Redaksjonen blogger

Takk til kapitalismen

Den globale fattigdommen er halvert siden 1990, mye takket være markedsliberalisering og frihandel.

Den globale fattigdommen er halvert siden 1990, mye takket være markedsliberalisering og frihandel.

Etter finanskrisen har kapitalismen vært i hardt vær. Det er delvis fortjent, delvis ufortjent. Ufortjent fordi deler av den amerikanske finanskrisen skyldtes feilslått politisk styring, og fordi det er stor forskjell på kapitalistiske systemer fra land til land. Delvis fortjent fordi gale markedsincentiver — og ren grådighet — ligger innbakt i kapitalismen som en konstant fare.

Siden kommunismen falt har det egentlig ikke vært noe alternativ til kapitalismen. Det har kanskje gjort at vi glemmer å tenke over hvilke utrolige resultater markedsøkonomien er i stand til å frembringe.

The Economist hadde forrige uke en bredt anlagt artikkel om en av våre største problemer både moralsk og økonomisk: den enorme fattigdommen mange i verden lever i. Men andelen som lever i fattigdom synker dramatisk. I 1990 levde 43 prosent av befolkningen i utviklingsland i ekstrem fattigdom. I 2000 var denne andelen sunket til en tredjedel av innbyggerne. I 2010 var andelen nede i 21 prosent (den ekstreme fattigdomsgrensen ble i perioden justert opp fra en dollar til 1,25 dollar om dagen). Den globale fattigdommen ble halvert på tyve år.

Det er også svært interessant å lese analysen av hva som får fattigdommen ned. Økonomisk likhet i et land er viktig, mener The Economist, men økonomisk vekst er mye viktigere:

Poverty rates started to collapse towards the end of the 20th century largely because developing-country growth accelerated, from an average annual rate of 4.3% in 1960-2000 to 6% in 2000-10. Around two-thirds of poverty reduction within a country comes from growth. Greater equality also helps, contributing the other third. A 1% increase in incomes in the most unequal countries produces a mere 0.6% reduction in poverty; in the most equal countries, it yields a 4.3% cut.

Tidsskriftet avslutter med en hyllest til den til tider utskjellte kapitalismen. Målrettede sosiale programmer hjelper og bør støttes, men, skriver The Economist:

«the biggest poverty-reduction measure of all is liberalising markets to let poor people get richer. That means freeing trade between countries (Africa is still cruelly punished by tariffs) and within them (China’s real great leap forward occurred because it allowed private business to grow).»

Innlegget er også publisert på Røe Isaksens egen blogg.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden