Spaltist

Tap av makt korrumperer

Kunstnerne vil bestemme over pengesekken. Men selv om Wenche Gulbrandsens hanskestatue på Christiania Torv er fin, bør andre stemmer også slippe til, mener Arild Pedersen.

Bilde: VisitOSLO/Flickr, CC BY 2.0

Kunstnerfagforeningene står i fare for å miste sin monopolmakt i stipendkomiteene. Om makt korrumperer, kan det se ut som tap av makt korrumperer enda mer.

27. november var det en debatt i Dagsnytt 18 mellom billedkunstneren Wenche Gulbrandsen, tidligere leder i Norske Billedkunstnere (NBK), billedkunstneren Dag Hol og kulturminister Linda Hofstad Helleland. Debatten handlet om at kulturministeren har foreslått å foreta en (liten) justering av dagens ordning for oppnevning av medlemmer i kunstnernes stipendkomiteer, som fordeler en honningkrukke som er så stor som 300 millioner.

Det foregår utskiftninger med jevne mellomrom i Kinas kommunistparti, men det er fortsatt den samme klikken som styrer.

I dag er det kunstnerfagforeningene som oppnevner disse medlemmene. Kulturministeren vil at fagforeningene bare skal få innstillingsrett, slik at også andre kunstnere enn de som er medlemmer av fagforeningene, skal kunne bli oppnevnt. Dag Hol vil gå lenger for å hindre at en klikk med felles og intolerant kunstsyn skal kunne fortsette med å utestenge annerledes tenkende kunstnere fra å få stipend. Han vil også at representanter for det kunstinteresserte publikum skal være representert i disse stipendkomiteene.

Alle vet at makt korrumperer, men ikke alle vet at tap av makt korrumperer fullstendig. I debatten var Wenche Gulbrandsen en god illustrasjon på det siste. Hun tok i bruk et vidt register av hersketeknikker: Smilte og lo overgivent, ristet på hodet, avbrøt, lot være å svare på ubehagelige spørsmål, gjentok irrelevante svar, opptrådte i det ene øyeblikket som fagforeningsleder, i det neste som privat smaksdommer, og trakk også inn at Hol var en dårlig kunstner. Til sist tok hun i bruk feministkortet.

Dag Hol på sin side snakket nokså saklig og rolig rett fram med sine påstander. Kulturministeren virket derimot skremt, og snakket om sin frykt for et vepsebol.

Jeg skal kommentere et par argumenter fra Gulbrandsen: Hun sier at det at medlemmene skiftes ut hvert andre år forhindrer at det er den samme klikken som bestemmer. Men når denne klikken er stor nok, vil utskiftninger kunne foregå blant medlemmer i denne. Det foregår utskiftninger med jevne mellomrom i Kinas kommunistparti, men det er fortsatt den samme klikken som styrer.

Demokrati for dem som får stemme

Hun sier også at den nåværende ordningen er demokratisk ettersom de som utnevnes velges av og blant medlemmene i fagforeningen. Men hvordan kan ordningen være det når de 25 prosent som står utenfor kunstnerfagforeninger, ikke kan bli valgt inn i stipendkomiteene? Hun sier at det er frivillig å melde seg inn i fagforeningene. Men denne frivilligheten får da karakter av organisasjonstvang, noe som ikke er lov i Norge.

Det kan innvendes at det kreves en kompetanse for å sitte i slike komiteer som bare kunstnere selv har. Men det er åpenbart ikke riktig.

Så skal jeg gi noen argumenter for Hols forslag. Men før jeg gjør det, skal jeg bare opplyse at min personlige smak ikke er relevant til noe av dette. Riktignok er jeg ikke særlig begeistret for Gulbrandsens grafikk. Men hennes skulpturer og offentlige installasjoner, slik som hanskefontenen og likeledes trappefontenen ved Oslo S, liker jeg godt. På den andre siden er jeg egentlig ikke veldig begeistret for Hols kunst.

Jeg vil likevel støtte Hols forslag om at ikke-kunstnere/representanter for publikum blir representert i stipendkomiteene. Det kan innvendes at det kreves en kompetanse for å sitte i slike komiteer som bare kunstnere selv har. Men det er åpenbart ikke riktig. Kunstkritikere, kunstkuratorer, kunsthistorikere, kunsthandlere, kunstsamlere, kunstinvestorer og kunstfilosofer: Alle disse må vi tro har kunstkompetanse og kan delta i utvelgelse av stipendiater på bakgrunn av  dokumentert produksjon og utdannelse. I tillegg kunne man brukt tilsvarende representanter for andre kunstformer, som ville ha en generell kompetanse i å foreta slike vurderinger.

Og ikke minst burde man tatt med representanter for det vanlige kunstinteresserte publikum. Gulbrandsens demokrati er egentlig et elitistisk demokrati. Men vi kommer ikke fra at de 300 millionene kroner er vanlige menneskers innbetalte skatt. At de på en eller annen måte skulle få være med å bestemme over bruken av disse, er vel ikke urimelig?

Men er dette populistisk demokrati? Det som er så fryktet i disse Trump-tider? Bare hvis det utelukkende skulle vært vanlige mennesker, legfolk, som bestemte.

Kunsten er ikke bare for kunstnerne

Her er to eksempler på at representanter for vanlige mennesker brukes i sammenhenger hvor de ikke har noen spesialisert kompetanse, men skal representere den sunne fornuft som gjør dem kompetente til å delta i politiske valg: I Pressens faglige utvalg kommer tre av sju medlemmene «fra allmennheten». Og selv etter at den gamle legfolk-juryordninger blir avskaffet, skal dommene avsies av fem lege meddommere og to fagdommere.

Vel, men slik er det ikke i stipendkomiteer for vitenskapelige forskere? Og hvis vi bruker argumentet om at også disse skal konkurrere om skattebetalernes penger, som naturlig skal ha noe igjen fra forskningen, burde det ikke da også her sitte legfolk i disse komiteene? Men ingen ville kreve dette. Altså burde det heller ikke kreves for kunstnernes stipendkomiteer? I vitenskap er det andre vitenskapsfolk, vitenskapelige «peers», som vurderer stipendsøkere. Da burde vel kunstnere vurderes av sine «peers»?

Her er det en viktig forskjell på kunst og vitenskap. Det en forsker lager, vitenskapelige teorier, er ikke ment, og vil ikke kunne nå direkte ut til legfolk, og vil heller ikke kunne vurderes av legfolk. Det må enten populariseres og depresiseres, og/eller gjøres til teknologi. Men selv om litteraturvitere, kunsthistorikere og musikologer, lik vitenskapelige popularisatorer, kan delta i formidlingen av kunst ved å forklare og påpeke, så skal kunstverket, i motsetning til kvantefysikk, til slutt kunne kommunisere til publikum på en fullstendig måte. Kunst foregår på et sanselig forestillingsnivå, mens vitenskap foregår på et abstrakt begrepsnivå. (Jo, jeg vet at det er noe som heter konseptkunst, som ynder å sammenligne seg med vitenskap, men la oss holde det utenfor her.)

Hva er det slike ikke-kunstnere kan bidra med i stipendkomiteer? Platon mente at kunstnere var så irrasjonelle at han ikke bare ville ha fjernet stipendkomiteer, men også kunstnerne selv, ettersom han fryktet at deres irrasjonalitet ville infisere hele samfunnet. Han gikk selvfølgelig for langt. Men han har et poeng: Ettersom kunstnere (med unntak av konseptkunstnere) arbeider på et sanselig forestillingsnivå, er rasjonell argumentasjon ikke deres sterke side. (Dette må kunstnere tåle å høre, når de selv hevder at vanlig folk ikke har sin sterke side i å vurdere kunst).

Dette viser seg på to måter: Kunstnere har ofte store problemer med å skille mellom faglig-teknisk kompetanse og smak/ideologi. I møtet med legfolk pendler de ofte mellom disse to på en autoritær måte. Arkitekter er spesialister på dette, der de påberoper seg sin lange og grundige utdannelse som begrunnelse for ikke bare å ha høyeste kompetanse til å komme med faglig-tekniske dommer, men også komme med ideologiske smaksdommer. Men ideologisk smak, i motsetning til faglig-teknisk kompetanse, er noe som ikke krever særlig utdannelse. Der står legfolk og kunstnere på lik linje.

Dernest gjør dette det vanskelig for kunstnere å argumentere rasjonelt seg i mellom, for eksempel i stipendkomiteer. Isteden blir beslutninger tatt gjennom en form for antatt felles innforståtthet.

Legfolk gir dagslys

Her er det at ikke-kunstnere i stipendkomiteer, med sunn fornuft kan ha et viktig bidrag å komme med: De kan avkreve en åpen argumentasjon hvor skiller mellom ideologi og fag-teknisk kompetanse tydeliggjøres. Det kalles offentlighet og utlufting, og vil kunne tvinge en del ideologiske troll ut i dagslys.

Tap av makt korrumperer fullstendig.

Kan jeg gi noen eksempler? En lang periode, flere år, var jeg en slags sosialantropologisk spion i det norske komponistmiljøet. Det resulterte i en bok (Den aller nyeste musikks filosofi), men også i polemikker. Før jeg ble avslørt, fikk jeg del i forbausende sterkt hat mot annerledestenkende, eller helst annerledesskapende. I 2015 brøt det løs en debatt i Ballade.no i forbindelse med urfremførelse og CD-utgivelse av musikk av Marcus Paus. Olav Anton Thommessen angrep denne typen musikk med at «annengangs er annenrangs». Ikke særlig imponerende i rasjonell konsistent forstand, ettersom det argumentet er en åpenbar bumerang som også rammer pling plong-musikk. Jeg er blitt fortalt at komponister har ringt rundt til programkomiteer for norske orkester og advart dem mot å oppføre «avvikende» musikk.

Den ordning vi har i dag er påfallende lik korporatisme, riktignok av den milde liberale variant vi har i Skandinavia: En form for laugstyre, tildelt ovenfra av staten, noe jeg selv har erfaring med: På universiteter i Norge gir ledelsen en pott med lønnstrinn til fagforeningene, som så kan dele dette ut til medlemmer etter eget forgodtbefinnende. Ordningen er selvfølgelig motivert av at ledelsen slik sparer seg selv for arbeid. Tilsvarende ser jeg at forfatterne forsvarer sitt laugsmonopol i stipendkomiteene ved å true med den forferdelige arbeidsbyrden ikke-forfattere må pålegges ved å måtte lese hundrevis av romaner av middelmådige forfattere.

Jeg skjønner godt at kulturministeren er redd. Støynivået ligner ganske riktig det et vepsebol kan lage når det blir forstyrret. Tap av makt korrumperer fullstendig.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden