Spaltist

Terrorturistene

«Terrorturisme» – at terrorister pendler mellom en trygg tilsværelse i Sverige og kriger i islams navn i for eksempel Afghanistan og Syria, skal ha forekommet i hvert fall siden årtusenskiftet. På bildet: IS-krigere inntar Rakka.

Bilde: Wikimedia Commons/CC BY 4.0

Sverige er verdens mest sekulariserte land, og har generøse trygder som stiller få krav. Samtidig har landet etter Belgia flest Syria-farere per innbygger. Kombinasjonen er neppe tilfeldig.

Ifølge en rapport som ble sluppet av Försvarshögskolan sommeren 2018 har voldsbejaende islamistiske miljøer tidoblet seg på mindre enn et tiår. Og ifølge Säpo har drøyt 300 av disse voldsbejaende islamistene reist fra Sverige for å slutte seg til IS. 50 av dem skal ha dødd, rundt halvparten har vendt tilbake til Sverige, og resten er sannsynligvis på vei tilbake til Sverige, ettersom Kalifatet har falt.

Tidligere rapporter har vist at Sverige har flest IS-krigere per innbygger i Europa nest etter Belgia. Ved flere terrorhandlinger i Europa – Paris, Barcelona, Belgia – har jihadister med svensk statsborgerskap eller annen kobling til Sverige deltatt, og i juni 2018 ble fire IS-medlemmer knyttet til en terrorcelle som planla angrep mot Sverige, drept i angrep fra den amerikansk-ledede koalisjonen.

Flere svenske IS-tilhengere – menn, kvinner og deres barn – sitter nå fanget i Syria. Hva skal skje med dem når de vender tilbake til Sverige? Flere av kvinnene får plass i svenske medier for å fortelle om sin situasjon. De hevder at de ikke har deltatt i noen kamper, og at de ikke har visst om de grusomheter som har pågått i kalifatet deres. Mengder av filmer og bilder taler dog sitt tydelige språk: Kvinner, likesom barn, har vært delaktige i grusomhetene. På svt.se kan man se en film som viser hvordan en svensktalende mor «gjør jihad» mens barna ser på; en far lærer sitt barn å håndtere et våpen; en annen far forteller på svensk sine barn, som ser ut som de er fire-fem år, hvordan han har drept «en vantro».

Disse barna, som har vokst opp i et miljø som hyller og forherliger vold, har lært seg å hate de vantro – altså oss. Barna har sett grusomheter, og en del av dem har selv deltatt i grusomheter. Hvordan skal det svenske samfunnet håndtere dem? Skal de gå på i svensk barnehage og skole? Er foreldrene deres virkelige skikkede som foreldre? Hva skal svenske myndigheter gjøre med foreldrene? Skal de arresteres, tiltales, stilles for retten og straffes? Ingen vet.

Tross alle rapporter og studier som viser forekomsten av svenske IS-tilhengere, er den svenske offentligheten nemlig rådvill. Det finnes ingen plan, ingen brukbar lovgivning, ingen beredskap for å håndtere de hjemvendende terroristene. De relevante etatene vet ikke hva de skal gjøre, ettersom politikerne ikke har gitt dem noe tydelig oppdrag, politikerne har (fortsatt) ikke noen plan, og media – ja, media fylles av mer eller mindre bisarre reportasjer fra Syria, der svenske IS-terrorister får snakke ut.

Terrorturisme

I en lang, omsorgsfull reportasje lar Expressen en terrorist som sluttet seg til IS for seks år siden, snakke ut om sine bekymringer. «IS-svensken», som Expressens reporter Kassem Hamadé innovativt kaller ham, forteller om sine utfordringer i Syria. Stakkaren har gått ned i vekt. Han savner familien sin. Han er blitt fengslet og avhørt. Han har vært utsatt for sult og bombinger. Egentlig er han jo bare en hederlig svensk bussjåfør som reiste til Syria for å «hjelpe folk som er i nød», som han uttrykker det. Ja, og så ville han ha litt eventyr. Det var trist å kjøre buss åtte til fire i Sverige. Og så var det jo det der med islam. Han ville leve i et muslimsk samfunn som fulgte sharia.

Nå har han åpenbart fått nok av både sharia og eventyr: «Jeg vil tilbake til mitt kjedelige liv i Sverige», sier han. «Jeg drømmer om kjedsomheten». Nå krever han at Sverige skal hente hjem ham, hans kone og deres barn. han utgjør jo, sier han, ingen sikkerhetsrisiko. Han har jo bare kjørt ambulanse for å hjelpe. Når man ser på de reportasjer og intervjuer som publiseres i stadig raskere takt i svenske medier, forstår man hvorfor IS mislykkedes med den der kalifatbyggingen: IS later jo til for det meste å ha bestått av hjemmeværende koner, blodgivere og ambulansesjåfører. Ingen synes å ha kjempet for Saken, så å si.

(Artikkelen fortsetter nedenfor.)

– Silkehanskene er av

Hvorfor kommer så mange islamistiske terrorister fra nettopp Sverige? Den svenske unnfallenheten og naiviteten har skapt et godt miljø for det som kalles terrorturisme. Anna Sundberg, tidligere gift med en mujahedin, beskriver i boken Älskade terrorist – 16 år med militanta islamister hvordan islamister benytter seg av Sverige i sin virksomhet. Sundberg mener at «terrorturisme» – det vil si at terrorister pendler mellom en trygg tilsværelse i Sverige og kriger i islams navn i for eksempel Afghanistan og Syria, eller deltagelse i terrorhandlinger i Europa – har forekommet i hvert fall siden årtusenskiftet. Det generøse svenske trygdeytelsene i kombinasjon med en utbredt kravløshet gjør Sverige til et utmerket land for en islamistisk terrorist for å restituere seg mellom oppdragene. I Sverige kan islamister i ro og mak utarbeide sine planer uten å risikere å bli forstyrret.

Forstår ikke religion

Det faktum at Sverige er et av verdens mest sekulariserte land, er også en del av forklaringen. Svensker forstår ikke religionens betydning i et menneskes liv, som en motiverende og meningsskapende kraft. Ifølge en undersøkelse om europeeres holdninger til religion, publisert i Forskning och framsteg i september 2011, er svensker de aller mest sekulariserte. På andreplass kommer Belgia. Er det tilfeldig at det er i nettopp disse to landene IS har vervet flest jihadister i forhold til folketallet?

Religion har, og kommer til å ha, stor betydning i menneskers liv, i deres moralforståelse og i deres livsvalg. Det synes å være vanskelig å forstå for sekulariserte svensker. Uviljen mot å akseptere at religion er en viktig dimensjon i menneskers liv, kan vise seg å være skjebnesvanger.

Rosseau skrev i 1762 i Om samfunnspakten, eller Statsrettens grunnsetninger om menneskets og politikkens behov for fiksjoner, fortellinger, myter og symboler som snakker ikke bare til hennes rasjonelle jeg. Om hun skal klare å underkaste seg høyere sosiale verdier – og samtidig oppleve seg som et fritt og autonomt vesen – kreves noe mer enn politikk og saklige argumenter. Det kreves noe som former, motiverer og mobiliserer henne til å velge å handle i samsvar med politikkens visjoner. Man kan kanskje kalle det religion. Den politiske filosofen Simon Chritchley resonnerer på lignende vis i The faith of the faithless: Experiments in political theology (Verso 2012). Chritchley hevder at det er en prepolitisk dimensjon i alle politiske ideologier, en teologi eller en antiteologi. Det er, skriver han, en feil å tro at vi befinner oss i en prosess med stadig sekularisering. Snarere er det slik ata vi ser en rekke av forskyvninger og omdefineringer av det sakrale.

Den svenske debatten om unge menns dragning mot islamisme, og deres beredvillighet til å gå i døden for sin overbevisning overser helt den religiøse dimensjonen. Den har i stedet vært dominert av begrepet «utenforskap». Forklaringen er altså at utenforskap har drevet rundt 300 personer som er svenske statsborgere, til å slutte seg til muslimske ekstremistgrupper som IS. Resonnementet er et ekko av Slavoj Zizeks analyse av opptøyene i banlieuene i Paris i 2005. I Violence (Picador 2008) hevder Zizek at opptøyene var et uttrykk for frustrasjon og maktesløshet – av utenforskap. Den tolkningen har etset seg fast i den svenske offentligheten. All vold utført av menn med innvandrerbakgrunn tolkes gjennom termer som ekskludering og sosioøkonomisk urettferdighet.

Det vi ser nå, handler om noe annet. Det som skjer nå, er ikke et uttrykk for et antall misfornøyde og mistilpassede individers følelser av utenforskap og maktesløshet. Tver i mot. Jihadistene drives ikke av skuffelse over at de ikke er blitt tilstrekkelig godt mottatt i den vestlige kulturen og det vestlige samfunnet. De er ikke interessert i å integreres. De deler ikke våre verdier, og vil ikke være en del av det vestlige. Drivkraften er drømmen om å opprette et kalifat, en realisering av en islamistisk drøm. Vi er naive om vi tror at vi kan bekjempe den drømmen gjennom bare å sette inn tiltak mot utenforskap.

Betongssperrer ikke løsningen

Nå har kalifatet de drømte om, falt. Gullet ble til sand, og paradiset er tapt. Innebærer det at drømmen om et samfunn preget av sharia, også er oppgitt? Neppe.

Vi kan aldri beskytte oss helt fra terrorhandlinger – men vi trenger heller ikke akseptere at de skjer. Hittil har det ikke forekommet noe forebyggende arbeid verdt navnet. Fokus har ligget på å «forstå» og «rehabilitere» islamister, snarere enn å forebygge og forhindre. Det er, mener jeg, en lite fruktbar tilnærming.

Hvis vi vil minimere forekomsten av islamister i Sverige, bør vi snarest se til at tilværelsen blir mindre trivelig for islamister i Sverige. La meg først minne om at det er svært få muslimer i Sverige som bekjenner seg til de tolkninger av islam som produserer flest terrorister – salafisme og takfir salafisme. De fleste muslimer som lever i Sverige, er betydelig mer liberale enn salafistene. De vil ikke ha bønnerop, og kvinnene dekker ikke til ansiktet. Disse to fenomenene – bønnerop og heldekkende klær – hører hjemme i ekstremistiske miljøer. Det finnes flere grunner til ikke å tillate bønnerop – på samme måte som det også finnes flere grunner til å forby niqab og burka i det offentlige rom. Å forby bønnerop og maskering er nettopp én måte å gjøre tilværelsen vanskeligere på for ekstremister i Sverige

Vi må ta den islamistiske trusselen mot vår trygghet på største alvor. Det er ikke tilstrekkelig å utplassere stadig større betongsperrer og å tilby hjemvendte islamister støtte og hjelp. Vi må angripe problemet ved dets ideologiske rot. Vi har ingen som helst forpliktelse til å imøtekomme alle mulige krav på særbehandling som rettes mot samfunnet fra en svært liten, men særskilt høylytt gruppe. Vi bør ikke gjøre det lettere for islamister å praktisere sin ideologi. Tvert i mot. Vi skal gjøre det vanskeligere.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden