Spaltist

Sverige har fått nazi-tourettes

Den amerikanske rapperen ASAP Rocky gikk til angrep på to unge menn med minoritetsbakgrunn som trakasserte ham. Er det rasistisk å forsvare ham, spør Lars Anders Johansson.

Bilde: Chad Cooper/Flickr, CC BY 2.0

En offentlighet som ustanselig leter etter nazisme og rasisme, kan ende opp både med å brunbeise liberale antinazister og med å gi altfor mye opperksmhet til faktiske rasister. 

Til tross for at nazismen aldri ble stor i Sverige, og til tross for at denne ekstreme bevegelsen utgjør en liten, men voldelig, fraksjon av de politiske ekstremist-gruppene, er den blitt et selvsagt referansepunkt i nesten hver eneste politisk debatt. Årsaken er kanskje at det virker som så mange tenker at de kan tjene på å markere avstand til den. I sin tur gir dette de faktiske nazistene ufortjent mye oppmerksomhet og spalteplass. 

Den svenske offentlighetens nazist- og rasisttoourettes gjorde seg gjeldende igjen etter at den amerikanske rapperen ASAP Rocky ble arrestert, mistenkt for legemsfornærmelse etter en hendelse i Stockholm sentrum. ASAP Rocky var i Stockholm for å opptre på festivalen Smash. På mobilfilmer som er lagt ut på internett kan man se hvordan rapperen og hans entourage over lengre tid trakasseres av to unge menn, som ser ut som om de har bakgrunn fra Afghanistan. 

Etter gjentatt trakassering gikk artisten lei, og kastet en av de to i bakken, og delte ut et antall slag og spark sammen med sin livvakt. Da et antall kommentatorer på den politiske høyresiden mente Rockys handlemåte kunne forsvares, og at de to angriperne hadde fått hva de fortjente, svarte flere venstredebattanter i sosiale medier med å kalle dem som forsvarte Rocky, for rasister.

Den som forsvarer en svart amerikansk rapper som angripes av betydelig lysere personer, kan nå stemples som rasist i den svenske offentigheten. 

En antinazistisk pamflett

Et enda mer sjenerende eksempel på den venstrevridde kulturelitens tendens til å stemple alt og alle som rasister og nazister, inntraff i sammenheng med talen Sverigedemokraternas (SD) leder Jimmie Åkesson holdt under Almedalsveckan. Åkesson innledet talen med et langt sitat fra forfatteren, liberaleren og fedrelandsvennen Vilhelm Moberg, mest kjent for sin romanserien Utvandrerne, Innvandrerne og Nybyggerne. Sitatet er hentet fra pamfletten «Svensk strävan», som ble gitt ut av Forsvarsstabens utdanningsavdeling i 1941, mens andre verdenskrig raste – og Sverige var truet av nazistisk invasjon. Det var altså en antinazistisk pamflett.

Det stoppet likevel ikke et antall ledende medie- og kulturpersonligheter fra å gå i taket over formuleringene. Jonas Hinnfors, professor i statsvitenskap ved Götborgs universitet, tvitret at formuleringene minnet om «Blut und Boden», altså nazistenes lære om blod og jord. Olle Wästberg, tidligere politiker for Libernalerna, og leder av regjeringens demokratiutredning, mente at de siterte partiene «sier mye om hva som kan skje om de får innflytelse». Da han senere fikk beskjed om at det var et Moberg-sitat, forsvarte hans seg med at han sannlig selv hadde møtt Vilhelm Moberg.

Lengst gikk likevel formodentlig Lina Stenberg, lederskribent i den LO-eide avisen Arbetet, som rakk og skrive og publisere en hel leder om talen før noen opplyste henne om at det var snakk om et sitat fra Vilhelm Moberg. I teksten, som fortsatt ligger ute på Arbedets nettside, skriver hun at «det er virkelig ubehagelig hvor langt SD har gått i åpent å vise frem sin ekstreme nasjonalisme og sin rasistiske grunnideologi». Man undrer hva antinazisten Vilhelm Moberg hadde tenkt om hans tekst skulle få et slikt omdømme.

De sinte debattantene hadde ikke trengt å være litteraturvitre eller Moberg-kjennere for å unngå disse trampene i klaveret. Man kan ikke anta at mennesker har lest Svensk strävan, et av den folkekjære forfatterens mer ukjente skrifter Derimot kan man forvente at de som kommenterer, faktisk hører på hva som sies – og Åkesson redegjorde allerede i talens innledning hvor sitatet stammer fra. Det er mulig Åkesson regnet med disse reaksjonene: I fjor innledet han sin Almedals-tale med et dikt av en annen liberaler, poeten og forfatteren Verner von Heidenstam, hvilket utløste lignende reaksjoner. 

Mister mening

Rasist og nazist er blitt så vanlige anklager i Sverige at orden nesten har mistet sin mening. Som noen har påpekt: Hvis alt og alle kan stemples som rasister, hvilke ord skal vi bruke om de virkelige rasistene, når de dukker opp. Sverigedemokraternas gradvise normalisering, fra 1990-tallets hvit makt-bevegelse, til dagens sosialkonservative parti som har lokket over både sosialdemokratiske og borgerlige velgere, har gjort det stadig vanskeligere for de andre partienes å kaste nazist-anklager mot dem.

Heldigvis for disse dukker det – tross Sverigedemokraternas nulltoleranse for overtramp – fortsatt regelmessig opp en eller annen kommunestyrerepresentant som sier noe håpløst i offentligheten, som offentligheten umiddelbart blåser opp til enorme proporsjoner. 

Men ettersom Sverigedemokratenes overtramp er blitt sjeldnere, har de som er mer interessert i å posisjonere seg mot en forestilt nazi-trussel enn av å presentere egne politiske løsninger, fått se seg om etter andre som kan fylle rollen.

De faktiske nazistene stjeler rampelyset

Noen som mer enn gjerne tar på seg oppdraget, er de virkelige nazistene i Den nordiske motstandsbevegelsen (NMR), som har lært seg å bruke kultureliteens nazitourettes til sin fordel for å skaffe seg mest mulig gjennomslag i mediene med minst mulig innsats. I fjor klarte de for eksempel å få det meste av mediedekningen rundt Almedalsveckan til å kretse omkring sin tilstedeværelse. Ved å gå rundt og vise frem sine uniformslignende tennisskjorter, fikk de en medieoppmerksomhet alle lobbyistene og interesseorganiasjonene som var til stede, bare kunne drømme om.

I år var det færre nazister i Visby, der Almedalsveckan foregår, men de klarte likevel å sette seg selv i sentrum ved flere anledningere. Arbeiderebevegelsens utdannelsesorganisasjon, ABF, arrangerte et seminar med tittlen «Ingen nazister i våre gater»  – og aktivistene fra NMR svelget villig agnet, og møtte opp med et truende oppsyn. ABF kunne deretter ved sine øvrige arrangementer gjennom uken fortelle om den ubehagelige opplevelsen og understreke hvor viktige de selv er i kampen mot den nazistiske trusselen.

Enda større sjokkbølger gjennom offentligheten skapte NMR når de med blokkerte inngangen til en utstilling om Holocaust på kunsthallen Fotografiska. Denne usmakelige handlingen gav både Fotografiska og NMR omfattende medieoppmerksmohet.

Ikke en kraft av betydning

Å være mot nazisme og rasisme er selvsagt en sunn refleks. Men når avstandstagen fra en ideologi som ethvert normalt menneske kjenner avsky for, går over til en posering som risikerer å gavne den man tar avstand fra, finnes grunn til ettertanke. Forleden år fikk 200 NMR-demonstranter hele 10 000 mennesker i Göteborg til å gå ut i motdemonstrasjon. Opptøyene som fulgte, lammet den samtidig pågående Bok- og biblioteksmessen.

Nazismen har aldri vært en politisk kraft av betydning i Sverige. Da de sto på toppen, i 1934, fikk nazistiske partier samlet 27 000 stemmer i kommunevalgene rundtom i landet. NMR er ubehagelige, voldelige og kriminelt belastede, men de er ikke en politisk kraft av betydning. Likevel anstrenger stor deler av den politiske og mediale eliten seg for blåse opp bevegelsen til større proporsjoner. Ifølge den svenske sikkerhetstjenesten Säpo er for eksempel radikal islamisme en større trussel mot svensk demokrati enn det hvit makt-bevegelsen er.

Når ledende svenske politikere og opinionsdannere leser nazisme og rasisme inn i liberale, antinazistiske pamfletter eller inn i forsvar for mørkhudede amerikanske rappere, har ordene blitt så utvannede at de mister betydning. Om alt kan stemples som rasisme og nazisme, hva skal vi da kalle de faktiske nazistene og rasistene? 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden