Ideer

«T H E»

Elsket og hatet, Thomas Hylland Eriksen har vært en kontroversiell og populær forsker i 30 år.

INTERVJU: Minerva har snakket med Thomas Hylland Eriksen om forskningsformidling, Facebook-høyre og nettdebattanter som ”vet hvor han bor”.

INTERVJU: Minerva har snakket med Thomas Hylland Eriksen om forskningsformidling, Facebook-høyre og nettdebattanter som ”vet hvor han bor”.

Han trenger ingen introduksjon. Han har også alltid vært aktuell ved sine regelmessige bøker, kronikker og medieopptredener. Hans motstandere betrakter ham som multikulturalismens fanebærer og årelang motstander av det norske nasjonale identitetsfelleskapet. Dette har gjort ham til yndet skyteskive for multikulturalismens kritikere. I nettdebatter refereres han til med akronymet “THE”, den engelske definitive artikkel som kan antyde både negativt og positivt påfølgende substantiv.

Dekonstruksjon og destruksjon
I det som må være årets merkeligste kronikk (publisert, vel og merke) antyder Lily Bandehy i Aftenposten 23. November at Hylland Eriksen, gjennom sitt “glansbilde” om å være “for toleranse” har bidratt til folkelig rasisme og han at fikk “dråpen til å flyte over hos massemorderen Anders Behring Breivik.”

– Jeg både hjalp og oppmuntret Bandehy mens hun arbeidet med kronikken. Hun kontaktet meg og jeg sendte henne artikler hun ba om.

Mye koker ned til noen kronikker fra nittitallet om at den nasjonale tilhørighet ville vike for andre identiteter, og en famøs setning fra 2008 om at han ville “dekonstruere den norske majoritet”.

– Setningen om “dekonstruksjon” kommer fra et intervju gjort på nettsidene til forskningsprogrammet CULCOM [Cultural Complexity in the New Norway], som jeg ledet. Jeg mente den gang at det var på tide å studere mangfoldet i majoriteten, at vi ikke bare skulle studere mangfoldet blant minoritetene, som vi hadde brukt mest tid på.

 – I ettertid, angrer du på formuleringen?

– Jeg skulle sannsynligvis aldri ha brukt ordet “dekonstruksjon”. Begrepet blir jo hele tiden misforstått. Jeg skulle heller ikke ha sagt at majoriteten “aldri skulle kunne kalle seg majoritet lenger”; selv om dette også hadde å gjøre med forskning, ble det tolket som et politisk prosjekt.

– Dette er kritikken du gjentatte ganger har rettet mot Asle Toje. Men han gjengir da lengre passasjer, ikke bare to ord?

– Nei, han nøyer seg stort sett med noen få setninger, og fremstår som en slett og forutinntatt leser. Det er også foruroligende at han ikke skjønner, når han siterer fra kronikker skrevet på nittitallet, at 1996 var et noe annet år enn 2012. Når jeg rev av meg en kronikk på nittitallet, hadde det aldri falt meg inn at den ville bli høytidelig sitert og diskutert seksten år senere. Kronikker er jo ferskvare.

– Så når du sier de siterer deg ut av kontekst er det ikke den litterære, men den historiske konteksten du mener?

–  Begge deler. Men jeg tar ikke folk som Toje alvorlig før de viser at de har skjønt hva de snakker om.

– Er det ikke uansett legitimt å stille noen til ansvar for noe de faktisk har skrevet eller sagt en gang?

Jeg tar ikke folk som Toje alvorlig før de viser at de har skjønt hva de snakker om.

–  Nei, folk må få si hva de vil. Diskusjoner av typen ‘hva mente du da du sa at …’ hører hjemme i kjæresteforhold, men ikke i en intellektuell utveksling. Dessuten er det et viktig bud for hermeneutikken at man vurderer hele tekster og ikke enkeltsetninger. Du vet ikke om en symfoni er vakker om du bare hører en akkord fra den, ikke sant.

– Derfor ber du skribenter slutte å sitere deg på det?

– Ja, jeg har gjort det. Tenk om jeg blir skutt en gang for å ha sagt “dekonstruksjon”! Det hadde vært en skjebnens ironi om det skjedde. Men dette er ingen selskapslek lenger, ikke etter 22. juli.

Facebook og fellesskap
Etter lang tids vegring er Hylland Eriksen nå på Facebook, og involvert i en rekke kommentarfeltsdebatter – med eller uten egne innlegg.

– Visste du hva du gikk til?

– Joda, jeg hadde en anelse. Jeg har alltid fått en del aggressivt oppgulp i innboksen min, så jeg regnet med at det kom til å komme en del.

– Hva er det du mottar?

Det er mye aggressivt språk og hatefull sjikane for å si det slik. De vet i hvert fall hvor jeg bor …

–  Jeg blir jo truet på livet, haha. Eller, trusler og trusler, jeg vet ikke hva jeg skal kalle dem, det er mye aggressivt språk og hatefull sjikane for å si det slik. De vet i hvert fall hvor jeg bor …

 

Adressen til Hylland Eriksen like ved Ullevål hageby er et yndet referansepunkt for kritikken han mottar. Alt passer liksom så perfekt: den virkelighetsfjerne akademikeren som taler varmt om flerkultur og som gjemmer seg fra Groduddalens virkelige multikulturalisme på fredelig vestkant. Forhåpentligvis er truslene han mottar keitete formuleringer av nevnte retorikk.

–  Hvorfor blir det så mye kontrovers rundt dine meninger?

– Trolig har jeg undervurdert oversettelsesproblemet i min formidling og polemikk. I fagmiljøet oppstår aldri disse problemene, alle forstår hva det er jeg driver med, så jeg tror ikke det skyldes at jeg er dum. Men folk der ute krever en type entydighet som jeg ikke kan gi dem, og de bruker våre deskriptive og analytiske ord på en normativ, politisk måte. Men for meg er ikke en diskusjon en boksekamp hvor målet er å vinne, altså, men et forsøk på å komme videre i erkjennelsen.

Mest klammeri oppstår i nettmøter med representanter for det såkalte “Facebook-høyre”.

Når stanken av råtne egg brer seg i kommentarfeltene foreslår jeg av og til at vi tar oss en øl. Møtes ansikt-til-ansikt.

– Facebook-høyre, som riktignok selv benekter at de eksisterer, er spesielt. Man får ofte en opplevelse av at en del av det nettverket møter annerledestenkende som fiender og ikke med åpenhet og nysgjerrighet. Jon Hustad, sjefen i skolegården, er et unntak der. Han respekterer faktisk uenighet og prøver å diskutere med utgangspunkt i kunnskap. Når stanken av råtne egg brer seg i kommentarfeltene foreslår jeg av og til at vi tar oss en øl. Møtes ansikt-til-ansikt. Ingen samtaler med hverandre så grovt som de gjør på nettet, om de sitter ovenfor hverandre. Det som skremmer en del av de som følger med på dette, er muligheten for at aggressivt prat kan slå over i fysisk aggresjon.

– Nettsamfunnet har bidratt til mye, men vi må reise spørsmålet om hvorvidt det kan ha bidratt til å forverre den offentlige debatten og gjort det vanskeligere å formidle forskning. Jeg anbefaler barna mine å bruke google og wiki som forskningsverktøy, men når du er blitt bachelorstudent, må du skaffe deg kunnskap og innsikt på andre måter. De som kritiserer meg grovest, ser ut til å bruke google som forskningsredskap. De har klippet ut noen sitater fra noe jeg skrev en gang for lenge siden og laget stor sak av det.

– Er Facebook-høyre i dine øyne en positiv kraft? – er det en slipestein eller sand i maskineriet?

Jeg ville blitt glad dersom en del av disse folkene kunne bytte ut utropstegnet med et spørsmålstegn av og til.

– Jeg skulle ønske jeg kunne svare et entydig “ja”, at det er en positiv kraft. Men Facebook egner seg trolig ikke til denne typen diskusjoner. En del av folkene i denne gjengen har for mange svar og for få spørsmål. Første gang du ser dem, får du inntrykk av at de er veldig unge, preget av ungdommens skråsikkerhet og tunnelsyn. Så viser det seg at mange av dem ikke er unge i det hele tatt. Det er litt skuffende; med alderen kommer gjerne vidsynet, men ikke alltid. Jeg ville blitt glad dersom en del av disse folkene kunne bytte ut utropstegnet med et spørsmålstegn av og til.

– Du sier debattformen er ny, men har samfunnet også endret seg?

–  Ja. På 1990-tallet gikk det an å snakke optimistisk om mulighetene i den nye, flerkulturelle verden med sine omskiftelige identiteter og nye blandinger. Nå er hele diskursen drevet av frykt og bekymringer. Etter 11. september, terrorbombene i Madrid og London, og nå 22. juli er det ikke noe festlig tema lenger, for å si det litt flåsete. For min egen del er jeg også blitt noe mer pessimistisk enn jeg var.

–  Pessimistisk for hva?

– På vårt århundres vegne. Jeg mener fortsatt at nyliberalismen er den største trussel mot en bedre verden, men 11. september viste hvordan polarisering rundt identitetsgrupper — med konfliktprofitører som Bush og Bin Laden i spissen – kunne gjøre alle oss andre til gisler for sin egen syke polarisering. Det verste som kan hende oss, er nå at samfunnet blir polarisert på måter som ikke bare fungerer konfliktskapende, men som hindrer gode løsninger på felles problemer.

For meg kan disse debattene beskrives som en type kollektiv høytenkning om betydningen av ordet “vi”.

 

– Jeg har aldri vært med i noen bevegelse. For meg kan disse debattene beskrives som en type kollektiv høytenkning om betydningen av ordet “vi”. Det er ingen kjerne her, ettersom fellesskap defineres innefra og definisjonene forandres i takt med forandringene i verden. Det hadde jo da vært merkelig om ikke forståelsen av de ulike vi-fellesskapene også endret seg.

– Mitt verdigrunnlag er menneskerettigheter og det liberale samfunn. I min bok Kulturterrorismen [utgitt på Spartacus forlag i 1993 og 1999] foreslår jeg å basere politisk identitet ikke på slektskap og etnisitet, men på stedstilhørighet. Det franske prinsippet for statsborgerskap. Dette kan jo være et utgangspunkt.

– Kommer du i det minste til å lese Tojes Rødt, hvitt og blått?

– Jeg gjør nok ikke det, jeg har en travel høst med mye som må leses.

– Svært mange setter stor pris på den boken, tror du ikke den har noe å tilby? Er det ikke viktig med en stemme slik som hans?

– Det er alltid morsomt med reaksjonære raringer. Det er også flott om folk er eksentriske, men da må man også ha noe originalt å si – ut fra hva jeg hører, er ikke det Toje sier spesielt originalt. Ellers er det for meg ikke så avgjørende hva folk mener; det er langt viktigere hvordan de mener det, for å si det sånn, og jeg har ikke inntrykk av at Toje har invitert til noen dialog. Da blir han litt uinteressant, ikke sant?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden