Minerva Debatt

Tenker Jostein Gaarder nok etter?

Jostein Gaarders beklagelser og ettertanker om tvetydighet blir “too little, too late”

Jostein Gaarders beklagelser og ettertanker om tvetydighet blir “too little, too late”.  Gaarder kan gjerne fjerne seg fra debatten nå og har lov til det, men han kan i stedet velge å gjøre noe storartet, nemlig å ta et fullt oppgjør med sin egen kronikk og reaksjonene den avstedkom.

Man kan trygt si at Jostein Gaarders kronikk “Guds utvalgte folk” i Aftenposten 4.8.2006 er en rival med “Sofies verden” for å være hans mest kjente skrift. Siden jeg var en av dem som gikk hardt ut mot Gaarder den gangen, får jeg være redelig nok til å imøtegå hans siste innslag i denne tråden, nemlig hans “Ettertanke” i Aftenposten 20.4.2011.

La meg først si dette: jeg tviler ikke på at Gaarder var oppriktig i 2006 og er det nå. Jeg tror på at han aldri hadde jødefientlige intensjoner, og jeg tror også gjerne at han forståelig nok ble forferdet og fortvilet over krigens realiteter slik de utspilte seg for åpen scene på begge sider av Libanons sydlige grense.

La det også være klart at om Gaarder på noen måte følte at han ble truet på liv, helse, eller privatliv, skal jeg være den første til å beklage det og fordømme dem som eventuelt kom med slike trusler.

Gaarders synder…

Men når Gaarder har høstet anerkjennelse for sin forfattergjerning, som attpåtil bygger på en søken etter sannhet og klarhet, og når han attpåtil sa at kronikken i sin tid var godt gjennomtenkt og -diskutert i forveien, blir hans ettertanker om tvetydighet, på godt norsk, “too little, too late”.

Men hvis han bør beklage mer enn det han allerede har gjort, hva er egentlig hans synder?

Det er to: aggressiv uvitenhet og naiv kynisme.

Aggressiv uvitenhet: I sin kronikk satte Gaarder en rekke grovt feilaktige antagelser som premiss for utfallene hans ellers. De dreier seg i hovedsak om jødisk religiøs lære – hva som ligger i det å være “utvalgt”, hva “et øye for et øye”, betydningen av åpenbaringer (http://bit.ly/g4zAPf), og av de ti landeplagene. Det var intet forbehold i disse løgnaktige påstandene, de var fremlagt som om de var normative og selvsagte. Det hadde ikke vært vanskelig for Gaarder å sette seg inn i dette før han skrev kronikken, men det var moralsk nødvendig av ham å gjøre det etterpå. Når han kun betegner sin kronikk som “tvetydig” har han åpenbart ikke gjort det, selv flere år etterpå.

Det andre var naiv kynisme, altså viljen til å ukritisk tilskrive andre – i dette tilfelle Israel og de jødene som støtter Israel – de verste motivene. Gaarder er godt kjent med krigens grusomheter, gjennom historien, men i sin kronikk ville han ha det til at forferdelsene i Libanon ene og alene skyldtes israelsk grusomhet, med grunnlag i en “krigersk” religion. Så blottet var denne retorikken for enhver nyanse at Gaarder ville frata Israel all legitimitet, sogar sin eksistensberettigelse. Hvis alle land i verden skulle dømmes etter samme standard, ville det ikke vært mange igjen. For å sitere Gaarders favorittrabbiner, det var dette med å kaste den første sten.

Argumentasjonsrekken var anvendelig den gangen som nå fordi denne aggressive uvitenheten og naive kynismen (blant annet) om jødedommen og Israel er så utbredt i norske debattfora. Uansett hva Gaarders intensjoner var, fordummet de en viktig debatt og forsterket destruktive fordommer. En såpass ressursterk og profilert person som Gaarder må påta seg en del av ansvaret for virkningene av det han skriver, og ikke bare intensjonene.

…utbredte som de er

Jeg er glad for at Gaarder har tenkt etter og tviler ikke på at han oppriktig er lei seg. Og tar til etterretning at han vil legge dette bak seg. Jeg hadde ønsket at jeg simpelthen kunne respektere det.

Gaarder kan gjerne fjerne seg fra debatten nå og har lov til det, men han kan i stedet velge å gjøre noe storartet, nemlig å ta et fullt oppgjør med sin egen kronikk og reaksjonene den avstedkom.

Et slikt oppgjør ville ikke minske krigens redsler eller Israels ansvar for å bidra til disse. Men det ville gjort oss alle – ikke minst Gaarder selv – en god del klokere.

 

 

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

Prøv for 1,- ut 2016
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden