Spaltist

Tåke i horisonten

Referansebanen er en en konstruksjon fra Finansdepartementet og samfunnsøkonomen Stoltenberg. Da kan man få det til å se ut som om vi kutter selv om utslippene går opp, skriver Anders Skyrud Danielsen.

Bilde: Arbeiderpartiet/Flickr

Jens Stoltenbergs aller fremste bidrag til norsk klimapolitikk var å gjøre den helt uforståelig for de uinnvidde. Den arven føres nå videre av Nydalen-kvartetten.

 

«Vi har kommet 2/3 nærmere målet i klimaforliket», twitret Trine Skei Grande i helga. I utgangspunktet var det vanskelig for meg å forstå hva hun mente, til tross for at jeg har jobbet av og på med klimapolitikk i nesten fem år nå. Før vi ser noe mer på dette utsagnet og hvordan vi endte opp her i klimapolitikken, er det viktig for meg å understreke at dette ikke egentlig er kritikk av Venstre eller Trine Skei Grande, som har et beundringsverdig klimaengasjement. Problemet stikker dypere enn som så, klimapolitikken lider av en institusjonalisert uforståelighet.

Selv mennesker som jobber jevnlig med klimapolitikk, har store vanskeligheter med å enkelt svare på det mest fundamentale av alle spørsmål: Hva er de norske klimamålene?

Klimapolitikken er designet for å være uforståelig, og i det sinnrike designet ligger også noe av forklaringen på hvorfor vi – Norge – er det eneste vestlige landet som ikke kutter klimagassutslipp.

Ved første øyekast tenker sikkert den jevne leser det samme som jeg gjorde om Skei Grandes tweet. Vi har et mål om hvor mye klimagasser vi skal kutte, og nå er vi 2/3 på vei. Målet som står under «nasjonale utslippsreduksjoner» i klimaforliket er 15–17 millioner tonn «CO2-ekvivalenter» (les: klimagasser) lavere enn i 1990. Så det skal være greit, hvis vi skal kutte 15 millioner og er 2/3 på vei, så må vel det bety at vi har kuttet 10 millioner tonn. Dette kunne dessverre ikke vært lengre fra sannheten. Norske klimagassutslipp er i dag høyere enn i 1990.

Hvordan i alle dager havnet vi egentlig her? Jo, ved at klimadebatten er bevisst tåkelagt. Det er gjort så uforståelig at selv mennesker som jobber jevnlig med klimapolitikk, har store vanskeligheter med å enkelt svare på det mest fundamentale av alle spørsmål: Hva er de norske klimamålene?

Nylig hadde jeg en oppfriskning av hvordan man egentlig regner seg fram til de norske klimamålene, og for spesielt interesserte lesere vil jeg prøve å gi et svar på spørsmålet her. For bare middels interesserte lesere vil jeg derimot anbefale at dere hopper over hele regnestykket. Jeg mistenker nemlig at regnestykket er designet for å demobilisere i utgangspunktet klimaengasjerte velgere.

Regnestykket

Først og fremst: det nærmeste man kommer et klart definert mål for hva norske utslipp skal være ved første sjekkpunkt, 2020, finner man i «klimaforliket» (Klimameldingen fra 2020). Der står det:

Basert på en skjønnsmessig vurdering ble det lagt til grunn at de nye tiltakene i klimaforliket gjør det realistisk å anta ytterligere utslippsreduksjoner i Norge, og at intervallet for utslippsreduksjoner kunne økes til 15–17 millioner tonn CO2-ekvivalenter i forhold til referansebanen slik den er presentert i Nasjonalbudsjettet for 2007, når skog er inkludert.

Litt av en munnfull! Referansebanen, som også er beskrevet tidligere i Minerva, er en konstruksjon fra Finansdepartementet og samfunnsøkonomen Stoltenberg. Den sier i bunn og grunn at istedenfor å regne kutt som lavere utslipp enn i 1990 (året Kyoto-protokollen brukte som utgangspunkt, eller «baseline»), regner vi først ut hva utslippene hadde vært i mål-året dersom vi ikke hadde gjort noe, og så regner vi kutt som lavere utslipp enn det tallet.

Vi aner rett og slett ikke noe særlig om hvordan vi ligger an i forhold til målet vi skal nå. Det vi faktisk vet, derimot, er at norske utslipp har økt siden 1990.

Klimaforliket viser til referansebanen i nasjonalbudsjettet for 2007. Der står det at utslippene i 2020 lå an til å bli 60,6 millioner tonn CO2. 15 millioner tonn CO2-ekvivalenter kutt av dette, det minste vi kan kutte for å si at klimaforliket er oppfylt, er 45,6 millioner tonn. Så må vi inkludere det magiske ordet «skog». Vi kan nemlig få omtrent 3 millioner tonn CO2-ekvivalenter «gratis» ved å forvalte skogen riktig. Det er, så vidt jeg forstår, fortsatt høyst usikkert hvor mye skogopptak vi vil få godskrevet under Kyoto-regelverket. Dette er likevel godkjent som kutt, i motsetning til opptak i andre biologiske prosesser som f.eks. algevekst i havet. Dette vet vi å utnytte. Så målet skal opp i 48,6 millioner tonn. Disse tallene er også justert noe i tråd med ny kunnskap (nye GWP-verdier, «global warming potential»). Slik forstår jeg norske klimamål og hvordan en regner seg fram til dem.

Nå kan du begynne å konsentrere deg igjen hvis du er en helt vanlig person sånn som meg, som blir forvirret og usikker av alle disse tallene og fantasifulle tellemåtene.

For å oppsummere anslår Miljødirektoratet at målet i 2020 er 45-47 millioner tonn CO2. Det har de skrevet i den såkalte «gap-rapporten», som viser hva «gapet» mellom målet og framskrivingene er, og hvordan gapet kan tettes. Norske klimamål er altså en øvelse i å beregne hvor mye som vil slippes ut i framtida. Samtlige byråkrater og fagpersoner som er involvert i dette anslagsprosjektet understreker usikkerhetene i dette prosjektet ved hver eneste korsvei. Det er vanskelig nok å beregne hvor mye vi slipper ut nå!

Vi aner rett og slett ikke noe særlig om hvordan vi ligger an i forhold til målet vi skal nå. Det vi faktisk vet, derimot, er at norske utslipp har økt siden 1990. Det snakkes det lite om.

Denne sinnrike konstruksjonen av et klimamål må være spesielt designet med to formål: For det første at Norge ikke trenger å kutte noen klimagasser i Norge, slik at vi kan forsøke å produsere mest mulig olje (kilden til våre utslipp). For det andre at man kan framstille det som at man har en offensiv og effektiv klimapolitikk uten overhodet å slippe ut noe mindre klimagasser. Det er veldig lite sannsynlig at noen har kommet fram til denne regnemåten for utslippskutt fordi de ønsker å kutte mest mulig klimagassutslipp.

Ingen utslippskutt

Når Trine Skei Grande nå forklarer at utslippene i framtida vil være lavere enn vi tidligere har trodd, er det ikke det samme som at vi har kuttet masse klimagassutslipp. Faktisk å slippe ut mindre klimagasser er en jobb Norge ennå ikke har startet på, og som mest sannsynlig vil bli mye tøffere enn oljelandet Norge er forberedt på. Utsagnet om at vi er 2/3 nærmere å nå målet etter denne perioden enn før perioden, er et illevarslende frampek på en valgkamp der klimadebatten nok en gang vil pakkes inn i et tykt lag tåke og forvirre velgerne.

Et slikt talepunkt er et tegn på at samarbeidspartiene har forstått at klimapolitikken fortsatt står på stedet hvil, og at det krever en helt ekstraordinær vinkling for å selge det inn som en seier. Noen tall: Norske klimagassutslipp i millioner tonn CO2-ekvivalenter var 53,5 i 2013, 53,3 i 2014, 53,9 i 2015 og foreløpige tall viser at de trolig var 53,4 i 2016. Reduksjonen fra 2015 til 2016 kan trolig nesten i sin helhet tilskrives at Knarr-feltet måtte «fakle» (brenne gass på stedet for å få energi) i en oppstartsfase, men at de nå har gitt seg med det.

Enhver klimaengasjert velger bør av tallene over kunne se at Norge ikke kutter utslipp. Vi slipper ut omtrent det samme nå som årene før, og vi slipper ut mer enn i grunnlagsåret 1990. Den ærligste måten å presentere norsk klimapolitikk på er å si at norske utslipp har økt. Norge er et land med store riper i lakken på klimapolitikken, noe også resten av verden ser.

Rapport på rapport

Samtidig som utslippene har økt og for tiden står stille, er landet nærmest helt uten klimapolitikk. Stadig vekk hører en om nye rapporter, planer og strategier, som for eksempel gap-rapporten jeg har omtalt over. Rapporten inneholder masse tiltak en kunne ha innført dersom en ville kuttet utslipp. Problemet er bare at dette er rapport nummer noen-og-hundre om norsk klimapolitikk som utelukkende blir skjøvet ned i en skuff og glemt for all tid.

Men en smart moderne økonomi omstiller seg i takt med handelspartnere og -konkurrenter; den betaler ikke andre for å gjøre det.

I Politisk Kvarter for noen dager siden satt Vidar Helgesen og ramset opp det han kalte «måltall» fra Nasjonal Transportplan. Tallene han ramset opp som regjeringens offensive klimapolitikk, var i realiteten hentet ut fra en seksjon i stortingsmeldingen som har fått navnet «disruptivt scenario». Scenariet viser hvor mange klimagassutslipp som kan kuttes om helt utopiske ting skjer, som at kjørelengden for alle biler bare plutselig halveres. Ingen tror at det disruptive scenariet vil inntreffe, heller ikke Helgesen. Sånn egentlig. Norsk klimapolitikk er med andre ord å bestille tonnevis av rapporter man ikke følger opp, og så fjerne alt meningsinnhold fra ord som «planer» og «strategier».

I virkeligheten har vi denne perioden sett få klimatiltak. De vi har sett, har som regel effekt langt fram i tid, og skyver dermed den vanskelige omstillingen over på de som kommer etter oss. Det er opphopningen av klimagasser i atmosfæren som har noe å si for oppvarmingen, og det haster derfor å slippe ut mindre. Regjeringens klimamelding for få dager siden viser at vi nok en gang baserer oss på å betale andre land for å omstille, slik at vi slipper. Men en smart moderne økonomi omstiller seg i takt med handelspartnere og -konkurrenter; den betaler ikke andre for å gjøre det.

Søppelbøtte-teorien

Ett av de tiltakene som hadde størst potensiale for å kutte utslipp, var flyseteavgiften. Dette ville derimot ikke noen ta æren for. I siste episode av Eivind Trædals podkast «Vi koker kloden» intervjuer han førsteamanuensis i statsvitenskap Elin Lerum Boasson. Hun beskriver norsk klimapolitikk med «garbage can theory».

Søppelbøtte-teorien går kort sagt ut på at det er litt tilfeldig hvilke beslutninger man ender opp med. Det kan for eksempel avhenge av hvem som til enhver tid befinner seg inne i rommet og hva de personene kan og vet. Resultatet av denne anarkiske og kaotiske prosessen blir ofte på-sparket-løsninger som ingen vil stå inne for eller er helt fornøyde med. Altså i skarp kontrast til den grundige og nitidige systematiseringen av tiltak man finner i alle klimarapportene fra utvalg og direktorat som legges rett i skuffen.

I realiteten er dette veldig enkelt. Vi må rett og slett bare begynne å slippe ut mindre klimagasser.

Et annet eksempel på et slik tiltak er biodrivstoff-målet. En veldig stor andel av kuttene vi regner med at vil skje i framtida, vil skje ved å gå over til biodrivstoff. Men dette er et utrolig komplekst regnestykke vi vet lite om. Og nøyaktig som flyseteavgiften og plastposeavgiften var det ingen som egentlig ville ha biodrivstoff-målet, men det var det vi fikk.

Reparere debatten

Norsk klimapolitisk debatt er rett og slett ødelagt, og noen har ødelagt den med vilje. En viktig jobb fram mot valget for grønne partier og miljøbevegelsen er å reparere debatten. Vi bør starte med å gjøre målene lette å forstå og tiltakene lette å måle. Enhver velger må enkelt kunne måle, forstå og sammenligne de ulike politiske partiene på vår tids viktigste sak. Noe annet er dypt udemokratisk.

Heldigvis får landet nå snart en klimalov med sektorvise utslippsbudsjetter. Selv om loven vil være altfor svak til å begynne med, er den et godt steg på veien i å demokratisere klimadebatten.

Det er lett for oss som jobber daglig med klimapolitikk å bli dratt med på premisset om at klimapolitikk er noe vanvittig innviklet og teknisk som bare de innvidde kan og bør forstå. Og det er også formålet med politikken slik den er lagt opp i dag. I realiteten er dette veldig enkelt. Vi må rett og slett bare begynne å slippe ut mindre klimagasser.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden