Spaltist

Sveriges abortgrense bør senkes

Bilde: Creative Commons CC0

Retten til selvbestemt abort skal vernes. Likevel må vilkårene rundt denne retten kunne diskuteres uten å trekke inn “The Handmaid’s Tale”.

Det finnes spørsmål som aldri blir ferdigbehandlet, som aldri får noen endelige svar eller løsninger. Abortspørsmålet er et av dem. Det berører dypt eksistensielle problemstillinger om liv og død, i tillegg til etiske spørsmål om menneskeverd og individets autonomi. Det er ikke et enkelt spørsmål, uansett forenkles det altfor ofte i debatten til et spørsmål som egentlig dreier seg om kvinnens rett til sin kropp eller livets hellighet. Begge perspektiver er utilstrekkelige. Abort er ikke mulig å redusere til et spørsmål om kvinners rettigheter, ei heller til et spørsmål om livets eventuelle hellighet eller til et spørsmål om det ufødte barnets rett til liv.

Jeg mener vi må betrakte samtlige perspektiv når vi diskuterer abort. Komplekse spørsmål kan ikke besvares med banale påstander. Likevel ser vi stadig disse banale påstandene nettopp i forbindelse med abortspørsmålet. Diskusjonene som pågår rundt abort i Sverige og Norge er ingen unntak. 

La meg først klargjøre min egen holdning til spørsmålet, før jeg går inn i diskusjonen. Annenhver svenske kvinne gjennomfører en abort i løpet av sitt liv. Jeg er en av de kvinnene. Årlig gjennomgår mellom 35.000 og 38.000 kvinner en abort i Sverige. I Norge er tallene betydelig lavere. I 2018 ble kun 12.380 aborter utført

For 16 år siden gikk jeg gjennom en veldig tidlig abort. Jeg hadde nettopp født mitt tredje barn, og graviditeten kom som et sjokk. Min datter var knapt tre måneder da jeg forstod at jeg var gravid igjen. Det var ikke mulig å takle enda et barn. De tre jeg allerede hadde, sammen med innspurten av avhandlingen min, var allerede mer enn nok å håndtere.

Dermed tok jeg en abort. Det var både lett og vanskelig. Lett, ettersom situasjonen var umulig. Vanskelig, fordi jeg var svært bevisst på at jeg valgte å avslutte et potensielt liv. Til tross for dette var det ingen dramatisk beslutning, og ikke noe som egentlig plaget meg i stor grad. Livet er iblant slik at man befinner seg i uønskede situasjoner og må ta beslutninger som ikke er optimale. Likevel tenker jeg fra tid til annen på barnet som aldri ble. Hun – av en eller annen grunn tenker jeg at barnet som ikke ble født var en jente – lever igjen som et minne i kroppen min.

Ansvarlighet ligger til grunn

Anneli Karo, forsker i medisin ved universitetet i Umeå, har undersøkt hvorfor kvinner tar abort og deres følelser knyttet til prosedyren. Studien hennes viser at klisjéen om den aborterende kvinnen som ung, uforsiktig og singel ikke stemmer. Mange av kvinnene som velger å utføre en abort lever i stabile parforhold med orden på økonomien. Beslutningen om å avslutte et svangerskap er basert på ansvarlighet. Kvinnen opplever at hun gjør et ansvarlig valg i en umulig situasjon når hun velger ikke å fullføre en uønsket graviditet. Dette betyr ikke at hun ikke sørger over barnet hun kunne fått. Sorg og skyldfølelse oppleves parallelt med lettelse og overbevisningen om at man har fattet riktig beslutning. Aborten betraktes som et nødvendig onde, som i de fleste tilfeller viser seg å være en gjennomtenkt og velinformert avgjørelse.

Jeg deler holdningen som fremkommer hos kvinnene i Karos studie: Abort er et nødvendig virkemiddel å benytte seg av i en vanskelig situasjon. Et virkemiddel som har stor betydning for kvinners rett til å bestemme over egne liv. Temaet er likevel ikke enkelt. 

Det er flere grunner til at diskusjonen rundt abort og grenser for prosedyren har blusset opp. Én forklaring er den nylig vedtatte lovendringen i Alabama. En annen, og viktigere, forklaring handler om at vi i dag kan redde prematurt fødte barn mye tidligere. I dag går grensen for abort i Sverige i uke 22, som er veldig nært tidspunktet hvor tidlig fødte barn kan reddes.

Lena Hellström Westas, overlege og professor, argumenterer for å redusere abortgrensen med en uke med henvisning til nettopp dette. Med utgangspunkt i egne erfaringer fra obstetrikk og nyfødtmedisin mener Hellström Westas at det er urimelig at abortgrensen og grensen for overlevelse overlapper hverandre. Ikke minst for helsepersonell som iblant må håndtere at aborterte barn fødes levende og kjemper for sine liv

Katarina Strand Brodda, overlege på Mälarsjukhuset og leder i Svenska neonatalföreningens etikkgruppe fortalte i en artikkel i 2017 at hun og hennes kolleger ved flere tilfeller skal ha forsøkt å redde sent aborterte barn, som har pustet, beveget på seg og gitt fra seg lyd.

Jeg har hørt lignende fortellinger fra fødselspersonale i flere år. Det er ikke vanskelig å forstå hvilken påkjenning det er for en lege eller jordmor, som er pliktet til å redde liv, å måtte se et lite barn kjempe for livet. Jeg skriver barn, for et foster regnes juridisk som barn etter uke 22 i Sverige. Nåværende svensk lovgivning tillater abort frem til uke 22, dersom det foreligger “særskilte grunner”. Denne grensen er det mulig å stille spørsmål ved på medisinsk, moralsk og juridisk grunnlag. 

Det er mulig for barn født så tidlig som uke 22 å overleve. Der har vi det medisinske argumentet. Moralsk forteller vår intuisjon oss at et barn som aborteres, men overlever, bør reddes. Juridisk sett regnes et foster som et barn fra uke 22, altså et individ med menneskeverd og menneskerettigheter. En grunnleggende menneskerettighet er retten til liv. 

Spørsmålet om abort kan derfor ikke reduseres til noe som bare berører voksne og deres behov. Etter min mening må et foster betraktes som et vesen med et potensielt menneskeverd, som innebærer at også et foster har beskyttelsesverdi. Denne verdien øker i forhold til utviklingen fra unnfangelse til fødsel. Når fosteret har mulighet til å overleve utenfor kvinnens kropp, bør det ha krav på full beskyttelse. Derfor kan vi ikke argumentere for abort på et så sent tidspunkt.

Flertallet av utførte aborter i Sverige forekommer tidlig i graviditeten. 94% innen uke 12 og 53% innen uke 7. En senking av abortgrensen berører altså ytterst få kvinner, og truer ikke retten til abort på noen måte. Retten til selvbestemt abort bør naturligvis vernes, men som med alle rettigheter innebærer det ansvar. Voksne mennesker har ansvar for egne handlinger og må leve med konsekvensene av dem. Det er svært uvanlig at en kvinne ikke oppdager at hun er gravid innen uke 12, og enda sjeldnere er det at hun ikke merker graviditeten før i uke 22. Den som oppdager at hun er uønsket gravid bør handle så raskt som mulig for å avbryte svangerskapet. Et slikt krav bør være mulig å stille til voksne mennesker.

Interessekonflikt

I en kronikk argumenterer Sveriges velferdsminister Annika Strandhäll (S) for å beholde dagens abortlov med de verste av argumentene som vanligvis brukes til forsvar av abort. Strandhäll oppfatter abortsaken utelukkende som et spørsmål om kvinnens rett til bestemmelse over egen kropp: “Vi verner kvinners rett til sine egne kropper”. Ministerens resonnement er like banalt som uvitende. Det stemmer heller ikke overens med sannheten. Så sent som våren 2017 sa nemlig socialdemokraterna nei til surrogati. Kvinners rett til egne kropper strekker seg altså ikke så langt at de får la en annen kvinnes egg utvikles til et barn i livmoren sin. Inkonsekvensen er åpenbar.

Den største innvendingen mot Strandhälls resonnement handler dog ikke om inkonsekvens, men om svakheten i hennes hovedargument – kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Det er ikke mulig å redusere abort til et spørsmål om kvinnens kropp. Embryoet, etterfulgt av zygoten, etterfulgt av fosteret er nemlig ikke en del av hennes kropp. Det er en egen entitet, et potensielt menneskeliv med beskyttelsesverdi. Som nevnt øker denne verdien i takt med fosterets evne til å overleve utenfor kvinnens livmor. Grensen for overlevelse på 22 uker har blitt flyttet nedover i takt med medisinske og teknologiske fremskritt. Derfor må vi også diskutere grensen for abort.

Ifølge nåværende abortlovgivning er abort fri frem til uke 18 i Sverige. Etter 18 uker kreves det at man søker tillatelse, og aborten godkjennes dersom spesielle forhold ligger til grunn. Strandhäll skriver dramatisk – med henvisning til TV-serien “The Handmaid’s Tale” – at en senking av grensen for fri abort vil innebære at “mange ufrivillig gravide tvinges til å fullføre en uønsket graviditet”. Det stemmer, som nevnt over, ikke. Majoriteten av de aborter som utføres i Sverige skjer tidlig i graviditeten. 

Abort må forstås som en interessekonflikt mellom kvinnen og det potensielle barnet. Som alt levende har også et embryo, en zygote eller et foster interesse av å vokse. Mot dette står kvinnens autonomi, hennes rett til å bestemme over sitt liv. Jeg mener kvinnens interesse veier tyngre enn det potensielle livets interesse, helt enkelt fordi kvinnen er en selvstendig eksistens. Likevel mener jeg også at det ufødte barnets interesse av å overleve bør gis større tyngde jo nærmere vi kommer grensen for overlevelse.

Retten til abort bør vernes, men det samme gjelder respekten for menneskeliv. Ingen vinner på at vanskelige og komplekse spørsmål banaliseres. Abortspørsmålet fortjener å behandles med større respekt enn som så, i likhet med alle de kvinner som gjennomfører en abort. Ingen anser abort som en god løsning, men iblant er det den eneste løsningen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden