Kommentar

Sverige slår Norge i ulikhet

Ulikheten har økt i de fleste nordiske land, men samtidig har også de med lav inntekt kommet godt ut.

En ny rapport for Nordisk Ministerråd viser at inntektsulikheten økte i Norden de siste tyve årene, men i Norge har økningen vært svært beskjeden. 

Onsdag i forrige uke utga Nordisk Ministerråd rapporten Increasing Income Inequality in the Nordic Countries, der tretten i hovedsak nordiske forskere presenterer fem artikler med ulike perspektiver på utviklingen i inntektsulikheten de siste par tiårene. Materialet stammer fra en konferanse avholdt i København 27. oktober 2017.

Ulikheten i Norge var i 2014 bare marginalt høyere enn i 1995.

I innledningskapitlet presenterer fire OECD-forskere under ledelse av Jon Kristian Pareliussen noen hovedtrender, oppsummert i figuren som gjengis nedenfor. Det tar for seg husholdningenes disponibel inntekt, altså etter skatt og overføringer, målt som gini-koeffisient.

Mens det har vært en beskjeden økning i ulikheten i OECD samlet, har denne vært betydelig større i Sverige, Danmark og Finland. (Island er en så liten og spesiell økonomi at jeg ikke kommenterer landet her). I Finland skjedde endringen frem til 2001, og deretter har ulikheten vært relativt uendret.

Norge er unntaket. Her økte ulikheten frem til 2004, i stor grad en kortsiktig effekt av endringer i kapitalbeskatningen, som gjorde at mer inntekt i en periode kom til beskatning, for så å falle og flate ut. Ulikheten i Norge var i 2014 bare marginalt høyere enn i 1995. (Nyere tall fra SBB viser beskjedne endringer fra 2014 til 2016 (s. 116).

Ulikheten er fremdeles betydelig lavere i Norden enn i de aller fleste andre rike land. Men Sverige har kommet opp omtrent på fransk nivå.

Alle har fått det bedre

Den neste figuren viser at selv om ulikheten har økt, har veksten i disponibel realinntekt generelt vært så stor at også de tyve prosent med lavest inntekt i Finland og Sverige har hatt en inntektsvekst som ligger på høyde med gjennomsnitts-veksten i et utvalg OECD-land.

I Norge har denne gruppen gjort det dobbelt så godt som gjennomsnittsbefolkningen i OECD. Bare i Danmark har veksten vært beskjeden for de fattigste.

Forfatterne identifiserer en rekke faktorer som påvirker inntektsfordelingen. En gruppe er demografiske endringer. Pareliussen og Robling drøfter demografiske faktorer nærmere i en egen artikkel, og jeg trekker på den her.

Flere gamle, innvandrere, aleneboende

Andelen pensjonister øker, og de har som gruppe lavere inntekt enn yrkesaktive. (Dette må ikke forveksles med at pensjonistene har høyere formue). Men eldrebølgen har hittil vært ganske beskjeden i de nordiske landene, og bidraget til økt ulikhet har derfor også vært beskjedent, med unntak av Finland.

Fremover kan imidlertid en eldre befolkning bli en viktigere kilde til økt ulikhet, men forfatterne peker på at levealdersjustering av pensjonsordningene, som i Norge, kan oppmuntre senere avgang og redusere utslagene.

Husholdningsstørrelsen reduseres også, ved at flere bor alene, eller uten barn. Fra 1995 til 2014 finner Pareliussen og Robling at effekten av endret husholdningsstørrelse i Norge er betydelig større enn samlet endring i gini. Sagt på en annen måte. Uten endring i husholdningsstruktur ville ulikheten i Norge ha gått ned.

Norsk statistikk viser at mer enn halvparten av barna som lever i familier med inntekt under fattigdomsgrensen tilhører innvandrerfamilier. Innvandrere, særlig de som kommer utenfra Europa, har lavere sysselsettingsandel og også lavere gjennomsnittslønn dersom de er i arbeid. En voksende innvandrerbefolkning bidrar derfor til økt ulikhet.

For Norges del kan det ifølge denne rapporten dreie seg om et halvt gini-poeng. I utgangspunktet er effekten mindre i Danmark og Sverige, men dersom man tar hensyn til endringer i sammensetningen i innvandrergruppen over tid kommer Pareliussen og Robling til at dette utgjør omkring et halvt gini-poeng også der. Det er ikke ubetydelig, men må ses i forhold til at ulikheten i Sverige økte med nesten 7 gini-poeng i perioden.

Det er også en økende andel som tar høyere utdanning, og i utdanningsperioden har de lavere inntekt. Forfatterne trekker frem dette som en relevant delforklaring i Danmark. Men at flere tar høyere utdanning kan også redusere den ekstra inntekten som høyere utdannede får, siden det blir flere som konkurrerer om disse jobbene. Den samlede effekten av høyere utdanningsnivå på ulikhet er usikker, og forskerne peker på ulike resultater av empiriske studier.

Samlet sett forklarer demografiske endringer bare en mindre del av den økte ulikheten i Sverige, Danmark og Finland, mens disse endringene mer enn forklarer den betydelig mindre økningen i Norge.

Markedsinntekt og sysselsetting

En annen kilde til økt ulikhet er markedet, i og med at inntektsfordelingen mellom yrkesaktive også øker noe. Forklaringene på økende lønnsforskjeller er omstridt, men kan skyldes teknologiske endringer.

Forfatterne peker på at i Sverige og Danmark har økt ulikhet i arbeidsinntekt blitt kompensert ved høyere sysselsettingsgrad. De to faktorene kansellerer hverandre i Sverige, og Danmark er nettoeffekten faktisk redusert ulikhet.

Omfordelingen via skatter og overføringer er redusert i alle land, bortsett fra Norge.

Vi har også sett at kapitalinntektene har økt i denne perioden, og det forsterker ulikheten.

Kutt i velferdsytelser

En tredje type mekanismer er mer direkte politisk, selv om politikk også påvirker de to kanalene nevnt ovenfor. Politikk påvirker inntektsfordelingen direkte gjennom skatter og sosiale overføringer, men også indirekte gjennom de atferdsendringer disse utløser, først og fremst gjennom sysselsettingen.

Omfordelingen via skatter og overføringer er redusert i alle land, bortsett fra Norge, i denne tyveårsperioden. Fremdeles har Danmark og Finland betydelig større omfordeling enn OECD-gjennomsnittet, mens Norge og særlig Sverige nå ligger nær gjennomsnittet.

Det aller meste av endringen skyldes reduserte overføringer, men i Finland og Danmark har også et mindre progressivt skattesystem spilt en viss rolle. Noe av den reduserte omfordelingen skyldes at økonomien har bedret seg siden krisen som i ulik grad rammet alle de nordiske landene på midten av 1990-tallet, slik at færre nå er arbeidsledige. Men en betydelig del skyldes innstramninger i velferdsordninger, ikke minst i arbeidsledighetstrygden.

I utgangspunktet rammer innstramninger dem med lave inntekter hardest. På den annen side øker altså incentivene for å skaffe seg og holde en jobb. Forskerne mener at den første effekten har vært sterkest, og at innstramninger i velferdsordninger derfor er en viktig forklaring på økt ulikhet. De peker på at det trolig er en avveiningen mellom økt effektivitet i økonomien og økt ulikhet. Og som vi så i figur 3 ovenfor, var økningen i disponibel inntekt for gruppen med lavest inntekt god i Finland og Sverige, samtidig som omfordelingen gikk betydelig ned og ulikheten økte.

Men siden overføringsnivået nå er betydelig lavere, mener forfatterne at det er tvilsomt om det er særlig mer å hente i økt effektivitet ved å bedre incentivene ytterligere. Det er det mulig å være uenig i.

Den norske sykelønnsordningen nevnes ikke, men det er ganske åpenbart at en innstramning her ville redusere sykefraværet og være både samfunnsøkonomisk og statsfinansielt lønnsom. Poenget står seg likevel: De som etter en slik reform likevel er mye borte fra jobben, ville tape inntekt. Høyst sannsynlig ville en slik reform bidra til en viss økning i ulikhet i Norge.

Offentlige tjenester hjelper

Ministerrådets rapport avsluttes med et kapitel skrevet av Rolf Aaberge og kolleger ved Statistisk sentralbyrå, og tar for seg hvordan offentlige tjenester påvirker inntektsfordelingen. (Aaberge har også tidligere gjort slike beregninger, først i 2010). Disse er ikke med i vanlige beregninger av ulikhet.

Siden kostnadene ved offentlige tjenester – helsetjenester, eldreomsorg, utdanning og barnehager utgjør en større sum relativt til inntekt for dem med lav inntekt, faller indikatorene for både ulikhet og fattigdom betydelig når de tas med. Dette fallet drives ikke minst av eldre og enslige foreldre, grupper som har inntekt under gjennomsnittet, men som mottar mer offentlige tjenester.

Aaberge finner imidlertid at dette fallet i ulikhet er ganske likt i ulike land, slik at rangeringen av ulikhet mellom landene ikke endres nevneverdig av å ta med offentlige tjenester.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden