Bøker

Terje Tvedts testamente: Det norske er i ferd med å bli borte

Terje Tvedt har skrevet en dramatisk bok. Historikeren og maktkritikeren målbærer tydeligere enn før en dyp bekymring, skriver Nikolai Hegertun.

Bilde: Edvard Thorup/Dreyers forlag

NY BOK: Fans av Terje Tvedt vil elske boken. Men hans egen posisjon er så unnvikende at mange andre bare vil rusle videre.

Tvedts siste bok bygger på hans tidligere analyse av norsk utviklingshjelp. Som alltid er teksten ispedd syrlige eksempler på den velmenende norske elitens forsøk på å «utvikle» et tilsynelatende ubehjelpelig Afrika. Men Tvedt fyller flere roller enn før.

NY BOK

  • Terje Tvedt
  • Det internasjonale gjennombruddet. Fra "ettpartistat" til multikulturell stat.
  • 357 sider
  • Dreyers forlag, 2017

Som historiker ønsker Tvedt å «skaffe oversikt, forenkle og gjøre fortiden […] begripelig.» Det er ikke enkelt. Han gyver løs på hvordan vi tenker, kategoriserer, fortolker og filtrerer historien og kunnskapen om verden, Norge og oss selv. Analysen er krevende, og selv om Tvedt skriver svært godt, hjelper det ikke at han ofte fyller setninger til randen med nyord og fremmedord. Han forblir en av de få som benytter begreper som «pidestallisert», «herolder» og «cæsarisme».

Men mens noen av oss ser stykkevis og delt, utfolder analysen seg klart for Tvedt: Innenfor hans skjema snubler norske politikere tilsynelatende inn og ut av kritikkverdige forhold – nærmest hele tiden. Tvedt kan hente eksempler fra 1980, eller 2016, analysen ligger fast, fordi den norske politiske eliten fortsatt ter seg på samme vis. Utrustet med universalismens uangripelige utgangspunkt (vi vil bare det alle land egentlig ønsker), og bistandens tilsynelatende ubegrensede ressurser, er det naturlig at dette godhetens lokomotiv bare fortsetter ned langs samme spor.

Derfor er det ikke bare historikeren som bredder ut sin fortelling, maktkritikeren Tvedt får også boltre seg.

Bistandskritisk hitparade

Ingen i samtiden er skarpere i sin kritikk av en politisk elite som i det ene øyeblikket erklærer at Norge skal være «et fyrverkeri for menneskerettighetene», og i det neste snur ryggen til Dalai Lama. Hver gang en entusiastisk norsk politiker blir fanget i en ubehjelpelig spagat mellom en pretensiøs menneskerettighetsretorikk og pinlige realpolitiske forhold, kommer Tvedt ilende til med et velrettet ballespark. Og, må jeg tillegge, det synes fortjent. Norske politikere har en usvikelig evne til å formulere seg i et nærmest ukorrigert idealistisk språk inntil politikkens høyverdige vyer om menneskerettigheter avløses av krypende pragmatikk, der semantikken strekkes til bristepunktet for å bevare relasjoner med alle «verstingene» i internasjonal politikk.

Man håper at Egeland og co. vil lese boken, men frykter at de aldri vil.

For de som kjenner bistandshistorien og Tvedt fra før, fremstår deler av boken som en slags hitparade i bistandskritikk (fiske- og fryselagerprosjekt ved Turkanasjøen; forsvarets M6-lastebiler som aldri fungerte i Afrika; støtte til koranskoler m.m.). Det er fornøyelig, trist og drepende på en gang. Vi har alle gjort ting som vi i etterpåklokskapens lys helst vil glemme. Og det er i et slikt landskap Tvedt briljerer. Men det som skiller denne kritikken fra en uhøvisk eksponering av skjeletter i vanlige folks skap, er at dette er elitens skap – og en del av elitens representanter later ikke til å angre et sekund.

Det er også sedvanlig kontrært når alle the ususal suspects fra det «humanitær-politiske kompleks» – Hilde Frafjord Johnson, Jan Egeland, Jonas Gahr Støre, Trond Bakkevig, Gry Larsen – får svi, mens de få gangene Tvedt nevner en mann som Carl I. Hagen, er det som regel i rollen som en slags enslig profet som ikke internaliserte godhetsregimets prosjekt og ideologi.

Man håper at Egeland og co. vil lese boken, men frykter at de aldri vil. Og dette er muligens Tvedts utfordring: at han i sin kritikk fremstår så uforsonlig at «establishmentet» ikke vil komme ham en millimeter i møte. Det er synd hvis den skarpe tonen skygger for den skarpe analysen. Slik sett vil nok avstanden forbli – noe man får følelsen av at både Tvedt og hans hakkekyllinger i eliten lever godt med. Oppfattes kritikken som unødig krass, vil nok dessuten enkelte lesere bli skeptisk til hans historiefortelling også.

Forvitringen av norsk kultur

Et av bokens formål er å beskrive hvordan Vestens selvpisking – etter århundrer med kolonialisme, utbytting, verdenskriger og annen elendighet – har blitt internalisert av det relativt uskyldige Norge. I tiårene som fulgte etter andre verdenskrig, da Norge gikk fra å være et isolert og homogent land i periferien (både politisk og geografisk), har Norges internalisering av Vestens skyld og skam fått forme to definerende og samfunnsendrende prosjekter: bistanden og innvandringen.

For å legitimere Norges og Vestens (fortsatte) nærvær i tidligere kolonier og fattige land, pakket man ifølge Tvedt bistanden inn i et universalistisk språk. Det som ifølge Tvedt var en de facto eksport av vestlige verdier, ble presentert som noe alle verdens folk og kulturer egentlig var samstemte om. Paradokset er at jo mer «verdinøytralt» Norge ble, desto mer misjonerende ble man også. Når bistand ikke fungerte, tillot universalismedoktrinen derfor bare to diagnoser: Enten var det «den andres» manglende vilje, eller så fikk ikke «vi» nok tid eller ressurser. Det er fortsatt en gyldig observasjon. Det Tvedt kunne supplert med, er at følgen av en slik logikk er å fortsette i samme spor: mer bistand, og kanskje mer inngripende bistand.

Les Lars Akerhaugs intervju med Tvedt: – Norsk innvandringspolitikk ble formulert uten at folk visste hva som skjedde.

Den gjennomtrengende universalismedoktrinen gjorde ifølge Tvedt at Norge sto normløst og uten en kulturell kjerne i møte med innvandringen og de verdisystemene som kom i kjølvannet. Han hevder at utviklingshjelpens universalisme og innvandringsfeltets multikulturalisme smeltet sammen, med det resultat at det har blitt umulig å definere hva norske verdier er – det ville jo nettopp undergrave ideen om de «universelle» verdiene. Tvedt mener at vi har fått en samfunnsform der vi ikke lenger har et verdimessig utgangspunkt for å kritisere andre verdisett og kulturer: Alle kulturer og religioner vil jo egentlig bare nå de samme universalistiske idealene. Dette er en grov retusjering, ja en omskriving, av historien og den norske kulturen, og en avskrivning av det vestlige prosjekt, konkluderer Tvedt.

På det idemessige plan gir Tvedts sammenkopling av utviklingshjelpen og innvandringsfeltet intuitivt mening. Når man beveger seg over i praksis, blir det imidlertid mer komplisert. Innvandring har vel aldri blitt akseptert like sømløst som den mer komfortable bistanden – en politikk som implementeres tusenvis av kilometer unna nordmenns hverdag.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Menneskerettighetene er Vestens triumf

«Omskrivingen» av menneskerettighetenes historie – denne insisteringen på at menneskerettighetene er en universell doktrine – treffer nok planken i enkelte ikke-vestlige land, der opposisjonen mot (deler av) menneskerettighetsagendaen er tydelig. Det hadde kanskje vært en ærligere sak å følge Churchill, som hevdet at menneskerettighetene nettopp var Vestens sivilisasjonshistoriske seier, skriver Tvedt.

For å illustrere denne tenkningen i praksis trekker Tvedt frem Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan. Til et Sør-Sudan på randen av borgerkrig sender «Folkehjelpa» fylkessekretæren for Ap i Troms for å arrangere kurs med utgangspunkt i Einar Gerhardsens Tillitsmannen. Som Tvedt skriver: Eventuelle forskjeller mellom det norske sosialdemokrati og regjeringspartiet SPLM i Sør-Sudan ble oppfattet som gradsforskjeller i utviklingsnivå; alle er på samme vei, ifølge den universalistiske utviklingsdoktrinen. Andre ganger er han mer eksplisitt i sin kritikk – «det finnes ingen gyllen middelvei mellom sharia og den norske Grunnloven».

Tvedt er opptatt av at menneskerettsideologien ble innført så å si over natten.

Tvedts hovedanklage er at norske regjeringer har bygd sin politikk på og rundt dette idehistoriske tankegodset. Slik har man gjort både fortiden og de reelle ulikhetene mellom sivilisasjoner, religioner, kulturer og ulike samfunns unike utviklingstrekk nærmest irrelevant. En slik selektiv og partiell forståelse ignorerer dessuten det faktum at flere av de land med størst vekst i Afrika og Asia på langt nær har realisert alle de «universelle» menneskerettighetene (modellen norske politikere har løftet frem som universalmiddelet for utvikling).

Likevel har denne omfattende omskrivingen fått skje fordi det tjente ambisjonene og interessene til eliten i det nye internasjonale Norge. Gjennom å bygge opp en bistandsindustri – forankret i en nasjonal idé om Norge som menneskerettighetenes store forsvarer og verdens humanitære stormakt – og gjennom å fremstille eliten som selve bærerne av denne Moralen – har de samme menneskene stilltiende fått styrket sin makt.

Et endret Norge

Bistanden og innvandringen de siste tiårene har altså endret Norge dramatisk. Mens andre paradigmeskifter opp gjennom historien har vært gjenstand for både refleksjon og konflikt, er Tvedt opptatt av at menneskerettsideologien ble innført så å si over natten. Det representerer en form for makt han alltid har ønsket å avsløre: nemlig den minst påtvingende, som ligger i å beskrive virkeligheten.

Utviklingsprosjektet, hevder Tvedt, har aldri handlet om å opplyse norske borgere om verden, men å reprodusere og konsolidere det humanitær-politiske kompleksets tilslørende verdensbilde. Et verdensbilde der man reduserer vanskelige utviklingsspørsmål ned til enkle moralske dikotomier. Når alt dette hviler på et ekstremt normativt grunnlag, selve Moralen, blir substansiell kritikk vanskelig – og sjelden, påpeker Tvedt. Bistand har slik sett ikke vært sosial ingeniørkunst bare i fremmede land – men også her hjemme.

Det er altså med bakgrunn i ambisjonene man virkelig kan forstå den politiske elitens handlingsvalg de siste tiårene – også de mindre ærefulle øyeblikkene. Alt fra Norges håndtering av William Nygaard-attentatet til karikaturstriden kan ikke forstås som uttrykk for frykt – eller dialog – men som ambisjoner, mener Tvedt. En for tydelig konfronterende linje mot muslimske aktører kunne ødelagt for Norges internasjonale rolle som fredsmekler.

Ser Tvedt fanden på høylys dag?

Tvedt insisterer altså på at det nye hegemoniet har blitt innført bak vår rygg, mens andre «statsreligioner» (kristendom, lutheranisme, sosialdemokrati) har vært båret frem av organiserte bevegelsers press og kløkt, gjerne i konflikt med andre grupperinger.

En alternativ tolkning kan være at Tvedts humanitær-politiske kompleks har vært båret frem av et kollektivt skuldertrekk. Det er ikke så lett å se konkurrerende grupper som er skuffet eller detronisert. Som Tvedt selv påpeker: Nær sagt alle organiserte grupper har tjent på dette godhetsregimet. Hele perioden han beskriver sammenfaller nemlig med tiår på tiår med stadig bedre råd og større statsbudsjetter. Kanskje er det ikke en fordekt «konspirasjon» av godhetseliten likevel? For en stadig mettere middelklasse var det ikke så farlig at Norge har brukt én prosent av brutto nasjonalinntekt på å drysse litt godhet over hele verden. Skiller utviklingsfeltet seg egentlig fra andre sektorer som også har est ut i gode tider? Ser Tvedt fanden på høylys dag?

Hvem er egentlig imot litt godhet så lenge vi samtidig blir rikere?

Eller sagt på en annen måte: Det humanitær-politiske kompleks reelle makt får vi en først en test på den dagen AS Norge må operere med strammere budsjetter. Formodentlig ble denne bransjens verdenssyn og engasjement akseptert nettopp fordi vi kunne ta oss råd til det – og hvem er egentlig imot litt godhet så lenge vi samtidig blir rikere?

Et annet spørsmål er i hvilken grad denne innføringen av en ny sekulær «statsreligion» har vært intendert og gjennomtenkt. Tvedt ser mønstre og brikker som passer inn i hans puslespill, men overvurderer han sine analyseobjekters kapasitet og agenda? For eksempel hviler en del av analysen på norske stortingsmeldinger. Stortingsmeldinger, som ofte tjener en innenrikspolitisk funksjon som symbolske «oppsamlingsheat» (uten at det følger med penger), legger ofte hodet lagelig til for hugg. Spørsmålet er om en analyse som legger vekten på disse, og lignende skriftlige kilder, uten for eksempel å foreta intervjuer, står i fare for å miste nyttig innsikt.

Og (nær sagt) selvsagt er de norske rikspolitikernes kunnskapsgrunnlag om diverse afrikanske lands utviklingsutfordringer syltynt. Det samme gjelder nok interessen. Kan man forvente annet enn en sjablongmessig behandling av kontinentet på dette nivået? Man kan undre seg om den manglende forståelsen, og den ukritiske omfavnelsen av godhetsretorikken, ikke nødvendigvis er et resultat av bistandens store nasjonsbyggende funksjon, men tvert imot et resultat av dens manglende betydning. Mye av innholdet og retorikken i bistands- og utviklingspolitiske stortingsmeldinger er dessuten hentet rett fra internasjonale institusjoner og teknokrater. Det styrker ikke nødvendigvis tesen om et eget målrettet norsk prosjekt.

Av og til er det litt uklart om Tvedt kun adresserer godhetsregimets effekter for virkelighetsbeskrivelsen i Norge, eller om det faktisk er snakk om effekter utover Norge. I så fall er det utvilsomt en overvurdering av den norske stats makt: «Dette innebar at den norske statens ledelse, i rollen som den fattige verdens hjelper og rådgiver, løsrev mottakerlandenes utvikling fra den kulturelle, naturmessige eller religiøse konteksten de hadde utviklet seg innenfor; det vil si; de frakoplet dem alt hva samfunnsmessig endring faktisk dreier seg om.»

Gode eksempler

Det beste med boken er når Tvedt stiger ned fra analysens høyeste tinder og helt konkret eksemplifiserer hvordan rådende oppfatninger er i utakt med historiske kilder.

Tvedts interessante gjennomgang av Norges første møte med migrasjon fra Pakistan gir styrke til hans påstander om fortielse og omskrivingen av historien. Hans fremstilling av bistandens stadige redefinering av eget mandat for å sikre fortsatt relevans og forankring – hos alle partier – er også nyttig. Når han følger opp med en gjennomgang av myriadene av aktører som på en eller annen måte forvalter bistandsmidler, mister man nesten pusten. Han viser for eksempel det smått absurde i at Riksrevisjonen (forvaltningens eget kontrollorgan) også er blitt en bistandsaktør – som da må rapportere om egen forvaltning av bistandsmidler til Utenriksdepartementet.

Afrika sør for Sahara huser tross alt flere ekstremt fattige enn resten av verden til sammen.

Og selv om Tvedt korrekt kritiserer den retoriske asymmetrien mellom bistandens givere og mottakere («oss» og «dem»), er det ikke lett å forstå hvordan man kan unngå å fremstille Afrika sør for Sahara som noe hjelpetrengende. Regionen huser tross alt flere ekstremt fattige enn resten av verden til sammen. Det er vanskelig å omgå en viss binær ordlyd hvis Norge skal ha relasjoner til land i Afrika sør for Sahara.

Tvedts bekymring

På en måte som både gjenspeiler en professors akademiske distanse, og en demagogs glødende engasjement, artikulerer Tvedt en uro mange sikkert føler i møte med et Norge i endring. Boken er på samme tid faglig «tørr» og politisk ladet. Det er en vanskelig balansegang som ikke gjøres enklere av bokens tematiske bredde og kompleksitet. Ofte viser han sin unike dybdekunnskap, andre ganger går det litt fort.

Men Tvedts eget ståsted er alltid unnvikende – tross den sylspisse kritikken.

Da Tvedt i kjølvannet av flyktning- og migrasjonskrisen i 2015 kastet seg inn i debatten ved å kritisere bistandsorganisasjonenes lettvinte retorikk om en «nasjonal dugnad» for syriske flyktninger, var han overraskende konkret: Bruk pengene der de strekker lengst, i nærområdene. Det var sjelden vare, men så fordret også kritikken av et helt konkret tall (10 000 flyktninger til Norge) trolig et alternativt forslag. Likevel er han mest komfortabel i rollen som kritiker og historiker, og fraber seg dermed det som for mange av hans skyteskiver fremstår som en uimotståelig fristelse: nemlig å komme med forslag til hvordan Norge bør innrette sin utenriks- og utviklingspolitikk.

Tvedt har skrevet en dramatisk bok. Historikeren og maktkritikeren målbærer tydeligere enn før en dyp bekymring: Det er mye som nå står på spill. I en tid med store omveltninger i global politikk ser nok Tvedt det som et samfunnsoppdrag å avkle myter og legge for dagen det han anser som elitens egentlige agenda. Det virker som han ønsker å artikulere noe usagt: å ventilere det som kan ligge under som en verkende konfliktlinje. Som han spør: I hvilken grad var den relativt store innvandringen Norge har opplevd i senere år villet og planlagt? Norge har aldri omtalt seg som en innvandrernasjon à la Canada, Sverige eller Tyskland. Likevel vil nok mange si at innvandringen skjer i en betydelig, men langt fra målrettet og kalkulert grad, som i andre land. Så bør det selvsagt nevnes at den moralske dikotomiseringen av debatten som muligens gjaldt under det humanitær-politiske kompleksets høytid, er passé i dag. Hvis liberalistene og den asylvennlige venstresiden en gang hadde et hegemoni, er det i alle fall svekket. Interessant nok gjelder ikke det i like stor grad for bistanden.

Hvis du er fan av Terje Tvedt, vil du elske boken. Han gjør sin analyse nesten ubehagelig eksplisitt og er ikke redd for å følge implikasjonene av den (selv om han bråbremser ved grensen til politikkforslag). Hvis du ikke liker Tvedt, vil du nok gå i skyttergraven. Ettersom boken er en videreføring av hans analyse på et videre felt, vil nok noen også anklage Tvedt for «hakk i plata». Men Tvedts utrettelige gnaging på det norske selvgratulerende imaget er et «hakk» vi bør ta med oss. Han vil nok få motstand, men hadde ikke Tvedt fortalt denne historien, håper jeg noen andre ville gjort det. Med mindre man anser verden som en løst gåte, vil en kjettersk analyse som Tvedts alltid være et interessant korrektiv.

Spørsmålet er selvsagt hva som blir resultatet av Tvedts kritikk. Tidvis er den ramsalt – og språket dramatisk – men så lenge det forblir uklart hva Tvedts alternativ er, vil nok mange igjen trekke på skuldrene og rusle videre.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden