Politikk

Terror-entreprenøren

REPRISE: Petter Nesser deler terroristene inn i fire roller, og de to som drives av ideologi og overbevisning er langt viktigere enn de to som domineres av utenforskap og sosiale årsaker.

Terroraksjonen i Nice har igjen aktualisert spørsmålet om hvordan og hvorfor mennesker blir terrorister. Vi reproduserer derfor omtalen av Petter Nessers bok om islamistisk terrorisme i Europa, først publisert 4. desember 2015. Les også min gjennomgang av meningsmålinger om støtte til islamistisk terror.

Terrorangrepene i Paris har igjen aktualisert spørsmålet om hva som får mennesker til å bli terrorister. Når det gjelder jihadistene har vi dem som legger mest vekt på religiøse/ideologiske forklaringer, en gruppe jeg selv tilhører, og dem som legger mest vekt på sosioøkonomiske faktorer.

Petter Nesser ved Forsvarets Forskningsinstitutt er en av landets, ja Europas, fremste terrorforskere og tirsdag slapp han boken Islamist Terrorism in Europe. A History på et seminar i Oslo. (Hurst & Company, 2015 – boken utgis ikke offisielt før i januar). Her går han, over 300 sider pluss kildeliste og stikkordsregister, grundig gjennom den jihadistiske terroren i Europa fra 1994 til Charlie Hebdo-angrepet i januar i år. Introduksjonskapitlet fungerer også som en oppsummering av noe av det han har funnet.

Nesser har ikke selv gått dypt inn i sosioøkonomiske karakteristika, men viser til tidligere forskning, som ikke har klart å finne noen forskjeller mellom dem som blir jihadister og de som ikke blir det, basert på slike karakteristika.

Han beskriver først to forklaringsmodeller: Bruce Hoffmans ”lederledede” jihad, der organisering og ideologi er hovedkraften bak angrepene. Organisasjoner rekrutterer, indoktrinerer og trener terroristen, og gir dem terroroppdrag. Marc Sagemans modell er bottom-up, der særlig andregenerasjons innvandrere og konvertitter radikaliseres innen en nettbasert sosial bevegelse, som medlemmene slutter seg til av sosiale grunner – enten fordi de kjenner noen på innsiden eller fordi de føler seg sosialt utestengt. Jihad blir et opprør mot foreldre og samfunn, og en måte å skaffe seg identitet og respekt på.

Nesser finner ingen av disse modellene tilfredsstillende:

”Cultivating one of the perspectives may lead to an overemphasis on aspects of terrorism cases confirming the chosen model. Leaderless jihad may go too far in interpreting the involvement of young criminals as a sign that ideology does not play an important role. The leader-led model, conversely, may go too far in interpreting al-Qaida’s involvement as a sign of strategic sophistication.”

Fire roller
Han identifiserer isteden fire ulike roller, som er dekkende for de aller fleste av terrorcellene han beskriver. De to første rollene passer godt i Hoffmans modell, de to siste i Sagemans.

Entreprenøren er den viktigste aktøren. Uten ham dannes det ingen terrorcelle. De er som oftest eldre og ressurssterke. Entreprenøren tar kontakt med ekstremistiske nettverk og kan nesten alltid karakteriseres som ”fremmedkrigere”, skriver Nesser. De rekrutterer, sosialiserer og trener de øvrige medlemmene av cellen. Entreprenøren er sterkt ideologidrevet og opptatt av det de ser som rettferdighet, og å utføre det de ser som en religiøs plikt, slik den utformes av de som de identifiserer seg med – et samfunn av ekte troende, den muslimske nasjon.

Protesjeen ligner på entreprenøren, men er alltid underordnet, og fungerer som nestkommanderende.  Som entreprenøren er de drevet av det de ser som forfølgelse av muslimer og urettferdighet begått mot dem. Siden disse to gruppene har en dyp ideologisk overbevisning, finnes det nesten ikke eksempler på at de angrer seg eller blir informanter, slik det skjer med en del i de to neste gruppene.

De mislykkede (”misfit”) er sosialt mislykkede individer med en vanskelig bakgrunn, gjerne kriminelle. De er normalt langt mindre ideologisk skolert og opptatt enn de to første gruppene. De blir med i en militant gruppe primært for å håndtere personlige problemer, eller av lojalitet til venner og familie, eller gjennom en kombinasjon av de to motivene. Noen ganger fyller det å slutte seg til religiøse militante en ”rensende” rolle – å gjøre opp for tidligere synder, og de er ofte rekruttert i fengslene eller via kriminelle nettverk. De har ofte dårlig utdannelse, men kan være gatesmarte og fysisk sterke.

De rotløse (”drifter”) utgjør muligens flertallet av terroristene. De slutter seg til terrornettverkene først og fremst av sosiale grunner, og har svært sjelden sterke overbevisninger før de gjør dette. I motsetning til misfit’ene har de sjelden betydelige sosiale problemer. Nesser skriver at de rett og slett er på feil sted til feil tid, eller er sosialt knyttet til feil folk – entreprenører og deres protesjeer.

Nesser oppsummerer:

”Entrepreneurs and proteges are driven mainly by political grievances, ideology and activism. Misfits are driven mainly by personal grievances, whereas drifters tend to end up in cells because they have a social tie to someone on the inside.”

Siden Nesser er klar på at det er de to første gruppene som er de viktigste, tolker jeg dette som støtte til at ideologi er sentralt. Det betyr imidlertid ikke at sosiale problemer, som gir mulighet til å rekruttere ”fotsoldatene,” er uten betydning.

Han som handler alene
De fire rolletypene brukes først og fremst til å forklare dynamikken i terrorcellene. Men i de senere år har al-Qaida lagt om strategien, og terrorismen i økende grad bestått av aksjoner fra enkeltstående terrorister. Andelen plots – altså planlagte terroraksjoner – både stoppede og gjennomførte, utført av enkeltpersoner økte fra 12 prosent før 2008 til 38 prosent i 2008-13. Nesser skriver om dette i et eget delkapittel. Vi kan dele disse plottene i tre grupper.

Solo-terrorister opererer alene, men er knyttet til, og kan få støtte fra, organiserte grupper. Ensomme ulver har ingen slik tilknytning, men kan bli inspirert av politiske bevegelser, gjerne online. Anders Behring Breivik er en lone wolf, mens Nesser omtaler bare ett eksempel på dette innen jihadismen. Solo-terroristene kan igjen deles i to – de som får ordre ovenfra (top-down) og de som selv tar initiativet (bottom-up), men som tar kontakt med andre for råd og hjelp. Det er flest av de siste.

Nesser skriver at de ensomme ulvene oftere er ensomme, mentalt syke og har sosiale problemer, men at dette ikke gjelder for andre terrorister.

Bottom-up-soloterroristene tilhører altså et terrornettverk, offline eller online, og i det siste tilfellet dreier det seg om interaksjon på nettet. De deltar i diskusjoner, ber om råd og lignende. Den ene ensomme ulv-terroristen ble også inspirert via nettet, men var kun en passiv konsument av stoffet der, og klassifiseres derfor som ensom ulv.

Alle fire roller nevnt ovenfor er representert blant terrorister som handler alene, men bottom-up-terroristene var i større grad misfits og drifters, mens top-down-terroristene i større grad var entreprenører og protesjeer.

Terroristenes motiver
Nesser identifiserer en rekke motiver for terroristene som alle passer under en paraply – en følelse av at islam blir angrepet, og derfor må forsvares. Det kan handle om Palestina-konflikten, om krigene i Afghanistan og Irak (tidligere Somalia), om vestlig støttede regimer som undertrykker islamistiske bevegelser (Algerie), om overvåkning og arrestasjoner av radikale islamister i vesten, og om fornærmelser mot islam, muslimer og muslimsk livsførsel i Vesten, særlig Muhammed-karikaturene. Men som Nesser bemerker – svært mange muslimer klager over dette, men bare noen få svarer med terrorisme:

”For such grievances to translate into terrorism they need to resonate with the personal backgrounds and experiences of individuals, and to be given direction through interaction with militants and their ideology.”

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden