Kommentar

Syndefallet på Gardermoen

Bilde: Nils August Andresen

Trang er den porten og smal er den veien som fører utenom taxfree-butikkene, og få er de som finner den.

Som mange andre har jeg vært på Gardermoen i påsken. Jeg har med andre ord ikke vært på hytta, nordmannens kirke; ikke tråkket opp ugåtte skispor i skogen og ikke kjent morgenskaren på fjellet; ikke spist Kvikk Lunsj og aldeles ikke appelsin. Kanskje har jeg altså bare meg selv å takke.

Men likevel. Mange nordmenn er på Gardermoen i påsken. Der møtes de av vår tids statsstøttede Sodoma og Gomorra. Jeg snakker altså om taxfree.

Det finnes ingen sunn logikk bak taxfree-ordningen: For all del: Det finnes en logikk: Varer som eksporteres, unntas fra opprinnelseslandets beskatning. Og det er ikke økonomisk effektivt for ankomstlandet å regne ut og innkreve skatter på små beløp.

Men logikken er altså ikke sunn: Den er usunn i den forstand at det åpenbare alternativet ville være at hvert opprinnelsesland i stedet beskattet varene, siden de ikke beskattes i ankomstlandet. Det ville gått sånn omtrent opp i opp, og man ville unngått å vri handelen urimelig i retning av flyplasser, havner, båter og fly. Logikken er også usunn i den mer direkte betydningen: Den innebærer en subsidie til varene som typisk selges der – sjokolade, tobakk og sprit, som er usunt for kroppen, og skjønnhetsprodukter, som over et visst nivå er usunt for sjelen – og ikke minst til flybransjen, som er usunt for klimaet. Effekten av statens øvrige politikk på dette feltet – alkoholavgifter, tobakksavgifter, sukkeravgifter, CO2-avgifter – oppheves av en time tilbrakt på en statlig eiet flyplass.

Misforstå meg rett: Jeg kan ha sans for alkohol. Jeg har intet imot sjokolade, og er glad i utenlandsferier. Jeg fordømmer hverken parfyme eller kommersialisme i seg selv. Alt dette kunne vært til å leve med: Det er mye ulogisk i de fleste skattesystemer. De er blitt til over lang tid, og har skullet møte ulike utfordringer under ulike omstendigheter. Da taxfree-ordningen så dagens lys på en flyplass i Irland i 1947, var flyreiser så sjelden at det ikke spilte så stor rolle. Når en ordning først er på plass, er den selvsagt vanskelig å fjerne.

Det hadde kanskje vært enda litt mer absurd om staten krevde at du måtte gå gjennom en labyrint av billig sprit og tobakk for å komme inn på Rikshospitalet. Men bare litt.

Det er måten ordningen settes ut i livet på, som transformerer taxfree-ordningen fra usunn skattelogikk til obskøn absurditet.

Ikke mange reisende valgte den lille slusen mellom taxfree-butikkene på Gardermoen.

Nils August Andresen

I det man går inn gjennom porten til utenlandsflightene, sluses man inn til billig sprit. For vid er porten og bred er veien som fører til Heinemanns taxfree-butikker, og mange er de som går inn gjennom den. Det finnes en vei mellom de to butikkene på vei ut av landet, men da jeg var der, var den løypen like utråkket som den mest jomfrulige påskesne. Som for å understreke symbolikken var det satt opp en slags veiarbeidssperre for å gjøre ruten mindre attraktiv. I den relativt nye ordningen med taxfree ved ankomst finnes det ikke engang noen vei utenom.

Taxfree-ordningen er blitt et tvungent statlig syndefall helt på egenhånd: Du er nødt til å utsette deg for absolutt alt staten ellers forsøker å skjerme deg fra. For det er altså staten som gjennom Avinor eier Gardermoen, og bestemmer hvordan handelen er organisert. Det hadde kanskje vært enda litt mer absurd om staten krevde at du måtte gå gjennom en labyrint av billig sprit og tobakk for å komme inn på Rikshospitalet. Men bare litt.

Ved ankomst til Gardermoen er det ingen vei utenom cognac-rekkene.

Nils August Andresen

Hadde det i det minste vært et kollektivt ritual, at hver fredag dro vi opp til Gardermoen, hver fra sin by, fordi de var av rotnorsk hus og ætt, for å kjøpe billig sprit og røyk. Hadde regjeringen enda kommet også, med Per Sandberg og Sylvi Listhaug som våre yppersteprester som høytidelig åpnet den første flasken med eggelikør og ropte ut sin støtte til sterk nedsettelse av skatter og avgifter, alt mens mens de sa: Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om taxfreeordningen – da hadde ordningen hatt en slags åndelig dimensjon.

Eller hadde det vært en moralsk test, der Dagfinn Høybråten ventet ved bagasjebåndet med premier til dem som hadde kommet seg uskadet gjennom cognac-rekkene – da skulle jeg røyket avgiftsfri fredspipe med hele ordningen.

Det sagnomsuste folket elsker selvsagt billig sprit, og skammer seg ikke engang over at de ikke er på hytta og tråkker løype og spiser Kvikk Lunsj og appelsin.

Men denne statsreligionen inneholder ikke noe slikt: Det er intet der utover lovsang av alle markedsføringstriksene i boken, utelukkende basert på produkter vi vet vi burde kjøpe mindre av.

***

På andre siden ventet aldeles ingen Dagfinn Høybråten med medalje for god innsats. Det eneste man får igjen for ikke å benytte taxfree-ordningen, er anklager om å være en elitist. Det sagnomsuste folket elsker selvsagt billig sprit, og skammer seg ikke engang over at de ikke er på hytta og tråkker løype og spiser Kvikk Lunsj og appelsin.

Jeg kom meg i hvert fall unna denne gangen også. Jeg våget meg ut i de ugåtte løyper, så meg ikke tilbake en eneste gang, og unngikk å bli til en saltstøtte. Men trang er den porten og smal er den veien som fører utenom, og få er de som finner den.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden