Kommentar

Tegn profeter!

Ikke bare hellige tekster, men også persongalleriet i dem må kunne kritiseres, karikeres og tegnes, mener Ivar Staurseth

Bilde: Pixabay

Det er udemokratisk å kreve forbud mot religiøse karikaturer. Og det er grotesk å ønske det når tegnere trues og drepes.

Den norskpakistanske samfunnsdebattanten Muhammed Qasim Ali ønsker å kriminalisere karikaturer av profeten Muhammed, kan vi lese på forsiden av Klassekampen i dag.. Han påstår det vil hindre radikalisering.

– Jeg skulle ønske det var et forbudt å lage krenkende karikaturer av profeten Muhammed, sier han til avisen.

Er det mindre religiøs radikalisme i land med muslimske blasfemilover?

Er profeten sterk eller svak, egentlig?

Det er så fryktelig mye å si om dette at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Et par enkle ting først. Hvis man er tilhenger av å forby fornærmelser mot religion eller andre tankesett, er man allerede ganske radikalisert. Det er høyst uvanlig å ønske slike forbud i demokratiske kulturer.

For å, ja nettopp, karikere det en smule: Å forby fornærmelser mot religion for å unngå religiøs radikalisme – det er som å tillate folk å forsyne seg av pengeskapet i bankene for å hindre bankran.

Når det kommer til Muhammed-tegninger, er det tegnerne som trues og utsettes for vold – ikke profeten.

Det er jo også pussig at en religiøs skikkelse som etter sigende skal være så til de grader hellig og perfekt, ikke er sterk nok til å tåle at vi som uansett er vantro og spiser bacon lager en blyanttegning av ham.

Barneskolepensum i demokrati

Karikaturer er ikke først og fremst viktige fordi de kan være treffende, selv om det også har sin verdi. Nei, det viktigste er adgangen til å kunne ytre seg og fornærme autoriteter.

Jeg kan mene at en artikkel, kronikk eller tegning er dårlig, krenkende, platt, sårende – ja, jeg kan bli så rasende at jeg legger ut en sint melding på Facebook. Det er jo også en ytring.

Men jeg vil ikke forby den, med mindre den oppfordrer til vold. Når det kommer til Muhammed-tegninger, er det tegnerne som trues og utsettes for vold – ikke profeten.

Dette er så banalt at det bør være et læringsmål for barn på åtte år.

Karikering gir religionsfrihet

Og for å være litt pompøs; det er jo hårsåre religiøse uansett selv: Vårt tillitsbaserte og attraktive velferdssamfunn er tuftet på retten til å fornærme Erna Solberg og Jesus Kristus.

Ikke dermed sagt at vi skal være stygge med dem for å være stygge, men hadde det vært forbudt å tegne vitsetegninger av våre statsledere – og gudene (!) skal vite at det er lover mot slikt i mindre attraktive land – da ville svært mye viktig og demokratisk blitt helt ut med badevannet i samme slengen.

Hadde Erna Solberg ringt Roar Hagen i VG og bedt ham sende en innrammet versjon av en infam karikatur, ville hun vært en kul dame i manges øyne.

Hadde et forbud mot å fornærme Jesus spøkt i bakgrunnen, ville det gjort svært mange andre kamper vanskelige også – for eksempel kampen for religionsfrihet, som muslimer og andre religiøse minoriteter nyter godt av.

Kulturkløften

Og der er vi ved kløften mellom to kulturer: I vår «lutherske» kultur er det stort å innrømme skyld. Selv Jesus ble fristet av Djevelen, og tvilen rev og slet i ham da han døde ydmykende på korset: «Min Gud, Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Der hang han, plaget av mer enn en tegning i Jyllands-Posten.

Man er sterk, kun hvis man tåler en karikatur. Har man gjort en feil, stiger man i aktelse om man innrømmer og gjør opp. Man vender det annet kinn til.

Hadde Erna Solberg ringt Roar Hagen i VG og bedt ham sende en innrammet versjon av en infam karikatur, ville hun vært en kul dame i manges øyne, langt utenfor eget nedslagsfelt. Hadde president Erdogan i Tyrkia bedt om karikatur på kontoret, ville han sannsynligvis fremstått som en patetisk fjott blant sine egne.

Vi forstår hinanden ik’, for å sitere Harald Eia & co: Denne kulturkløften er nok dypere enn vi ofte tenker over, og vi er nok mange som strever med å forstå at en så ekstremt hårsår profet skal være sterk og allmektig.

Muhammed-karikaturer er allerede livsfarlige

Det mest graverende ved Muhammed Qasim Alis utspill er likevel konteksten. Hvis det er én religiøs skikkelse som ikke trenger noe rettsvern mot tegninger, er det denne profeten. De som har tegnet ham, lever med drapstrusler på hemmelig adresse.

Det er ikke Jesus, Paulus, Moses, Buddha eller Shiva det er livsfarlig å tegne. Det er ikke de skikkelsene som får redaksjoner til å bruke millionbeløp på sikkerhetstiltak om de post mortem har fått en skarve tegning i avisen.

Nei, det er denne ene profeten – ukrenkelig, men også krenket. Ambassader har blitt brent og folk har blitt drept etter uskyldige tegninger.

Å rope på forbud når kritikere og «fornærmere» har kniven på strupen fremstår ynkelig.

Dermed blir det mye mer grotesk å rope etter rettsvern. Da virker man nokså uanfektet av reell ekstremisme, eventuelt er det kulturkløften som spøker igjen.

Ynkelig!

Ja, for noen kunne sikkert tegnet en karikatur av noe hellig for meg, og jeg kunne sikkert blitt sur. Jeg har også flere ganger skrevet kritisk mot stigmatiserende og rasistiske utspill mot muslimer og innvandrere generelt. Hadde en tegner fornærmet min seksuelle legning, ville jeg sikkert rast på kommentarplass – eller i alle fall på sosiale medier.

Men hadde tegneren blitt truet på livet eller drept, ville jeg stått skulder ved skulder med ytringsfriheten og ikke sutret etter forbud.

Det ville vært et adelsmerke for meg. Å rope på forbud når kritikere og «fornærmere» har kniven på strupen fremstår ynkelig.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden