Kommentar

Sylvi Listhaug derangement syndrome

Ønske det, ja, håpe det, men å planlegge med at ens politiske motstandere er så selvdestruktive, det har hun formodentlig ikke tillatt seg, skriver Nils August Andresen.

Bilde: Regjeringen

Er du en del av Motstandsbevegelsen mot Sylvi Listhaug? Hvordan synes du det går?

Så har det skjedd igjen, altså: Én uke av norsk offentlighet har gått med til å diskutere noe Sylvi Listhaug har sagt eller gjort. Det er, når man tenker over det, ganske monstrøst.

Først: Jeg liker ikke at mennesker kalles monstre. Uansett hvor umenneskelige handlinger de begår, er det unødvendig med terminologi som umenneskeliggjør dem. Jeg forventer og aksepterer at folk som opplever eller hører om grusomme ting, ikke alltid setter dette hensynet øverst. Jeg forventer likevel litt mer av våre fremste politikere, og særlig av en justisminister som er konstitusjonelt ansvarlig for strafferettspleien. Ambisjonen om at også de aller verste forbrytere i prinsippet skal kunne rehabiliteres speiler et syn på mennesket som jeg mener er en sentral både norsk, humanistisk og kristen verdi – også i vissheten om at rehabilitering langt fra alltid skjer.

Sånn, og med det ryddet av veien: De massive reaksjonene på at Listhaug i en setning kalte pedofile overgripere for monstre, er likevel ikke bare urimelige, men også dypt kontraproduktive.

Slik sett er dette bare en reprise på det som skjedde da Listhaug skulle dra til Rinkeby, og fikk en samlet norsk venstreliberal offentlighet til å diskutere bruken av ordet «no-go sone». Utviklingen i Sverige siden da har, for å si det litt forsiktig, ikke godtgjort at det viktigste i en diskusjon om situasjonen i Rinkeby er ordet «no-go sone». Statsminister Stefan Löfven luftet for to uker siden muligheten for å sette inn militæret mot den type gjengkriminalitet som blant annet Rinkeby plages av.

Ønske det, ja, håpe det, men å planlegge med at ens politiske motstandere er så selvdestruktive, det har hun formodentlig ikke tillatt seg.

Denne gangen er det ordet «monster» som vekker debatt – snarere enn den bredere politikken knyttet til bekjempelse av seksuelle overgrep mot barn. Mens det er forståelig at enkelte jurister, politifolk, eller ansatte i kriminalomsorg og behandlingsapparat kan ha behov for å protestere mot ordbruk som kan bidra til dehumanisering av lovbrytere de får inn i sitt system, bør resten av oss stille opp følgende to tester før man klikker i vinkel over et ord Sylvi Listhaug har brukt:

Har du et langvarig engasjement for saken Listhaug snakker om?

Listhaug antydet på Dagsnytt 18 at de som reagerer på at hun bruker ordet «monster», bagatelliserer pedofile overgrep. Det er selvsagt absurd, og det er problematisk at en statsråd sier dette.

Likevel er det kontraproduktivt hvis Motstandsbevegelsen mot Listhaug først interesserer seg for et spørsmål i det hun berører det – og deretter mister interessen for det. Rinkeby-eksempelet illustrerer saken: Hvor mange av dem som kritiserte Listhaug for Rinkeby-besøket, hadde selv besøkt bydelen i Stockholm? Hvor godt hadde de satt seg inn i utfordringene? Hvor nøye hadde de reflektert over forskjeller og likheter mellom Rinkeby og bydeler i Oslo? Og hvor kraftfullt hadde de løftet disse problemstillingene i den norske offentligheten? Noen få av kritikerne hadde faktisk gjort alt dette; langt de fleste hadde det ikke. Rinkeby ble, for dem vel så mye som Listhaug, bare nok en front i innvandringskrigen.

All den tid Listhaug tar opp bekymringer som eksisterer med stor kraft i brede lag av befolkningen, førte den massive kritikken av Rinkeby-besøket av folk som åpenbart var mer opptatt av Listhaug enn av Rinkeby, ikke bare til å styrke Listhaugs status som yppersteprest blant tilhengerne; det styrket henne også langt utenfor Fremskrittspartiets kjernevelgere.

Det samme er tilfellet med bruken av ordet «monster». Hvis det første du noen gang ytrer offentlig om bekjempelse av overgrep mot barn, er at Listhaug er fæl fordi hun har sagt «monster», bør du ikke være være overrasket om folk flest får sympati med Listhaug, og ikke med deg.

Listhaugs kritikere visste neppe på forhånd at A-magasinet denne uken skulle trykke et stykke aldeles rystende lesning om pedofile overgripere. Jeg står på at det for en politiker er klokt å unngå dehumaniserende ord. Samtidig illustrerer de grusomme beskrivelsene der hvorfor en som som vil angripe populistisk ordbruk, gjør klokt i å kunne feltet, ha egne forslag å komme med, og velge en form som ikke implisitt stempler alle dem som har lest A-magasinets beretning rundt frokostbordene og selv har tenkt nettopp ordet «monster».

Ville du reagert like sterkt om det var Inga Marte Thorkildsen?

Dernest er det nyttig å gjennomføre det jeg kaller Inga Marte-testen. SV-politikeren Thorkildsen er på mange måter Sylvi Listhaugs rake motsetning: Også hennes argeste politiske fiender regner henne som sympatisk, genuin, ikke-kalkulerende, og med et sterkt engasjement for ofre av ymse art.

Hvordan ville vi reagert hvis Thorkildsen dro til Rinkeby for å lære om hvordan man skal unngå problemene der? Hvordan ville vi reagert om hun i et engasjert øyeblikk kalte overgripere for «monstre»? Altså: Nå tror jeg ikke for et øyeblikk at hun faktisk ville gjort det – og deri ligger en forskjell til Listhaug. Men det er likevel verdt å tenke over hvordan vi ville reagert, fordi det sier noe om hva vi reagerer på, hva vi leser inn i situasjonen.

Listhaugs kritikere later sjelden til å akseptere hennes engasjement som genuint: De tror ikke hun bryr seg om barn, og ikke om forbedre tilstanden i problembydeler i Oslo – snarere er det en del av en større politikk for å demonisere «den andre» – innvandreren eller forbryteren – for slik å kunne hisse opp «folk flest» til et raseri hun kan dra nytte av politisk.

Fordi hun vil tjene på det. Hver eneste gang.

Men en slik tolkning er for vrang: Det er rimelig å tro at selv om Listhaug, som tross alt de fleste politikere, også handler strategisk, ligger det ekte engasjement under – både for barn utsatt for overgrep og for dem som vokser opp i Groruddalen. Dessuten er det grenser for hvor strategisk norske politikere klarer å tenke. Listhaug var sikkert bevisst ordvalget i sine første uttalelser på ny ministerpost; og etterspillet har vært enda mer politisert, både med opptredenen på Dagsnytt 18 mot Anine Kierulf, og aktiv promotering av at «monstre» skal tas på sosiale medier.

Men at hun i første omgang turte planlegge med at skravleklassen gjorde bruken av et uheldig ord om pedofile overgripere til en hovedsak, mitt under ny regjering, #metoo, Trump og Bjørndalen minutt-for-minutt, det virker urimelig. Ønske det, ja, håpe det, men å planlegge med at ens politiske motstandere er så selvdestruktive, det har hun formodentlig ikke tillatt seg.

Monsterincentiver

Selvsagt er det greit å si i fra når man mener noen tråkker over en grense. Men når noen bruker et uheldig ord om personer som begår grusomme handlinger, kan en slik kritikk med fordel formuleres ganske nøkternt. Og selvsagt er det vanskelig å se hver enkelt uttalelse av Listhaug isolert. Også jeg mener Listhaug, enten det er bevisst eller ubevisst, for ofte har prioritert å kalle ikke bare spader, men også innvandrere, asylaktivister, feministeliter og nå pedofile overgripere for spader, i blant på bekostning av å søke gjennomslag for politikk.

Men ved hele tiden å tolke enhver uttalelse hun kommer med, inn i sin egen karikatur av en slags Monster-Listhaug, fremstår kritikerne for den – jeg vil tro ikke helt ubetydelige – delen av befolkningen som ikke først og fremst reagerer på ordbruken når vi snakker om overgrep mot barn, som rammet av akutt Sylvi Listhaug derangement syndrome: At alt hun sier og gjør uansett fører til samme overreaksjon. Da blir det ikke bare vanskeligere å skjelne mellom problematiske og mindre problematiske uttalelser, men også vanskeligere å overbevise andre om det, dersom det faktisk er uttalelser eller politikkforslag som utfordrer rettsstaten.

Aller verst, kanskje: Stiller man seg ikke de to spørsmålene over, bidrar man til at Listhaug hele tiden har incentiver til å søke denne type konflikter: Fordi hun vil tjene på det. Hver eneste gang.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden