Debatt

Tåpenes antiimperialisme

Deler av venstresiden er dessverre fortsatt rammet av det vi kan kalle «den paranoide tråden i norsk politikk», troen på at USA og Israel står bak alt som er galt i verden, skriver John Færseth.

Bilde: Kjetil Hope.

Kari Jaquesson beskriver en storslått, internasjonal konspirasjon mot et folkekjært Assad-regime. Det budskapet ser ut til å gå hjem hos mange.

Hvorfor skal jeg egentlig bruke tid på Kari Jaquesson?

Jeg har brukt syv-åtte timer på å komme meg til Trondheim der Strinda Rødt har invitert til debatt med tittelen «Hva skal vi mene om krigen i Syria». Jeg sitter omgitt av forventningsfulle mennesker, de fleste middelaldrende eller tilårskommende. I hånden har jeg en løpeseddel med overskriften Syria i dag – Libya i går. Slagmark Trøndelag neste? Ifølge løpeseddelen er NATO i ferd med å ruste opp til en krig mot Russland, som er planlagt utkjempet i nordområdene.  Jeg føler meg som en ateist som har forvillet seg inn på et vekkelsesmøte.

Så hvorfor bruker jeg tid på dette?

For det første tilhører Kari Jaquesson sammen med Pål Steigan og Hanne Nabintu Herland en gruppe «alternative stemmer» med en ikke ubetydelig tilhengerskare blant radikalere til høyre og venstre. Bare det at Jaquesson har blitt invitert til Trondheim for å snakke om Syriakrigen etter å ha gjort seg bemerket ved å antyde at Israel eller satanister kan være ansvarlige for konflikten og for opprettelsen av Den islamske staten (IS), er selv et symptom på dette.

For det andre er konspirasjonsteoriene disse stemmene baserer seg på, når alt kommer til alt en form for politisk forsøpling. Som Øyvind Strømmen skrev i Fri Tanke før helgen er ikke konspirasjonsteorier god samfunnskritikk, men fremmer tvert imot mistillit og avmakt. For hvor skal man vende seg dersom alle kilder er propaganda, og all politikk bare er skuespill som skjuler hva som egentlig foregår?

Fra sentralt hold har moderpartiet tatt avstand fra arrangementet. Det hindrer ikke Peder Martin Lysestøl som presenterer seg som styremedlem i Trondheim Rød fra å ta mikrofonen og takke lokallaget for initiativet før han gir ordet til Kari Jaquesson.

Foredraget har skiftet navn underveis, fra «Hva skal vi mene om krigen i Syria» til «Hva skal vi mene om krigen mot Syria». Dette skal også bli kveldens gjennomgangstema. For Kari Jaquesson er det vi har sett de siste syv årene hverken et opprør eller en borgerkrig. I virkeligheten er det lidende men tapre syriske folket mer eller mindre forent bak den elskede presidenten Bashar al-Assad, mot mektige krefter som forsøker å ødelegge landet. Opprørerne er islamistiske terroristgrupper. Sykehus som har blitt bombet, har i virkeligheten blitt omgjort til shariadomstoler og torturkamre for islamistene. Og hjelpeorganisasjonen De Hvite Hjelmene, som har blitt foreslått til Nobels Fredspris, er mordere og terrorister og sentrale i svertekampanjen mot den folkekjære presidenten.

Det er tydelig at det ikke bare er antiimperialisme som driver Kari Jaquesson, men en dyp kjærlighet både til landet og regimet.

Det vi har sett er et klassisk forsøk på regimeskifte, forklarer Jaquesson og trekker paralleller til Irak og til Balkan. Formodentlig sikter hun her til Slobodan Milosevic som ble felt av en folkelig oppstand i oktober 2000. Som antiimperialister må man først og fremst ta utgangspunkt i at land er suverene når man skal gjøre seg opp en mening, fortsetter Jaquesson som mener at målet med krigen har vært å skape et vedvarende kaos i Syria for å kunne kontrollere ressursene der.

Hvem kreftene som ønsker å kontrollere Syrias ressurser er, forblir uutsagt. Men ettersom hun trekker frem de mange israelske overflygingene og det faktum at Israel for tiden borer etter olje på de okkuperte Golanhøydene, kan man kanskje tenke sitt.

Det er tydelig at det ikke bare er antiimperialisme som driver Kari Jaquesson, men en dyp kjærlighet både til landet og regimet. Syria har ti tusen år med sivilisasjon bak seg, forteller hun. Og før krigen brøt ut hadde landet et høyt utviklet, sofistikert og sivilisert samfunn. Flere ganger forteller hun anekdoter om de vennlige menneskene hun har møtt og hvordan alle har gitt uttrykk for støtte til presidenten og hæren.

Deler av venstresiden er dessverre fortsatt rammet av det vi kan kalle «den paranoide tråden i norsk politikk», troen på at USA og Israel står bak alt som er galt i verden.

Begeistringen for Assadregimet gjør at hun lukker øynene for at det i flere tiår har vært et av verdens mest brutale, med utstrakt bruk av tortur, vilkårlige arrestasjoner, drap og forsvinninger. Så brutalt at Amnesty International har omtalt regimets ugjerninger som forbrytelser mot menneskeheten. Hun velger også å overse at det er regimet og dets russiske allierte som har stått for de fleste drapene på sivile gjennom luft- og artilleriangrep på opposisjonskontrollerte områder – ifølge enkelte kilder opp mot 90 prosent – og drevet flest mennesker på flukt.

På samme måte som de fleste eller samtlige av opprørerne er terrorister uten folkelig støtte, er aktører utenfor Syria som ikke har tatt regimets side i beste fall ført bak lyset av propaganda, i verste fall selv produsenter av slik propaganda. En Dagbladet-artikkel fra 2011 omtales som «pervers», mens NRKs Tomm Kristiansen er «ekstremt forutinntatt» når han i likhet med de fleste internasjonale organisasjoner omtaler Syria som preget av massiv overvåkning.

Noen av Jaquessons anklager er direkte injurierende, som når hun beskylder Flyktninghjelpen og Norsk Folkehjelp for å fare med løgn, og hevder at sistnevnte har mottatt 90 millioner til minerydding uten å ha ryddet en eneste mine. En påstand som er dobbelt feil, ettersom Norsk Folkehjelp hverken driver med minerydding i Syria eller har mottatt penger til dette. For Jaquesson er det tydeligvis slik at all nødhjelp som ikke kanaliseres gjennom regimet er en del av kampanjen for å styrte dette, og selv Leger Uten Grenser blir kritisert for å være i Syria ulovlig.

En kurdisk politiker og en representant for partiets internasjonale utvalg får holde hvert sitt korte innlegg etter at Jaquesson har fått ta opp det meste av tiden. Etter en kort pause med spørsmål reiser flere seg og tar til orde for å organisere seg og arbeide for en endring i opinionen. De sammenligner kampen for Assad og Syria med kampen for Palestina, som også ble avfeid og latterliggjort i begynnelsen.

I det øyeblikket går det opp for meg hvorfor jeg bruker tid på Kari Jaquesson. På samme måte som den tyske sosialisten August Bebel (1840-1913) i sin tid omtalte antisemittismen som «sosialisme for tåper», er dette «antiimperialisme for tåper» der analyser og systemkritikk er i ferd med å erstattes av tvilsomme blogger fra amerikansk høyreside.

En «antiimperialisme» som ødelegger for fornuftig kritikk og som vil få forferdelige konsekvenser om den noen gang får innflytelse igjen. Deler av venstresiden er dessverre fortsatt rammet av det vi kan kalle «den paranoide tråden i norsk politikk», troen på at USA og Israel står bak alt som er galt i verden. En tro som åpner for antisemittisme og konspirasjonstenking. Og som må konfronteres overalt der den stikker hodet frem – ikke minst av dem som ønsker en fornuftig kritikk av disse landenes politikk.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden