Kultur

– Teateret skal ikke gi politiske løsninger

Dramatiker Kristian Lykkeslet Strømskag skriver politisk teater, men mener hans eget politiske ståsted ikke er relevant.

Hva krever flyktningkrisen av oss som enkeltmennesker og nasjon?

Ifølge dramatiker Kristian Lykkeslet Strømskag har teateret en mulighet til å si noe om nettopp det.

– Kanskje kan møtet mellom skuespillerne og tilskueren gjøre tankene, refleksjonene og empatien som oppstår i denne vanskelige situasjonen til noe mer – til erkjennelse og handling, skriver Strømskag i en tekst for Det Norske Teatret.

Nå er dramatikeren aktuell med to oppsetninger på under to uker: Festning Europa på Det Norske og Kjære Europa på Fjaler Teaterfestival. Begge stykkene behandler flyktningkrisen, og tar opp temaer som grenser, hvordan vi forholder oss til flyktningene når de kommer og politisk retorikk.

Teaterets respons på flyktningkrisen

I en anmeldelse av Festning Europa tolker Minervas Kristian Meisingset stykket som et forslag om å rive alle grenser og åpne for at alle flyktningene kan komme til Europa.

Anmeldelsen kritiserer Strømskag for ikke å innse at den utopiske løsningen på krisen, er umulig:

– Hvis teateret skal være politisk relevant, er det nødt til å forholde seg til de politiske realitetene i samtiden, skriver Meisingset.

Spørsmålet er altså hvordan teateret kan inngå i den politiske samtalen. Kan det det? Og hva slags virkemidler skal i så fall til?

I lys av anmeldelsen har Strømskag sagt ja til å la seg intervjue av Minerva om politisk teater.

– Begge de to aktuelle stykkene dine er politiske. Hva er det politiske budskapet du vil ha frem i stykkene?

– For meg gir det ikke mening for meg å snakke om politisk teater som en kategori. Politisk kan være så mye forskjellig – politisk for hvem? For hva og hvor? Å se begrepet under ett, forminsker det til noe som er mindre enn det er og begrenser mulighetene.

– Er det ikke noe politisk budskap i dine stykker?

– Jo. Tekstene mine er politiske og jeg håper det synes. Utgangspunktet er alltid et privat engasjement, kall det gjerne politisk. Men for meg gir det ikke mening å snakke om ett, og kun ett, politisk budskap.

– Teatret skal ikke by på én løsning. Mitt ønske er å sette ulike tanker og resonnement opp mot hverandre. Jeg vil ta opp problemstillinger knyttet til flyktningkrisen, men jeg verken kan eller vil komme med ett svar eller en løsning.

– For meg er teatret et sted der du kan bli berørt, og få opplevelser som føles dypt menneskelige. Hvis du er heldig går du ut igjen og ser ting på en litt annen måte enn da du gikk inn. Hvis jeg skal få en slik følelse må budskapet innby til tolkning, det må engasjere på flere plan. Blir det for åpenbart hva som er budskapet, gjør det ikke det. Du sier du vil sette tanker og resonnement opp mot hverandre, men blir ikke politiske budskap lett overtydelige uansett? 

Kristian L. Strømskag
Kristian L. Strømskag

Dramatikkens Hus

– Teaterets enestående mulighet er snarere det motsatte – nemlig at det kan behandle forskjellige utsagn over lengre tid, og dvele ved ulike problemstillinger i ett og samme stykke.

– Mange spørsmål i vår tid er så vanskelige at vi fortrenger dem. Dermed er teatret også et sted som kan minne oss om at de vanskelige spørsmålene ikke blir borte ved at vi snur oss en annen vei; et sted der man ikke skal komme med enkle svar, men kanskje heller minne om de vanskelige spørsmålene.Jeg er mer interessert i dilemmaene enn de skråsikre svarene. Det er i dette møtet tilskuerens tolkning og egne svar blir avgjørende.

– Så det er ikke relevant for tilskueren hva ditt eget politiske ståsted er?

Nei. Jeg tror ikke en forestilling verken blir bedre, mer relevant eller virkningsfull av at tilskueren vet hva en dramatiker stemmer. Jeg har ikke som hovedmål å endre tilskuerens politiske holdninger. Da finnes det mer effektive arenaer, for eksempel partipolitikken. Men kanskje vil tilskueren etter forestillingen ha noen nye tanker eller ønsker å endre noe. Da ligger det politiske potensiale i tilskuerens blikk og tolkning, ikke som et bestemt budskap fra teatret.

Du skal ikke tåle så inderlig vel

– I anmeldelsen skriver Kristian Meisingset at budskapet ditt, som han tolker i retning av at grensene og murene må rives, og alle flyktninger må få reise til Europa, ikke er relevant. Det tar ikke høyde for at det er komplekst og vanskelig å finne ut hva som vil gjøres i en situasjon som flyktningkrisen. Hva er svaret ditt på det?

– Det Meisingset gjør, er å ta ut en replikk fra en karakter og gjøre dette om til stykkets budskap. Det er etter min mening en feilslutning. Det er ganske riktig en karakter som spør om vi trenger grenser, men like etterpå sier en annen karakter at vi skal bygge murer. Det er teatrets fordel; det kan motsi seg selv.

– En anmelder må jo vurdere ut fra hvordan han tolker budskapet..

– Absolutt. Men jeg mener han hopper over et viktig poeng, og det er at alle utsagn på en scene er performative. For meg betyr det at de peker tilbake på den som sier det. Tekst for scenen er slik annerledes enn litteratur. Og teaterkritikk er annerledes enn litteraturkritikk. En skuespiller eller karakter som roper ”vi må ha grenser” – bringer oppmerksomheten mot seg selv, og ikke bare til teksten. Hvorfor skriker karakteren akkurat dette? Som publikum og anmelder bør vi da reflektere over hvem denne personen som roper er, hvorfor hun sier det på den måten, og til hvem.

Grenser

– Meisingset tolker deg dithen at de nasjonale grensene bør oppheves, og at Europa bør være et åpent sted der alle kan søke tilflukt, statsborgere eller ei. Bør vi ha grenser?

– Noe i meg sier at alle grenser bør oppheves, men jeg forstår at det er et for enkelt svar på et veldig komplisert spørsmål. Jeg skriver ikke stykket fordi jeg tror jeg har et nytt eller endelig svar, men fordi jeg mener spørsmålet brenner noe så voldsomt, og at vi nettopp derfor lett bare skygger virkeligheten slik den er i dag – som også føles uakseptabelt.

– Men hva mener du selv?

Jeg mener at vi likevel må fortsette å utsette oss for det ubehagelige i å huske på hva som foregår. Jeg mener vi har et mye større ansvar enn det vi tar, og at vi gjør verden farligere, også for oss selv, ved å ikke tenke større og bare gjenta frasen om at vi ikke kan åpne grensene.

Å skape debatt

– Hvordan kan teatret være politisk? Er det å ha reell innflytelse? Gå inn i den daglige politiske debatten?

– Teatret må gjøre noe annet enn det mediene og politikere gjør. Teatret skal ikke være en kronikk. Man har mer tid til å sette ulike elementer mot hverandre, med forskjellige virkemidler. I det møtet oppstår det noe nytt hos publikum, noe som man i beste fall ikke hadde sett eller tenkt før. Hvis noen i salen ser sine egne og andres holdninger i en ny sammenheng, er det bra.

– Bør teatrene i Norge bli mer politiske?

– Teatrene skal ikke være politiske som institusjoner. Men jeg mener vi trenger både forestillinger som går inn i samtiden og forestillinger som ikke har det som hovedmål. Teater er og skal være mangfoldig. For meg er det viktig å være bevisst at vi er i et avhengighetsforhold til forhold utenfor teaterveggene og ta inn omstendigheter i verden. Jeg mener at teatret må være en del av den tiden vi er i. Hvis det ikke er det, spiller teateret bort en viktig mulighet til å være viktig og relevant.

Teateret må tørre å være teoretisk

– Meisingset skriver også at forlag og skribenter ofte tar i mot innspill fra representanter som har peiling på feltet de går inn i når de skal skrive om noe som angår sin samtid. Jobber teatre slik? Gjør du det?

– Svaret er ja – teateret jobber slik, og jeg jobber slik. Men å gjengi ”representanter som har peiling på feltet”, det Meisingset ville kalt realisme, er for meg helt uinteressant. Det jeg vil, er å løfte opp til et større perspektiv, med et filosofisk utgangspunkt, et utgangspunkt som tør å være teoretisk, ikke realistisk.

– Er det for mange utopier i teatrene?

– Teatret og kunsten er jo der man kan behandle utopier. Hvor ellers? Eller for å si det på en annen måte; i teatret bør man stille spørsmålet ”hva hvis …” Teateret må få lov å være filosofisk uten å føle at man må ta noe ansvar for politiske løsninger. Det er mye viktigere for teatret enn å være realitetsorientert.

– I Kjære Europa beskriver dere hva Erna Solberg egentlig tenker mens hun holder nyttårstalen til folket: ”Gi nå faen i Dublin-avtalen, kan vi ikke bare åpne grensene, de er jo mennesker”.

– Da var det var jo ekstra gøy at Erna i åpningstalen sin nettopp valgte vår forestilling som eksempel på relevans og samtidighet. Jeg liker å tro at hun gjorde det fordi det er politisk. 

– Slik jeg leser det så er Erna hos dere plutselig dønn ærlig, altså det motsatte av tom politisk retorikk. Et morsomt grep, men i virkeligheten består flyktningkrisen av umulige valg og kompromisser. Hvordan ville det gått hvis alle var ærlige og gjorde som Erna?

– Det er der teateret nettopp ikke skal være det samme som virkeligheten. Vi har det privilegiet at vi kan la Erna Solberg ha et indre følelsesliv, noe hun ikke kan ha i rollen som statsminister.

– Er politisk teater som regel forankret på venstresiden?

– Jeg vet ikke om det er riktig. Det er i hvert fall ingen strukturelle hindringer for at Kristian Meisingset, Jon Hustad eller Per Sandberg skal få antatt et teaterstykke. Jeg tror tvert imot at teatrene ville elske å få et skuespill fra dem. Jeg ville likt å lese det, og å se det. Kanskje er det et prosjekt for Minerva? En dramatikkonkurranse?

Foto:
Det Norske Teater / Dag Jenssen
Dramatikkens Hus

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden