Bøker

Sverige er ikke noen moralsk stormakt

NY BOK: Sverige har importert en hel samfunnsklasse som landet ikke er i stand til å absorbere, viser Tino Sanandajis nye bok «Massutmaning».

I Norge har vi nå i to omganger hatt Grete Brochmann og hennes offentlig oppnevnte utvalg som har utredet konsekvensene av høy innvandring for velferdsstaten og samfunnsøkonomien. I Sverige er de ikke like heldige. Der har de bare Tino Sanandaji.

Den svensk-kurdiske samfunnsøkonomen har egenhendig slått seg opp som den fremste kritikeren av landets liberalistiske innvandringspolitikk, først og fremst via sin Facebook-profil, som også mange nordmenn følger. Men nå har han endelig tatt steget ut av bare sosiale medier. På torsdag i forrige uke dumpet hans nye bok om svensk innvandring og integrering endelig ned i postkassen min.

Og bortsett fra at Brochmann-utvalget satt på mer finmasket statistikk over innvandrere i Norge enn det Sanandaji gjør over innvandrere i Sverige, står ikke enkeltmannsarbeidet hans tilbake for det norske ekspertutvalget.

Sanandajis bok gir en fyldig dokumentasjon av konsekvensene av det historisk enestående eksperimentet svenskene har våget seg ut på. Ikke noe sammenliknbart land har tatt imot flere flyktninger i forhold til befolkningen, skriver han. Siden 2009 har nettoinnvandringen vært større enn den var i USA under rekordårene på 1880-tallet. Det er klart det vil forårsake dyptgripende forandringer i samfunnslivet.

Hvorfor virket det som en god idé?

At eksperimentet ble oppfattet som en god idé, og fikk lov til å utarte helt til det rett og slett ikke var kapasitet til å ta imot flere migranter, synes å bero på to hovedårsaker. For det første skjedde det på grunn av ønsket om å være en moralsk stormakt, om å åpne sine hjerter for forfulgte og hjelpetrengende mennesker. For det andre fordi troen på at innvandring var økonomisk lønnsomt, eller i alle fall en lønnsom investering, lenge fikk stå uimotsagt.

I kontrast til det sistnevnte synspunktet er store deler av Sanandajis bok en katalog over hvorfor lønnsomheten har uteblitt og hvilke skadelige konsekvenser innvandringen har hatt.

Det viser seg for eksempel i statistikken over den økonomiske bærekraften til de svenske kommunene som har tatt imot flest innvandrere. Mest beryktet er kanskje Malmö, som alt i 1995 hadde et budsjettunderskudd på tre prosent og i dag har et budsjettunderskudd på femten prosent. Blant de ti mest flerkulturelle kommunene i Sverige, er det åtte andre som har hatt en tilsvarende forverring av den økonomiske situasjonen. Det skyldes selvsagt at man ikke greier å få innvandrerne i jobb.

Utenlandsfødte står for om lag 17 prosent av befolkningen, og andregenerasjons innvandrere for ytterligere fem prosent, skriver Sanandaji. Likevel utgjør utenlandsfødte 54 prosent av de arbeidsløse, og de mottar 60 prosent av sosialhjelpen. 71 prosent av barnefattigdommen finnes blant husholdninger med utenlandsk bakgrunn. Videre utgjør utenlandsfødte 53 prosent av dem med lange fengselsstraffer og 76 prosent av kriminelle gjengmedlemmer.

Bak tallene skjuler det seg enorme samfunnsproblemer, eller utfordringer som det heter i offisiell tale, og som har gitt tittelen til Sanandajis bok. Det jevnbyrdige skandinaviske likhetssamfunnet har blitt erstattet av et mer atskilt og utrygt samfunn. Den etniske segregasjonen har nærmet seg det bildet man ser i USA, som Sanandaji siterer en nyhetssak fra SVT på.

Vold og utenforskap

I Norge har vi ikke entydige utenforskapsområder. Situasjonen er helt annerledes i Sverige. Utenforskapsområder blir der definert som steder der 60 prosent eller færre av innbyggerne i arbeidsfør alder er i arbeid, i tillegg til andre kriterier som en høy andel elever uten godkjente karakterer i grunnskolen og en høy andel som ikke deltok ved seneste lokalvalg.

Det liberale Folkpartiet kartla lenge antallet utenforskapsområder for å vise at den sosialdemokratiske regjeringens politikk ikke var vellykket. I 2006 påviste de at antallet utenforskapsområder hadde økt fra tre i 1990 til 156. Da Folkpartiet selv kom i regjering, sluttet de å publisere beregningene. Sanandaji har derfor tatt opp stafettpinnen og påviser at antallet utenforskapsområder var oppe i 186 i 2012.

Sverige har brutt internasjonale trender som handler om at verden blir fredeligere og at det blir mindre vold og kriminalitet. Nyhetssaker om at brann- og ambulansepersonale må ha politieskorte i visse områder, og at politiet pepres av steiner, har blitt dagligdagse notiser. Antallet bilbranner har mangedoblet seg. Skyteepisoder i utenforskapsområdene har økt. Stadig flere tør ikke gå ut alene om kvelden. Stadig flere føler seg utrygge.

Vanskelig å få innvandrere i jobb

For å få bukt med de sosiale problemene som den dårlige integreringen fører med seg, er det nødvendig å få flere innvandrere i jobb. Svenskene har vært flinke til å komme opp med løsninger som bortforklarer at det er selve innvandringsvolumene det er noe galt med. Venstresiden har for eksempel skyldt på strukturell diskriminering og på at et nyliberalt samfunn har overlatt innvandrerne til seg selv. Høyresiden mener at høye lønninger og andre terskler til arbeidslivet legger kjelker i veien for integreringen.

I kapitlet om mislykket integrering går Sanandaji gjennom flere slike antakelser og viser at de er gale. For det første stemmer det ikke at det offentlige ikke har stilt opp for innvandrerne. Sverige har satset store summer på integrering. Om løsningen var sosiale tiltak, ville Sverige vært verdensmester i integrering, skriver han.

Lite tyder også på at strukturell diskriminering er et stort problem på det svenske arbeidsmarkedet. Innvandrere med høyere utdannelse kommer i jobb. Det er de uten utdannelse som ikke gjør det.

Heller ikke høy terskel til arbeidslivet er noen forklaring, et argument fra den liberale høyresiden som har vært langt mer populært i Sverige enn i Norge. Når staten har subsidiert halve lønnskostnaden til arbeidsgiverne, har antallet nyansettelser likevel vært skuffende.

Arbeidsgiverne i den høyproduktive svenske økonomien har ganske enkelt ikke særlig bruk for lavt kvalifisert arbeidskraft. Sannheten er at Sverige har importert en hel samfunnsklasse som landet ikke er i stand til å absorbere.

Neppe en moralsk stormakt

Gjør dette likevel Sverige og svenskene til en moralsk stormakt? Har de vært rause og imøtekommende siden de har holdt grensene åpne?

Slik jeg leser de avsluttende bemerkningene i Sanandajis bok, gjør det ikke det. Hva betyr det å være imøtekommende? Burde man ta et personlig ansvar? Statistikken tyder at man ikke gjør det. Om lag 40 prosent av svenskene oppgir at de aldri interagerer med innvandrere utenfra Europa utenom skole og arbeid, mens 42 prosent sjelden gjør det.

Hvit flukt har vært like vanlig i Sverige som i andre land. Selv om svenskene er uttalt positive til innvandring og til det flerkulturelle samfunnet, har de i praksis ikke ønsket å være en del av det. Svenske skattebetalere tar den økonomiske kostnaden med innvandringen, skriver Sanandaji, men de har overlatt den langt større menneskelige kostnaden til innvandrerne i utenforskapsområdene.

For min del tenker jeg at en human innvandringspolitikk burde bety at man er i stand til å tilby de som kommer en plass på innsiden av det sosiale fellesskapet. Noe annet kan knapt være en moralsk stormakt verdig.

Bli abonnent!

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden