Spaltist

The End is Nigh, del 3

Endetidstegn: I det ene øyeblikket påstår noen (men er det den ekte biskop Sommerfeldt?) at det ikke finnes integreringsproblemer i Norge. I det neste spår andre raskt muslimsk flertall i Norge, skriver Arild Pedersen. Foto: Pixabay.

En sann alternativ fortelling om nye falske fakta.

 

Ufattelig mange har bedt meg om å skrive en ny apokalyptisk kommentar. Dette er en sjanger som nå, etter at Donald kom til makten, er blitt svært populær, særlig på venstresiden, men også langt inn i Civita (Bård Larsen). Ikke rart, så mye som Donald ligner på Dyret. 666 er et siffer som sikkert også finnes et sted i (de skjulte) regnskapene hans.

For å tilfredsstille dette ønsket skal jeg i dag komme med en ny apokalyptisk kommentar, min tredje, riktignok uten at verdens ende ennå (av den grunn?) har kommet. Men alle gode eller dårlige ting er tre.

*

I Staten sier Platon at det er en gammel konflikt mellom poesi og filosofi, hvor den første konstruerer falske fiksjoner, mens den andre utelukkende er opptatt av sannhet. Vi kan nok generalisere dette til at Platon mente at vitenskap og sakprosa var vesensforskjellige fra litteratur og alle slags fiksjonsfortellinger, og at de siste ikke bare kommer med usannheter, men også blåser opp følelseslivet slik at man blir ute av stand til å finne sannhet med et kjølig intellekt.

Aristoteles, og senere mange andre filosofer som Nietzsche og Heidegger, har derimot forsvart litterære fiksjonsfortellinger. I dag er det bare islamister som ville vært åpent enige med Platon. Men de ville til gjengjeld tatt knekken på filosofien hans. Det er til og med akseptert at litteratur kan gi sanne innsikter, og slik har det vært lenge. Vi har hatt en tilstand av fredelig sameksistens. Vitenskap og journalistikk har jobbet med å beskrive fakta og ekte nyheter, mens litteratur og andre fortellingsmedier som film og teater har laget fiksjoner som indirekte likevel har sagt sannheter om vår felles verden. I det første tilfellet har den rasjonaliteten som Platon var så glad i, fått utfolde seg fritt. I det andre tilfellet har konstruktiv og utforskende fantasi fått et tilsvarende spillerom.

Men nå har vi på stadig flere områder sett hvordan disse to tidligere motstandere har begynt å sammenblandes. Det vil plutselig gjøre at Platon likevel kan få rett. En ny krig kan bryte løs. Da nærmer vi oss de siste tider. For da trues rasjonalitet med å miste sin forbindelse med saklig sannhet, mens fantasien trues av saklighetsinvasjon. Til slutt vil vi miste både rasjonalitet og fantasi. Og hva blir vi da? Ingenting. Eller mislykkede dyr i en mislykket naturtilstand.

*

Hva tenker jeg på? Vel, det er jo et faktum at på tross av modernitetens tiltro til at vitenskap skulle utvikle seg lineært og eksponentielt, og utbre rasjonalitet, har oppslutningen om pseudovitenskap bare økt. Alternativmesser finnes i flere byer i Norge, og besøkes ifølge sin egen hjemmeside av 350 000 hvert år. På toppen av dette hersker en «såkalt» (for å bruke et Donald-uttrykk) prinsesse med lønnsomme teorier om engler og høysensitivitet.

Når det gjelder journalistikk, er det like mye et faktum at det i dag er stor produksjon av falske nyheter, og ikke bare i de tradisjonelle medier, men særlig gjennom sosiale medier hvor muligheten til kildesjekk er redusert. Dette begynte allerede på slutten av 1800-tallet i den såkalte gule presse. Der ble det publisert bevisst falske sensasjonsoppslag, som man intenderte at skulle aksepteres som sanne (det som kalles løgn), med det formål å øke opplag – og de ble produsert av pressebaroner som Pulitzer og Hearst. (Ja, den samme Pulitzer som opprettet en pris blant annet for toppkvalitetsjournalistikk).

Men datidens elite, som leste «skikkelige» aviser, leste ikke den gule presse. Og den gang hadde eliten all makt. At «folk» leste gule aviser, bekreftet nødvendigheten av elitens ansvarlige styre (cfr. Walter Lippmanns syn på eliter og journalistikkens rolle som paternalistisk formidler til folket).

Etter andre verdenskrig ble det i USA utviklet reklamefinansierte gratisaviser som ble utdelt på supermarkeder, og disse inneholdt også falske nyheter, men av åpenbar harmløs, underholdende karakter: Jeg husker spesielt et oppslag fra 70-tallet, som ikke tilfeldig ble referert i norske aviser, om en dame fra Halden som hadde født en laks, antagelig en villaks, for norsk oppdrettsnæring hadde da ikke helt kommet i gang. I en annen fødselshistorie, men ikke fra Norge, ble det fortalt om et barn som ble født med trebein. Faren kan ha vært pirat.

Riktignok formidler også seriøse aviser slike falske nyheter, men bare én dag i året, nemlig 1. april. For å lette trykket ved å lage ekte nyheter resten av året. Slik karnevalet tillater en kortvarig reversering av de vanlige maktrelasjonene.

Derfor utgjorde ingenting av dette, hverken gul presse eller gratisaviser, en reell trussel mot seriøs journalistikk. Medieverdenen var trygt hierarkisk todelt. Denne trussel ble akutt først i forbindelse med såkalt ny-journalistikk (new journalism), en ny type elitistisk journalistikk utviklet på 1960- og 70-tallet av slike som Hunter Thompson, Truman Capote og Tom Wolfe. Der ble journalistens subjektive perspektiv inkludert i faktabeskrivelsene, også slik at disse ble tilpasset en litterær fortelling. Dermed ble det trygge skillet mellom seriøs journalistikk og litteratur utvisket. Og i dag, da hierarkier, også innen media, har brutt sammen, er vi altså kommet dithen at falske og ekte nyheter blandes med hverandre.

*

På den andre siden har litteratur og andre fortellingsmedier forsynt seg grovt av faktiske hendelser utforsket av seriøse historikere og journalister, men på en måte som er problematisk, ikke minst ved at sannheten om disse hendelsene blir forvrengt for å passe inn i fortellingers struktur. Et eksempel er den nye Kon Tiki-filmen (2012). Saklig og faktisk var dette en tynn historie, med noen få poenger. Noen menn reiser ut på havet i en flåte, og strengt tatt skjer ingenting før de kommer i land. Så man måtte forvrenge fremstillingen av en av deltakerne til å være en feiging, for få inn litt drama. Eller den nye norske kongefilmen. Var det egentlig kongen som sa nei? Var det ikke egentlig regjeringen? Eller Max Manus-filmen. Utførte han alle disse heltegjerningene? Eller filmen om Jackie Kennedy: I Aftenposten brukes den plutselig som en kilde for hvordan damen egentlig var.

I tillegg har det som kjent vært en debatt her i Norge om skjønnlitteratur som bruker levende modeller på en problematisk måte, for eksempel i bøker av Knausgård og Vigdis Hjort. Dette er en metode som undergraver litteraturens eget grep og evne til å få frem de sannheter som bare den kan få øye på. Med det ene øyet leser vi om personer som om de var virkelige personer, med det andre som om de er fiksjonskarakterer. Det ene øyet blir nærsynt, mens det andre blir langsynt. Til sist blir vi skjeløyde. (Jo, jeg vet at Shakespeare skrev et drama om Julius Cæsar, men dette var en person som da for leserne var forsvunnet inn i historien og ikke lenger var virkelig i vanlig forstand: Begge øynene kunne være langsynte, dvs. se med estetisk distanse.)

*

Resultatet av all denne sammenblandingen er en Stor Forvirring, noe som så vidt jeg har forstått, vil inntreffe i de siste tider. For eksempel hvis jeg stopper zappingen på en eller annen TV-kanal, blir jeg forvirret: Er dette et realityshow, som jo i virkeligheten ikke foregår i virkeligheten? Eller er det en dokumentar som i virkeligheten er konstruert som en dramatisk fortelling? Vises en pressekonferanse med en amerikansk president, er jeg usikker på om den foregår i Hollywood eller i Washington. I det ene øyeblikket påstår noen (men er det den ekte biskop Sommerfeldt?) at det ikke finnes integreringsproblemer i Norge. I det neste spår andre raskt muslimsk flertall i Norge. Går jeg i et kunstgalleri og ser en stol jeg vil sitte på for å hvile meg litt, blir jeg usikker: Er det en ekte stol, eller et kunstverk som jeg kan ødelegge ved å sitte på?

Aller uhyggeligst: Amerika har sitt hentepelsdekte Dyr. Men i Norge har den pelsløse fenrissulven Vedum blitt sluppet løs, med sitt store glis og 10 prosent oppslutning.

*

Jeg slutter derfor apokalypsen her. Den blir kortere enn mine tidligere, til min redaktørs glede. Men den gleden kan bli kortvarig. Jeg slutter også fordi jeg frykter at det ikke gjenstår nok tid til å gjøre den lenger.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden