Kultur

Teaterbabbel

Foto av: Dag Jenssen.

Foto av: Dag Jenssen.

I Festning Europa foreslår Kristian Lykkeslet Strømskag at vi river alle grenser og lar flyktningene reise fritt til Europa.

Festning Europa,
Kristian Lykkeslet Strømskag,
Det Norske Teatret,
31. august – 5. november 2016

«Jeg vil bruke den muligheten jeg har fått gjennom teatret til å si noe viktig», sa Kristian Lykkeslet Strømskag til Klassekampen 30. august. Dette viktige er Festning Europa, det første teaterstykket i Oslo som tar for seg flyktningkrisen.

Det er et interessant spørsmål: Hva gjør de store teaterhusene i Oslo i møte med migrasjonsbølgen som har feid innover Europa og Norge de siste par årene?

Forlagene har vært mye mer effektive: I 2015 kom Åse Brandvolds En flukt som aldri tar slutt på Manifest, i vår kom Emil André Erstads Farvel, Syria på Samlaget og Sylo Tarakus Innvandringsrealisme på Dreyers forlag, og i høst kommer Fredrik Græsviks Flukten på Kagge Forlag og Linn Kongsli Hillestads Flukten fra Syria på Gyldendal. Det finnes sikkert flere.

På teatrene i Oslo kommer Festning Europa nå, før Påfuglen, som hadde premiere på Trøndelag Teater i fjor høst, kommer på Det Norske Teatret i høst.

En flåte nærmer seg stranden og de rike nordmennene kan se desperate flyktninger der ute.

To reiser i Europa

Det er viktig å diskutere flyktningsituasjonen. Dramatiker Kristian Lykkeslet Strømskag vil si noe viktig. Det er ikke så rart at han vil det. Som Berlin-utdannet husdramatiker på Dramatikkens Hus mener sikkert også Strømskag at teateret skal gå inn i og angå sin samtid.

Men hva er det så Strømskag sier?

Handlingen i Festning Europa er enkel: Én familie reiser fra Norge til Syden, og én mann flykter med båt over til Europa. Strømskag setter reisene opp mot hverandre og dveler både ved det overflatiske og materialistiske ved den norske familien og det dødelig farlige ved flyktningereisen.

I stykkets klimaks krysser karakterene hverandre. En flåte nærmer seg stranden og de rike nordmennene kan se desperate flyktninger der ute.

Selv om handlingen er lett å oppsummere, er stykket moderne i formen: Strømskag bygger egentlige ikke karakterer, men lager en collage av monologer og dramatiske sekvenser. Han inkluderer til og med Kassandra, Aeneas og faren til Aeneas i en sidehandling for å speile dagens situasjon.

Strømskag bryter også ned veggen mot publikum: Faren i familien introduseres fra en plass blant publikum, hvorfra han holder en monolog adressert til publikum, og godt ute i stykket avbrytes det av en samtale mellom skuespillere og publikum om hvor alvorlig flyktningsituasjonen er, og et lite intervju med Christina Quintano, som jobber med å redde flyktninger rundt Middelhavet.

Det må ikke være grenser

Sier Strømskag noe viktig?

Her er i hvert fall det han sier: Mennesker i krise velger en desperat og livsfarlig reise over Middelhavet til Europa, og vi tar ikke imot dem med åpne armer.

I en monolog reflekterer faren i familien over de politiske problemene: «Det må jo vere grenser. Må det vere grenser? Ja, det må jo vere grenser.»

Publikum skjønner imidlertid at et av målene med stykket er å ødelegge – eller la oss si dekonstruere – begrepet grenser. Den siste replikken i stykket utsies av moren i familien, og den er dramatisk poengtert: «Det må vere grenser.»

Må det være grenser?

Budskapet formuleres muligens av to navnløse karakterer som diskuterer nasjonalstater, grenser og «de fremmede» i stykkets prolog: «Kanskje burde den politiske filosofien ta utgangspunkt i flyktningfiguren for å kunne bli grunngjeven på ny.»

I stedet for å ha avgrensede nasjoner, burde Europa være et åpent sted der alle innbyggere, om de er statsborgere eller ikke, kan søke tilflukt, foreslår de.

Når vi stirrer flyktningene i det blodsprengte øyet, bør vi innse at nei, det må ikke være grenser.

Slik jeg tolker stykket, sier Strømskag altså: Vi organiserer oss i lukkede nasjonalstater, men når vi stirrer flyktningene i det blodsprengte øyet, bør vi innse at nei, det må ikke være grenser. Grensene og murene må rives, og alle flyktninger må få reise til Europa.

Vi må våkne

Stykket kritiserer rike mennesker som gleder oss over flyreiser over land og hav til sydlige strøk hvor vi soler oss på stranden og tenker på overflatiske problemer som plastbøtter og sandslott mens andre kjemper for livet i synkeklare flåter på vei over Middelhavet.

Vi bør skamme oss, er det indirekte budskapet i stykket. Og vi må våkne.

Vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv, synes det som om stykket sier.

Det er unektelig et viktig budskap. Strømskag går inn i sin samtid. Det gjør han virkelig.

Det er ikke relevant

Men selv om budskapet er viktig og samtidig, er det ikke interessant.

I Farvel, Syria forteller Emil André Erstad om dramatiske menneskeskjebner, men han reflekterer også over dilemmaene i flyktningpolitikken. Det samme gjør Sylo Taraku i Innvandringsrealisme. Det er faktisk ikke mulig for Europa og Norge å hjelpe alle sammen.

Det er en intrikat og vanskelig å finne ut hva som bør gjøres. Skal asylretten ivaretas? Bør man i stedet prioritere kvoteflyktninger? Bør flyktningene være nødt til å søke om asyl fra de landene de kommer fra? Vil det eventuelt hindre tusenvis av andre i å prøve lykken på flukt?

Et forslag om å rive alle murer og lage en ny politisk filosofi som «tar utgangspunkt i flyktningfiguren» er kanskje viktig, men det er ikke relevant.

Det hjelper ikke å våkne full av skam hvis man bare babler om en drøm man hadde mens man sov.

Jobb bedre med politisk teater

Jeg vet ikke hvordan Det Norske Teatret eller andre teatre jobber med politiske stykker.

Men når det gjelder Festning Europa ville jeg hatt et forslag: Sett Strømskag sammen med en gruppe som har peiling på flyktningsituasjonen. La dem gi innspill, kritisere og diskutere både stykket og de politiske løsningene stykket indirekte foreslår.

Slik jobber antakelig forlag og skribenter ellers når de lager verk som skal gå inn i og angå den politiske samtiden de lever i. Og det med god grunn.

Kunsten er naturligvis ikke forpliktet til å bruke de samme begrepene som alle andre gjør, eller å lansere de samme forslagene som alle andre gjør. Men hvis den skal være politisk relevant, er den nødt til å forholde seg til de politiske realitetene i samtiden.

For det hjelper ikke å våkne full av skam hvis man bare babler om en drøm man hadde mens man sov. I dagslys ser man gjerne at verden er vanskelig og den utopiske løsningen umulig.

Foto av: Dag Jenssen, Det Norske Teatret.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden