Debatt

Sverre Diesens løsning er uegnet til alt annet enn å skyte på blink

F-35 vil sammen med andre langtrekkende presisjonsvåpen spille en viktig rolle, skulle det bli nødvendig å forsvare Norge. Men denne betydelige ressursen også innebærer en vesentlig sårbarhet, skriver Knut J. Støvne.

Hvis politikerne fortsetter å høre på Sverre Diesen, ender vi opp med en forsvarsstruktur som ikke er egnet til å ivareta vår sikkerhet.

Så var det altså min tur. Til å bli kalt patetisk og innsiktsløs av Sverre Diesen. Kanskje skal jeg være beæret, for jeg er i godt selskap. I kjent stil leverer den tidligere forsvarssjefen en bredside av hersketeknikker og personangrep mot den som drister seg til å være uenig med ham. I sitt svar på mitt debattinnlegg i Minerva 16. mars, får han plass til hedersbetegnelser som uredelig, uærlig, under falskt flagg, reaksjonær, kvasiteoretisk og blottet for konsistens. I tillegg til patetisk og innsiktsløs, selvsagt.

Les også: Hærens museumsvoktere på krigsstien

Men. Det er jeg villig til å overse. Det som ikke kan oversees er dette: Gjennom sin retoriske og arrogante argumentasjon, fortsetter Sverre Diesen å forlede befolkningen og landets politikere til å tro at vår sikkerhet best ivaretas med et lite, høyteknologisk forsvar uten evne til å føre kamp på landjorden. Ved å bruke velkjente hersketeknikker, tilslører han de åpenbare svakhetene hans løsning har, men som han ikke er villig til å innrømme. Sverre Diesen bærer et tungt ansvar for at Norges forsvarsstrategi går i en retning som øker spenningsnivået i våre nærområder, og reduserer handlefriheten vi har som nasjon.

Ved å karakterisere meg som museumsvokter, setter han samtidig mange andre, langt over min rang og forstand, i samme bås. I sitt fagmilitære råd til regjeringen anbefalte museumsvokter Haakon Bruun-Hanssen økt vektlegging av det mekaniserte samvirkesystemet (brigaden) og etablering av en mekanisert stridsgruppe i Finnmark. I NATO signaliserer alliansens museumsbestyrere at man etterspør flere mekaniserte avdelinger til alliansens styrkestruktur. Og museale ledere i alle våre nordiske naboland, og hos flere allierte, er for lengst i ferd med å modernisere sine mekaniserte strukturer. Øyensynlig uten å skjønne at de intet har skjønt.

Les også: Det nye forsvaret – mann, maskin eller begge deler?

Diesen tror åpenbart at kun han forstår alle aspekter ved moderne krig, og fortsetter sin livsoppgave for å realisere idéer han introduserte på 90-tallet, men som senere, igjen og igjen, har blitt tilbakevist i møte med realitetene på slagmarken.

Handlefrihet og fleksibilitet

Poenget er ikke hvor mange brigader som trengs for å forsvare Finnmark. Krig er ingen eksakt vitenskap, selv om det er lett å falle ned på slike størrelser. Ved å fortsette å fokusere på et smalt sett av utfordringer, ispedd personangrep og hersketeknikker, maskerer Diesen det overordnede spørsmålet.

Regjeringen er nødt til å spørre seg hvilke signaler vi som småstat i et avsidesliggende hjørne av Europa sender, både til vår potensielle motstander og til våre allierte, dersom vi velger et forsvarskonsept uten en troverdig landmakt. Hvilken handlefrihet og fleksibilitet står norske myndigheter igjen med dersom vi velger Sverre Diesens løsning med en forsvarsstruktur som utelukkende prioriterer langtrekkende presisjonsild?

Poenget er ikke hvor mange brigader som trengs for å forsvare Finnmark. Krig er ingen eksakt vitenskap.

Et slikt forsvarskonsept har ikke den avskrekkende virkning Diesen mener det har. Vårt forsvar skal først og fremst hindre at det blir krig, og Sverre Diesens løsning har ikke den krigsforebyggende effekt som vi skulle ønske at det hadde. Tvert imot øker Diesens konsept sannsynligheten for at Russland i en gitt situasjon vil bruke militærmakt mot oss.

Uten landbaserte kampenheter gruppert i det mest utsatte området av landet blir terskelen for bruk av militærmakt mot Norge åpenbart lavere. Forsvarssjefen satte ord på dette i sitt fagmilitære råd. Der fremholdt han klokelig at «uten evne til å yte motstand på bakken, er det en betydelig risiko for at en motpart kan nå sine territorielle mål uten at vårt nasjonale forsvar kan påvirke situasjonen.»

Minerva er høyresidens nettavis. Ikke abonnent ennå? Bli abonnent her for bare 1,- ut april!

Filtre og motvilje

Man må ikke ha spesielle filtre, som Diesen antyder at jeg har, for å forstå hva general McMaster sa i debatten på Litteraturhuset i september i fjor. Når han sa at en forsvarsstrategi basert på avskrekking, som ikke understøttes av en balansert forsvarsstruktur, står i fare for å mislykkes, så mente han det.

Når McMaster sa at man i en konflikt ikke kan velge bort å holde terreng og beskytte befolkning, så mente han det. Den som har filtre er nok Diesen, som ikke vil høre på argumentasjon som går mot hans løsning. Som ikke vil innse at både historisk og nyere erfaring viser at han tar feil.

Det blir for enkelt å si at hver gang en amerikansk general uttaler seg om militærstrategiske forhold, så ser han det kun i et stormaktsperspektiv. Det er å undervurdere deres intellekt, og dette gjelder spesielt en mann som McMaster. Det blir for enkelt å avfeie utenlandske eksperter som irrelevante fordi de ikke er norske. Og når Diesen drar McMasters uttalelse om at det ikke er fundamentale forskjeller på opprørskrig og mellomstatlig krig, til at det bare finnes én type krig, som bare kan løses med én type medisin, blir det latterlig nonsens, for å bruke Diesens eget språk.

Like lite som jeg i mitt innlegg omtaler amerikansk stormaktskrig, eller sammenligner USAs utfordringer og behov med våre egne, snakket McMaster om spesifikk norsk forsvarsplanlegging. Det finnes generiske, tidløse og universelle lærdommer og erfaringer, som selv ikke Sverre Diesen kan avfeie. Eller det kan han selvfølgelig, hvilket er akkurat hva han gjør. Med fare for å ta feil. Hvilket han med svært stor sannsynlighet gjør. Sverre Diesen bærer et enormt ansvar for å ha påvirket den norske forsvarspolitikken dit den er i dag. Dersom vi fortsetter på hans linje, risikerer nasjonen enorme økonomiske, territorielle og menneskelige kostnader, når det viser seg at hans konsept ikke virker.

Udiskutabel stridssituasjon

Mitt anliggende er ikke for enhver pris å forsvare egen forsvarsgren i nåværende form, som Diesen ganske så frekt antyder. Mitt anliggende er å stille spørsmålstegn ved hans endimensjonale, svart-hvite tilnærming til et forsvarskonsept, som ingen andre land velger, og som har flere svakheter enn styrker. Konsekvensene av en sånn linje må forstås før beslutningene tas og skaden skjer.

Og hvordan forklarer vi våre alliert hvorfor de skal slåss med landstyrker på norsk jord, hvis vi selv ikke er villige til å ta den kostnaden?

Det Diesen og jeg synes å være enige om, er at hensikten med en innledende strid i Finnmark er å «skape en udiskutabel stridssituasjon» som skal utløse sikkerhetsgarantier og alliert støtte. Men jeg vil så tvil om at det er «projisering av ildvirkning til et hvilket som helst punkt innenfor hele dette landområdet (Finnmark) i løpet av meget begrenset tid» som er den sikreste måten å etablere denne udiskutable stridssituasjonen på. Spesielt siden mange av de våpensystemene Diesen beskriver som en trussel, neppe vil befinne seg på norsk territorium. Og hvis dette var den beste måten å etablere denne udiskutable stridssituasjonen på, hvor mange F-35 med kryssermissiler ville da det være behov for? Svaret er neppe 52.

Og hvordan går vi så videre? Hvordan ser Sverre Diesen for seg at resten av den krigen vil arte seg? Landstyrker for å gjenopprette norsk territoriell suverenitet kommer ikke dumpende ned av seg selv. Som McMaster påpekte, vil det bestandig være behov for å konsolidere situasjonen. Hvordan gjør vi det uten egne landstyrker? Og hvordan forklarer vi våre alliert hvorfor de skal slåss med landstyrker på norsk jord, hvis vi selv ikke er villige til å ta den kostnaden?

Diesens teori er at projisering av ildvirkning skal etablere den situasjonen som vil utløse alliert støtte. Han har sagt veldig lite om hva som skal skje etterpå, og hvordan inntrengeren skal kastes ut. All erfaring, fra 1944 og frem til i dag, viser at landoperasjoner i Finnmark er svært krevende, spesielt under vinterforhold. Hvis ikke vi selv, som de beste til å beherske disse forholdene, skal ha en kapasitet til å operere under dem, hvor effektiv vil da en alliert fellesoperasjon for å gjenopprette norsk suverenitet i Finnmark være? Hvis allierte, som vi forventer skal komme oss til unnsetning, ikke kan trene sammen med kompatible norske landstyrker, hvordan tenker vi da at de skal forberede seg på denne oppgaven? Dette er spørsmål som Sverre Diesens konsept ikke besvarer, men som åpenbart er av avgjørende betydning.

Bare store hammere

Sverre Diesen synes å være skråsikker på hvordan fremtidige konflikter kommer til å arte seg. Han forutså sikkert slutten på den kalde krigen, 9/11, den arabiske våren, og Russlands annektering av Krim og destablisering av Øst-Ukraina. Han forutså sikkert oppblomstringen av IS og terrorbølgen som nå rammer deler av Europa.

Trusselen vil alltid endre seg raskere enn man kan tilpasse en forsvarsstruktur. Situasjonen har for eksempel endret seg mye siden Sverre Diesen begynte sitt korstog for å avvikle norsk landmakt på slutten av 90-tallet.

Diesen glemmer åpenbart den kanskje viktigste universelle og tidløse lærdommen: At det eneste vi vet helt sikkert, er at vi ikke kan være sikre på hvordan den neste krigen ser ut. Det faktum krever en langsiktig og strategisk tilnærming som gir handlefrihet og fleksibilitet. Det er mangelen på dette vi nå betaler en høy pris for. Politikerne har ansvaret, men Sverre Diesen har vært en svært viktig aktør. Han er medansvarlig.

Vi kan si at kryssermissilene Diesen vil levere, er de store hammerne i den militærstrategiske verktøykassa. Men fordi trusselen er uforutsigbar og stadig endrer seg, kan det trengs mer fleksible verktøy enn kun disse. For hvis du har bare hammere, ser alle problemer ut som spikre, for å bruke et forslitt uttrykk.

Diesen bruker den velkjente hersketeknikken sarkasme når han hevder at stridsvogner og artilleri ikke er egnet mot hybride trusler. Vel, de er i hvert fall vesentlig bedre egnet enn fly og missiler. Med en troverdig landmakt er det mulig å skalere en respons. Med Diesens løsning har bryteren bare to stillinger: Enten slipper du bombene, eller så gjør du ingenting. Diesen ser kanskje for seg å bruke et missil med 100 kilos sprengladning mot en gruppe uidentifiserte grønne menn som har inntatt rådhuset i Lakselv? Hvis vi velger å gjøre ingenting ved et hybrid scenario i Finnmark kan veien til et fait accompli være kort. Da er veien til å ta tilbake tapt territorium lang, og veien for alliert støtte enda lengre.

I alle domener

Diesen får det til å se ut som jeg argumenterer for en landtung struktur som ene og alene skal ta opp kampen på grensa og blø seg bakover gjennom Finnmark. Det gjør jeg selvsagt ikke. Heller ikke under den kalde krigen hadde vi ambisjoner om å stanse en sovjetisk invasjon, verken på grensa eller i Finnmark. Selv ikke med et mobiliseringsforsvar med betydelige (og robuste) landstyrker hadde vi planer om alene å forsvare, eventuelt senere gjenerobre, Finnmark. Det vet Diesen godt. Like fullt tillegger han oss som er uenige med ham, slike synspunkter.

En motstander har et utall av muligheter til sette vårt såkalte strategiske hovedkampsystem ut av spill.

F-35, bestykket med Joint Strike Missile vil, sammen med andre langtrekkende presisjonsvåpen, spille en viktig rolle, skulle det bli nødvendig å forsvare Norge. Ingen må være i tvil om det. Samtidig er det hevet over enhver tvil at denne betydelige ressursen også innebærer en vesentlig sårbarhet. Man trenger ikke en gang slå ut flyene og basene for å gjøre dem irrelevante. Piloter kan, som Sovjetunionen planla, myrdes. De hypersofistikerte hjelmene som de bruker, kan hackes eller saboteres, og sambandssystemene de er avhengige av, kan jammes. En motstander har et utall av muligheter til sette vårt såkalte strategiske hovedkampsystem ut av spill.

Og hva da? Hvordan skal den «udiskutable stridssituasjonen» etableres da? Diesen ser ut til å undervurdere motstanderens evne til å opptre asymmetrisk mot oss, og heller overfokusere på utfordringene som ligger rundt det å operere med landmakt i Norge.

Ubåter er, selv om vi kommer til å ha faretruende få, en strategisk ressurs en maritim nasjon som Norge ikke kan være foruten. Ingen må være i tvil om det heller. Men det er sammen med troverdige landstyrker at disse kapasitetene utgjør en terskel som en motstander forholde seg til. I alle domener. Hvis en motstander slipper å forholde seg til en kapasitet på land, gir vi ham en uforholdsmessig stor fordel. Det var ett av general McMasters hovedpoenger under debatten i Litteraturhuset.

Så kan man diskutere hvordan denne kapasiteten skal se ut. At den må ha god mobilitet, solid beskyttelse, betydelig ildkraft og være gruppert i strategisk viktige områder, er sikkert. Det gir norske myndigheter fleksibilitet og handlefrihet til å håndtere de utfordringer som Norge kan bli stilt overfor. I hele konfliktspekteret. Det er disse spørsmålene den pågående landmaktstudien burde gi tydelige svar på.

Dersom Diesen, i sitt retoriske spørsmål om hvilken landmaktstruktur jeg anbefaler, forventer at jeg skal foregripe utredningen, tar han feil. Det jeg derimot, og uten å nøle kan si, er at Diesens versjon av landmakt – «små og lette styrker på bakken som blant annet skal lokalisere mål og eventuelt styre presisjonsvåpnene inn på målet i sluttfasen» – slett ikke er noe en motstander trenger å forholde seg til på bakken. Det innebærer en sårbarhet som øker risikoen og reduserer handlefriheten til et uforsvarlig nivå.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden