan bistå Jensen i å vinne en eventuell kamp mot DEF-fløyen i FrP.

Hvem må trekke først?

Så langt holder de tre partilederne kortene tett til brystet. Solberg vil ikke svare på om Høyre stiller seg solidarisk med FrP, Jensen vil ikke svare på om FrP stiller seg solidarisk med Listhaug, og Hareide vil ikke svare på – og kan ikke svare på – om KrF går for mistillit eller ikke.

Men på et tidspunkt på mandag vil terningen kastes. Da får vi se om det er Solberg og Jensen som gjennom å vente med sine avklaringer klarer å presse Hareide til å redde regjeringen, eller om Hareide med sin trussel om mistillit har presset frem handling for å fjerne Listhaug.

Det eneste som er sikkert, er at noen blir sittende med svarteper.


I en tidligere versjon av denne saken var VGs måling gjengitt som om respondentene svarte på hvorvidt de mener Listhaug gjør en god jobb. Det korrekte er at målingen spør om de har et godt inntrykk. Vi beklager feilen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden