Politikk

Symbolsk føleri gjennom fire enkelthistorier

Debatten om norsk eierskap er vanskelig, og blir ikke lettere når symbolikken er viktigere enn resultatet. Dessverre har sinnelagsargumentasjon en tendens til å trumfe rasjonalitet.

Debatten om norsk eierskap er vanskelig, og blir ikke lettere når symbolikken er viktigere enn resultatet. Dessverre har sinnelagsargumentasjon en tendens til å trumfe rasjonalitet. 

Knut Gjerseth Olsen, Askild M. Aasarød og Jo M. Bredeveien
Hvem skal eie Norge?
Forlaget Manifest, 2016

Frykten for å bli styrt og eid av utenlandske interesser har stått meget sterkt i den norske nasjonen, etter at vi var en slags dansk koloni gjennom 400 år og svensk unionspartner gjennom 100 år til. Det er dette nasjonalkonservative norske folkesinnet de tre forfatterne av boken Hvem skal eie Norge? – Knut Gjerseth Olsen, Askild Aasarød og Jo M. Bredeveien – benytter, når de gjennom fire enkelthistorier stiller spørsmål om hvem som skal eie norske naturressurser.

kBoken er god, lettlest og kort. De fire enkelthistoriene er velskrevet og er interessante historier i seg selv, selv om kildehenvisninger og litteraturliste er fraværende, og forfatterne helt tydelig har valgt vinkling på forhånd. Ettersom forfatterne har tilhørighet på den politiske venstresiden, og boken er utgitt av Forlaget Manifest, ble mine forventninger om å være uenig i bokens innhold – ikke særlig overraskende – innfridd.

Faktisk måtte jeg opptil flere ganger legge fra meg boken i ren frustrasjon over det jeg opplevde som mangel på en balansert vinkling og diskusjon om temaet. Da har forfatterne antakelig gjort det bra. For når jeg blir frustrert, utløser det nok en omtrent like stor dose entusiasme blant leserne på den andre siden av den politiske skalaen. Denne type bøker er derfor litt «farlige» for en seriøs politisk debatt om temaet. Men boken bidrar likevel til å løfte diskusjonen om eierskap på generelt grunnlag.

Forfatterne bygger tydelig videre på kampanjen «Nei til salg av Norge«, startet av reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen i 2015. Denne oppstod i etterkant av Solberg-regjeringens eierskapsmelding, der det kom forslag om statlig nedsalg i en rekke virksomheter. Selv kritiserte jeg meldingen for å være altfor forsiktig med tanke på nedsalg og privatisering, mens filosofiprofessor og Minerva-skribent Arild Pedersen skrev en eminent tekst om Steen Jensens aksjon. Selv om boken er skrevet i samme ånd som Steen Jensens kampanje, er den likevel mer interessant, fordi forfatterne har klart å skille litt bedre mellom snørr og bart.

Mens «Nei til salg av Norge» gikk imot ethvert statlig nedsalg av prinsipp alene – som for eksempel det 25 år gamle «arvesølvet» Flytoget, og det halvprivatiserte fikseoppdrettsselskapet Cermaq – holder forfatterne av Hvem skal eie Norge? seg til de norske naturressursene – gjennom historier om fossen, fisken, berget og skogen. Dette er et mye mer interessant utgangspunkt, fordi eierskap av naturressurser er et interessant økonomisk dilemma – spesielt for oss som er tilhengere av privat eierskap.

Naturressurser som et unntak
En naturressurs gir nemlig en ekstraordinær avkastning i form av muligheten til å høste grunnrenter. Denne avkastingen oppstår ikke som et resultat av innsatsen til kapital og arbeidskraftressurser, men snarere som et resultat av å høste av en begrenset naturressurs. Dette gjør at eierskapet til grunnrenten – eller for å være helt korrekt: godene fra denne ekstraordinære avkastningen – ikke oppstår, som et resultat av fri konkurranse i et marked, men av politisk gitte privilegier til en naturressurs.

Det som forundrer meg er at forfatterne ikke er særlig kritiske til hvordan den politiske styringen av et offentlig kraftselskap gjør at det taper milliarder av det norske samfunnets grunnrente.

Derfor har de fleste samfunn hatt en idé om at godene fra naturressurser bør komme hele samfunnet til gode, og ikke bare den aktøren som «tilfeldigvis» sitter på rettighetene til å høste dem. En ekstraordinær avkastning, bør derfor også ha en ekstraordinær skattbyrde. I Norge har petroleumsselskaper en ekstraordinær skattesats på 51 prosent, mens selskaper innen vannkraft har en skattesats på 31 prosent, som kommer på toppen av en ordinær skatesats på 27 prosent. Men selve eierskapet til de to nevnte naturressursene behandles forskjellig.

Mens det er relativt stor politisk enighet om at private aktører kan få tillatelse til å høste av norske petroleumsressurser, mot at selskapene – uavhengig av om de er norske eller utenlandsk eid – betaler en høy grunnrenteskatt til staten, så sørger hjemfallsinstituttet for at vannkraftressursene nesten utelukkende skal kunne eies av norske offentlige aktører.

Ideen om de norske fosser
Bokens første kapitel handler om hvordan et svensk selskap – eid av tre svenske kommuner – endte opp med å eie en tredjedel av aksjene til en rekke vannkraftverk i Nord-Norge, fordi det offentlig eide Troms Kraft måtte selge eierandeler for å styrke balansen, i etterkant av å ha tapt 1,7 milliarder kroner på mislykkede investeringer i Sverige (ofte omtalt som Kraft og Kultur-skandalen).

Det som forundrer meg, er at forfatterne ikke er særlig kritiske til hvordan den politiske styringen av et offentlig kraftselskap gjør at det taper milliarder av det norske samfunnets grunnrente på mislykkede utenlandsinvesteringer, men heller velger å være mest kritisk til at man har åpnet opp for at inntil en tredjedel av et kraftverk, kan eies av ikke-norske offentlige eiere i utgangspunktet. Uten at det blir skrevet eksplisitt (det er generelt få eksplisitte meninger og konklusjoner i boken), så skylder forfatterne på «markedstankegangen» som kom inn i kraftbransjen for fullt, i etterkant av 1990-tallets liberalisering av kraftmarkedet. Eller en slags «kommunalkapitalisme» – en hybrid som nesten er verre enn kapitalisme, som historiker på BI, Lars Thue, karakteriserer fenomenet i boken.

Forfatterne har tydeligvis glemt venstresidens kritikk mot fjerning av arveavgiften og formueskatten.

Selv har jeg lenge vært kritisk til spesielt de kommunale og fylkeskommunalt eide kraftselskapene – med eierskapsmonopol på norsk vannkraft – som ofte forvalter verdiene av vannkraftens grunnrente på en kritikkverdig måte. I høst skrev jeg et notat for Civita, der jeg blant annet tar til ordre for en fullstendig liberalisering av eierskapet, mot at grunnrentebeskatningen økes, for å motvirke offentlig misbruk av grunnrenten og ikke minst sikre at hele samfunnet nyter godt grunnrenteavkastningen. Jeg har aldri helt forstått hvorfor innbyggere i de såkalte kraftkommunene skal få større goder av en nasjonal naturressurs enn innbyggere i andre kommuner.

Privilegerte fiskere
Jeg har lignende tanker om bokens andre kapitel. Historien om de norske fiskeressursene blir godt fortalt gjennom de første kampene om norsk suverenitetshevdelse over fiskeriressursen fra hanseatene, tendenser til overfiske fra 1950 til 1970-tallet (som førte til et strengt kvote- og reguleringsregime for å bygge opp et bærekraftig fiske) og nyere tids liberalisering på 1990-tallet, der kvoter med leveringsplikt kunne selges fritt i et marked.

Kapitelet om fikserihistorien blir nesten rørende illustrert gjennom fortellingen om hvordan fiskeren Thomas Wold fra Andenes, med en påstått årsinntekt på 900 000 kroner i 2012, nå ikke har råd til å overta bestefarens fiskekvote til en verdi på 20 millioner kroner. Forfatterne har tydeligvis glemt venstresidens kritikk mot fjerning av arveavgiften og formueskatten. At en sønn eller datter skal bli «rik» ved å arve eller overta en normal næringsvirksomhet, uten å betale arveavgift og formueskatt, regnes ofte som en urettferdig og en lite omfordelende politikk. Mens en fisker som ikke har råd til å overta bestefarens fiskekvote, er blodig urettferdig, fordi markedet har satt en verdi på denne rettigheten.

Skal det være slik at de estimerte verdiene på 150-400 milliarder kroner kun skal tilhøre noen titusen innbyggere bosatt langs den norske kysten?

Slik jeg tolker forfatterne, skal altså nasjonens fiskekvoter være en form for arvelige privilegier, som personer i fiskermanntallet – på et eller annet tidspunkt – har fått, og som senere skal gå automatisk i arv til neste generasjon. Riktignok skal fiskerne fremdeles ha leveringsplikt til historisk tilfeldige fiskevær, bygder og byer langs kysten. Men skal det være slik at de estimerte verdiene på 150-400 milliarder kroner kun skal tilhøre noen titusen innbyggere bosatt langs den norske kysten?

Forøvrig deler jeg forfatternes motstand mot ideen om evigvarende kvoter uten leveringsplikt. Men å gå tilbake til en regulert modell, uten et kvotemarked, er heller ikke å foretrekke. Fiskeriressursene bør behandles som en hvilken som helst annen naturressurs, slik jeg også tidligere har tatt til ordet for hos Minerva. Altså en effektiv, lønnsom og bærekraftig uthøsting, med en høy statlig grunnrentebeskatning. For meg er det likegyldig om båtene er eid av nordmenn eller utlendinger – akkurat som jeg likegyldig til om et norsk oljefelt er eid av Shell eller Statoil – så lenge mesteparten av grunnrenteverdiene kommer hele det norske samfunnet til gode.

Verdien av et ulønnsomt fjell
Det tredje kapitelet omhandler historien om Sydvaranger gruve ved Kirkenes.  Jernmalmgruven ble startet av Christian August Anker i 1902, gikk konkurs i 1925, ble overtatt av tyskerne under krigen, gradvis nasjonalisert i Gerhardsen-perioden og senere solgt tilbake til private aktører i 2006, via kommunene og det lokale kraftlaget i en kortere periode, grunnet vedvarende underskudd siden 1976. I dag har gruven på nytt gått konkurs, etter en kort periode med lønnsom drift når malmprisen var på sitt høyeste, grunnet Kinas etterspørselssjokk på 2000-tallet.

En kjøper kan aldri lastes for at en selger har gjort et «dårlig» salg. Dette bør gjelde uavhengig av om selger er en privat eller offentlig aktører.

Forfatterne er blant annet kritisk til den første kjøperen i 2006, Felix Tschudi, som skilte ut gruvens eiendommer i et eget selskap, og børsnoterte selve gruvedriften i Australia. Kritikken faller på sin egen urimelighet, enn så lenge selve kjøpet og utskillelsen av eiendommen er gjort i henhold til de eksisterende juridiske avtalene. En kjøper kan aldri lastes for at en selger har gjort et «dårlig» salg. Dette bør gjelde uavhengig av om selger er en privat eller offentlig aktører.

Boken er også meget opptatt av dagens nye «hemmelige» hovedaksjonær. Denne aksjonæren har kjøpt seg opp i selskapet i takt med at Tschudi har solgt seg ned. Siden oppkjøpet gjøres via et skatteparadis, spekulerer forfatterne i at den hemmelige eieren er den russiske oligarken Vladmir Potatin. Hvorfor det er så farlig at en russisk oligark eier en norsk liten gruve som knapt er lønnsom, er mer uklart. Man spekuler litt i at Potatin, som også eier 30 prosent av en av verdens største gruveselskaper, Nordilsk Nickel, og som har gruvedrift i den lille russiske byen Nikel, like over den russiske grensen, ønsker å se disse gruvene i sammenheng. Dersom formålet med eierskapet er å samkjøre produksjonen for å oppnå stordriftfordeler, som kanskje kan gi mer varig lønnsom drift, er vel dette utelukkende et gode for et gruvesamfunn, som sliter med stigende arbeidsledighet i etterkant av den siste konkursen?

En innvendig kan selvfølgelig være at en russisk eier, med tette bånd til den russiske stat, kan ha sikkerhetspolitiske interesser, som blant annet er det viktigste argumentet for å opprettholde en ulønnsom kullproduksjon på Svalbard. Men her kommer mine sikkerhetspolitiske kunnskaper til kort. Likevel opplever jeg en gjennomgående skepsis til potensielle utenlandske eiere av norske naturressurser i boken. Spesielt utsatt er kinesiske selskaper og aktører.

Farlige utlendinger
Det har alltid forundret meg hvorfor følelsene rundt utenlandsk eierskap av norske naturressurser er så sterke, mens reaksjonene på utenlandske eiere og oppkjøp av norske industri- og teknologiselskaper er så betydelige mye mindre. Naturressurser, med tilhørende grunnrenteavkastning, kan ikke flyttes ut av landet, så lenge Norge har riktig beskatning og en bærekraftig regulering. Teknologiske arbeidsplasser er derimot mobile.

Hvis den norske venstresiden skal være motstander av utenlandske eiere, er det mye mer logisk å være motstander av oppkjøp og eierskap til norske industri- og teknologiselskaper.

Hvis den norske venstresiden skal være motstander av utenlandske eiere, er det mye mer logisk å være motstander av oppkjøp og eierskap til norske industri- og teknologiselskaper, som for eksempel senere tids oppkjøp av Tandberg, industrikonsernet Frank Mohn og det farmasøytiske selskapet Pharmaq. Men så har jo aldri eierskap til norske naturressurser handlet om logikk. Det har alltid handlet om følelser.

Bokens siste kapittel, om den norske skogen, er betydelig kortere enn de tre første, og min kommentar er derfor litt mindre omfattende. Forfatternes argumentasjon er som følger:

Den norske produktive skogen utgjør 20 prosent av den totale overflaten av fastlands-Norge. 77 prosent av skogen er eid av andre aktører enn staten Norge. Dette synes forfatterne er veldig mye, spesielt i forhold til andre land vi liker å sammenligne oss med. De er derfor imot at Statsskog skal selge en del av statens skoger, som senest ble kjøpt fra private Orkla i 2010, til mindre, private aktører som tilfeldigvis grenser til Statsskogs skogeiendommer, for å oppnå en mer rasjonell drift av mindre skogbruk. Skogen har nemlig, ifølge boken, en stor fremtid som en «grønn vekstmotor», som kan hjelpe Norge til å erstatte oljen. Da kan ikke staten selge litt av skogen, eller delprivatisere Statsskog.

Heller enn å argumentere mot dette kapitelet, henviser jeg til den fremragende Minerva-artikkelen til journalist Øysten Heggedal, som knuser alle myter om ideen om den norske skogen som en redning for både klimaet og økonomien. Det merkeligste med dette siste kapittelet om skogen, er at forfatterne nettopp siterer Heggedals Minerva-tekst. Altså er dette nok et bevis på at spørsmålet «hvem skal eie Norge?» aldri har handlet om hva man ønsker å oppnå med de norske naturressursene, men om symbolikken ved at staten skal eie dem – punktum.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden