Ideer

Syndsforsakelsen

Synd og skyld er blant begrepene Bjørn Stærk vil børste støvet av i sin nye bok om Jesus.

For den jevne innbygger av vårt moderne og opplyste samfunn er det kanskje ikke så mye man tror man kan få ut av Bibelens fortellinger om Jesus lenger: En jødisk predikant som fôr rundt og forkynte en umulig etisk standard, samtidig som han helbredet syke, drev ut onde ånder og gikk på vannet? Muligens hadde han noen gode idéer om for eksempel nestekjærlighet, grådighet eller prektighet, idéer som for så vidt er selvsagte og egner seg for «nyttige påminnelser» når man er i stemningen for slikt, men egentlig er det hele nokså kjedelig. Idéene er gamle og drøvtygde.

I brukthallen

I Bjørn Stærks nye bok Å sette verden i brann – En ateist skriver om Jesus blir det gamle og drøvtygde over kristendommen til en styrke. Det er som å være på Sinsen brukthall, skriver Stærk: Å vandre i kristen historie og teologi er litt den samme opplevelsen som å lete i brukthandelens kaotiske hyller. Enkelte ting forblir skrot, andre ting vil man børste støvet av og finne plass til på peishylla.

På denne måten kan de moderne og opplyste ta del i den kristne kulturarven. Det blir ikke nødvendig å gi avkall på den skeptiske holdningen og akseptere en pakke av lærdom og ritualer, slik religiøse må. Man kan lete og velge seg ut det man liker. Gjennom boka (som er interessant på hver side og mesterlig fortalt, hvis forlaget trenger noe å sitere) kan Stærk derfor vandre fritt i både Det nye testamentes fortellinger og kristendommens historie. Vi møter forskjellige protestantiske og katolske bevegelser, vi får med oss Frelsesarméens historie, vi treffer på Frans av Assisi og Jehovas vitner. Stærk slipper også en ny-inkarnert messias ved navn Mona Sørensen løs på nåtidenes nordmenn, for å se hvordan en moralsk refser med helbredende krefter ville slått an i dag.

 

Felles for alle disse bevegelsene og enkeltpersonene er at de forsøker å gjenta det Jesus gjorde. De vil starte en sosial bevegelse, ikke basert på et politisk program, men på å få folk til å endre måten de lever på, til å bli frelste. Etter at kristendommen hadde lyktes med dette, ble den nemlig selv til en del av maktapparatet og størknet i institusjonene. Den ble full av de prektige, grådige og korrupte som Jesus selv advarte mot.

Stærk skriver om hvordan det stadig kommer nye profeter med mål om å gjenopplive det glødende trosfellesskapet og den rettskafne livsførselen.  Noen, som Martin Luther, lyktes med dette. Andre, som Hans Nielsen Hauge, ble nøytralisert av maktapparatet før det tok skikkelig av. I tråd med det som har blitt kjent som den religiøse markedsteorien, er Stærk inne på at Norge kanskje hadde blitt et levende religiøst samfunn som USA, hvis staten ikke på denne måten hadde kvelt privat initiativ til fordel for statskirkens monopol. Isteden ble vi en del av det minst religiøse hjørnet av det minst religiøse kontinentet på jorda.

humbsSex og synd

Likevel har kristendommens lære om misforholdet mellom de umulige etiske standardene og oss syndige mennesker, satt sitt preg på oss nordmenn. Skjønt, lenge har dette mest handlet om sex. For Stærk blir Jesu lære om sex og familieliv så umulig at han lar den bli stående på hylla i brukthandelen. «Ingen andre steder er avstanden større mellom oss og ham», skriver han. «Problemet er ikke at han var en tilhenger av livslange forpliktende familiebånd. (…) Problemet er at det eneste han hadde å si om dette, var en firkantet regel – ikke skill deg annet enn ved utroskap, og ikke gift deg på nytt». I mer påfallende grad enn andre etiske regler, gikk den i knas med en gang den traff virkeligheten.

Derfor er Stærk kritisk til at mange kristne bygde opp sine siste forsvarsverker rundt den. «De kunne ha brukt kreftene sine på å forsvare ydmykheten mot det sekulære hovmodet. Men de valgte å bruke dem på sensur- og sexlover». Dygder som ydmykhet er sammen med det kristne syndsbegrepet, nemlig det mest verdifulle Stærk tar med seg fra brukthallen.

Kristendommens kjerne er at vi alle er syndere, noe som skiller den fra islam som har større tro på at mennesket er i stand til å underkaste seg Guds ord og leve riktig. Som Stærk er inne på, har vi fortsatt en klar forestilling om hva som er syndig adferd, selv om vi kanskje bruker andre ord for det: «vi (…) har beholdt syndsbegrepet, men forkastet den kristne angeren, boten, nåden, tilgivelsen og frelsen», skriver han.

For meg som (vil jeg tro) de fleste andre lesere, høres disse tankene om synd og skyld fornuftige ut. Vi lever i et tid der individet har tatt stadig større plass på bekostning av kollektivet. Vi er alle mest opptatt av å fremme oss selv, men sjelden hører vi noen ta offentlig selvkritikk, legge seg flat, ta på seg skylden og be om tilgivelse. Eksempelet Stærk drar fram på dette er plagiatsaken fra sommeren 2015 der det ble avslørt at kjente norske journalister hadde plagiert utenlandske medier i flere tiår. Likevel var det bare én som innrømte skyld og skam. Resten unnskylde seg: Det var en tabbe, eller bare vanlig praksis den gangen – ikke noe å angre på. Stærk mener at syndsbegrepet hører hjemme i slike tilfeller. Å erkjenne skyld gjennom anger, ville vært en måte å for folk å komme inn i fellesskapet igjen.

Fasadekulturen

Stærk går ikke tilstrekkelig inn på det, men det var selvfølgelig en grunn til at offentlig ydmykelse og kristne synder som hovmod forsvant fra samfunnets overflate. De gikk ikke i hop med den moderne individualismen. Ydmykhet er for nært beslektet med underkastelse. Den kristne etikken gav ikke nok bevegelsesfrihet for den enkelte. Angeren, boten og nåden ble sosiale kontrollmekanismer. Og det er vanskelig å skille ut seksualmoralen oppi alt dette. Kristne og muslimske mørkemenn vil si at homofili eller et fritt sexliv er hovmod og prektighet.

Likevel klarer jeg ikke å la være å være enig med Stærk i at ydmykhet, anger, bot og tilgivelse hadde vært et velkomment innslag i vår kultur, der å beskytte seg selv, har blitt viktigere enn å innrømme feil. Som eksemplet med de plagierende journalistene viser, er vår første innskytelse alltid å hegne om vår egen fasade når vi forstår at vi ikke har opptrådd eksemplarisk.

Så først når vi får en kultur der vi erkjenner at dårlig oppførsel er synd, og at denne erkjennelsen er viktigere enn hvordan vi selv fremstår, vil vi kunne gjøre kristen moral til mer enn bare nyttige påminnelser. Da vil vi få en kultur der politikere og andre offentlige personer ikke trenger en kostbar mediestrategi fordi de må fremstå prektige og ufeilbarlige. Og vi vil få en kultur der alle vi andre i det minste tenker at vi må skjerpe oss, før vi skylder på omstendighetene, strukturene, misunnelse, uflaks, gammeldagse oppfatninger, patriarkatet eller en eller annen selvlagd definisjon av urettferdighet. Ikke hold pusten.

Bli abonnent!

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden