Kjempen i øst

Russland elsker å bli fryktet, og har vanskeligheter med å takle frihet. Det «røde» mennesket lever.

Publisert   Sist oppdatert

Jeg har alltid tenkt at Russland forstås best gjennom det skjønnlitterære. Romanen gir landet sjel. Russiske dokumentarer kan rett og slett bli for nedslående. Jeg kan fremdeles se for meg Aleksandr Solsjenitsyns bok GULag-arkipelet på fars nattbord. Det var ikke et festskrift.

Likevel er jeg senere blitt svært fascinert av det dystre og dypt tragiske Russland. Jeg har nylig lest en annen russisk nobelprisvinner, Svetlana Aleksijevitsjs bok Frihet (Kagge, 2018). Som Solsjenitsyn er Aleksijevitsj ikke en romanforfatter, men det jeg vil kalle en dokumentarforteller. Og begge må leses i doser for å holde ut, hvordan holde ut dette? I Frihet skriver Aleksijevitsj:

Jeg skal fortelle dette til deg, for bare et sovjetisk menneske kan forstå et annet sovjetisk menneske. Andre forstår oss ikke. Den russiske sjel er en gåte. Men vi bor i et land der vi ble opplært til å dø fra vi var barn. Vi ble opplært i døden. Vi lærte ikke at mennesket fødes for å oppleve lykke og kjærlighet; vi fikk høre at mennesket kun eksisterer for å la seg bruke, gi alt, ofre seg.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her