Kommentar

Sykepenger og tapsaversjon

Psykologiprofessoren Dan Meegan mener støtte til velferdsytelser må sees i et psykologisk perspektiv.

Bilde: Skjermdump fra Cornell Press.

Det hjelper lite at faglige råd tilsier endring, så lenge menneskelig  psykologi tviholder på status quo.

Før høyrepopulismen vokste frem som en ny fiende, pleide Det internasjonale pengefondet (IMF), i skarp konkurranse med Verdensbanken, å være inkarnasjonen av alt venstresiden mente var vondt i verden. Vi hører ikke så ofte om IMF lenger, men denne uken overleverte fondet en rapport til Siv Jensen. I rapporten om vårt ganske sosialdemokratiske samfunn kunne denne nyliberalismens høyborg ifølge NRK fortelle oss at det «stort sett går bra for AS Norge».

I likhet med hva OECD har gjort tidligere, kunne IMF dog ikke dy seg for å kritisere den uansvarlig rause sykepengeordningen som fører til at Norge også sammenlignet med andre nordiske land, har en langt større andel av innbyggerne på trygd istedenfor arbeid. Ikke minst er det en økende andel av de yngre som går på stønad og ikke på jobb.

Noe kutt i sykepengene kommer imidlertid aldri, ikke før en eventuell økonomisk krise inntreffer – i alle fall om vi skal tro nyere psykologisk teori. Den heller obskure amerikanske psykologiprofessoren Dan Meegan hadde nylig en kronikk i The Atlantic, basert på en bok han gav ut i forrige måned, om hvordan høyre- og venstresiden oppfatter rettferdighet. Rettferdighet blir et problem når en begrenset ressurs skal fordeles etter innsats og behov.

Vektingen av innsats og behov varierer nemlig: Folk på høyresiden vil typisk legge mest vekt på innsats og venstresiden mest vekt på behov. I politikken speiles dette av at høyresiden jevnt over er mer opptatt av verdiskapning mens venstresiden er mer opptatt av velferd.

Solidaritet er ikke nok

Meegan har skrevet boken for å hjelpe Demokratene i USA. Han hevder at samfunnssystemet i USA er rigget til fordel for politikere som vil snakke mer om innsats enn om behov. Når Demokrater snakker om å omfordele mer for å hjelpe de trengende, er dette et argument man bare kommer et stykke på vei med. For hvis man appellerer til solidariteten, blir man lett møtt med motargumenter om misbruk og innsatsbasert rettferdighet, spesielt i et samfunn som USA der middelklassen, som i større grad klarer seg selv, i utgangspunktet får lite ut av systemet. Selv om mennesker ikke bare er egoistiske, er de nemlig mer egoistiske enn idealister på venstresiden innbiller seg.

Men noen universelle velferdsordninger, som Medicare, er likevel populære. Men det er ikke fordi folk ser at det hjelper de svakerestilte, men fordi de ser at de nyter godt av det selv. Meegan tror at folk føler at de har betalt skatt og gjort seg fortjent til å bli forsørget i alderdommen, og at de derfor ikke tar sjansen på å la noen tukle med ordningen. Det er i alle fall slik han tolker det famøse Teaparty-slagordet «Keep your governement hands off my Medicare» – ikke som et bevis på at demonstrantene rett og slett ikke visste at Medicare var en offentlig velferdsordning.

Tapsaversjon

Jeg tror likevel Meegan overdriver i hvor stor grad universelle velferdsordninger er populære som følge av at folk vektlegger innsatsbasert rettferdighet. Den andre grunnen til at det er vanskelig for politikere å røre ved dem, er rett og slett bare at mennesker har en sterk psykologisk aversjon mot å tape noe de allerede har. Men uansett har vi en sterk tilbøyelighet til å tolke det vi allerede har som noe vi har gjort oss fortjent til.

Derfor ser diskusjon om velferd fundamentalt annerledes ut i Norge, landet der halvparten av innbyggerne mottar penger fra NAV i løpet av året, og hvor også solid middelklasse opplever seg som fundamentalt avhengig av staten. Den offentlige samtalen om velferdspolitikk har altså et klart status quo-bias: Amerikanere vil ikke betale skatter de ikke har nå, for eventuelt å få mer offentlig velferd, og nordmenn vil ikke røre ordninger de har, for eventuelt å få lavere skatt.

Samtidig bidrar tapsaversjonen til å opprettholde ordninger som utenfra sett ikke uten videre er logiske: De færreste foreslår å kutte i sykepengene, men enda færre kommer på å øke arbeidsledighetskompensasjonen til samme nivå. Norske pensjonister har i årevis rast over at pensjonen avkortes dersom de er gift eller har samboer, noe som oppleves som dypt urettferdig. Frp fikk for noen år siden gjennomslag for en reduksjon i dette kuttet. Men dersom det istedenfor et kutt for samboende pensjonister hadde vært slik at enslige pensjonister fikk et tillegg, hadde det aldri vært noen som hadde funnet på å klage.

Status quo for verdens rauseste sykelønn

Kritikere av den norske velferdsstaten har opp gjennom årene prøvd å påpeke hvordan den norske velferdsstaten gir altfor mye til dem som egentlig kunne klart seg selv, samtidig som den ikke makter å gi tilfredsstillende hjelp til de som virkelig trenger det.

Da de var idealistiske Unge Høyre-medlemmer, skrev for eksempel Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup om hvordan gratis lunsj til alle skolebarn ble diskutert på Stortinget, samtidig som narkomane rotet rundt i søppelkassene utenfor.  «[D]e som greier seg selv må klare seg med færre ytelser fra det offentlige, slik at vi kan hjelpe de som virkelig trenger hjelp», mente de den gangen. Hadde de lyktes, hadde de gjort velferdsstaten mindre populær i middelklassen som nå ikke lenger følte at den var til for dem, og brakt oss et lite skritt nærmere amerikanske tilstander.  

Men de som måtte frykte at vi er på vei dit, kan slappe av: All verdens faglige råd får ikke norske politikere engang til å tørre å røre verdens rauseste sykepengeordning. Kraften i de psykologiske mekanismene trumfer alle andre hensyn.  

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden