Kommentar

Tid for imamsleiking igjen?

Sylvi Listhaug fikk fart i Frps valgkamp i 2017 ved å kalle KrFs partileder for imamsleiker.

Bilde: Fremskrittspartiet

Frp sliter på meningsmålingene. Da er det fristende å spille innvandringskortet. Men det skal mye til for å lykkes.

For tre uker siden skrev jeg om regjeringspartienes nedgang på meningsmålingene etter at regjeringen ble utvidet med KrF. Nedgangen hadde da særlig rammet Høyre og Venstre. Men siden den gang har også FrP falt betydelig. Gjennomsnittet i februar hos Pollofpolls.no er 11,1 prosent, mot 13 prosent i desember, og ingen av februarmålingene ligger høyere enn 12 prosent. Det begynner å bli lang vei opp til stortingsvalgresultatet på 15 prosent.

Parlamentarisk leder Hans Andreas Limi hintet fredag i en kommentar til Dagbladets krisemåling på 10 prosent til den nye omdreiningen i Keshvari-saken, samt internt bråk rundt stortingsrepresentant Njåstad som delforklaring. Jeg har vanskelig for å se at dette skulle bety så mye.

Snarere tror jeg at regjeringsslitasjen forsterkes av at Frp nå må samarbeide i regjering ikke bare med et parti som ikke ligger så skrekkelig langt fra dem, men også med to partier som mange Frp-velgere misliker. Frp må inngå kompromisser før sakene kommer til Stortinget, og partiets egen profil blir mindre tydelig.

Langvarig nedgangstrend

Det kan godt hende at mars-tallene tar seg litt opp igjen, men den langsiktige trenden er ganske tydelig: Frp taper oppslutning, bare brutt av perioder der deres viktigste mobiliseringssak står i fokus. Partiet gjorde et elendig kommunevalg i 2015, med 9,5 prosent oppslutning. Da lå stortingsmålingene omkring 12 prosent.

Men asylbølgen høsten og vinteren etter valget ga betydelig økning igjen, og fra november til april 2016 lå gjennomsnittet på 16-17 prosent. Så var bølgen over, både for asyltilstrømningen og for Frps oppslutning, som fortsatte å sige nedover til drøye 13 prosent.

I valgkampen foran stortingsvalget i 2017 klarte partiet imidlertid å få innvandringssaken høyt på dagsordenen, og klatret opp igjen til 15 prosent. Velgerundersøkelsen etter 2017-valget viste at innvandring var den aller viktigste saken for velgerne, og bekreftet at Frp hadde fått økt sakseierskap til den.

Så gikk det nedover igjen, bare avbrutt av bråket rundt Listhaugs avgang i mars i fjor, der gjennomsnittet igjen luktet på 16 prosent, og et par målinger straks etter avgangen ga over 20 prosent.

Omstendighetene er ikke til stede

Siden innvandring åpenbart er Frps viktigste mobiliseringssak, så er det naturlige svaret på synkende oppslutning «å spille innvandringskortet», som vi gjerne kaller det i kommentariatet. Men så enkelt er det ikke. Omstendigheter som Frp ikke er herre over må være på plass.

Asylbølgen var åpenbart en slik omstendighet. Negative hendelser som kan knyttes til innvandring, slik som kriminalitet eller terroraksjoner, kan også gi utslag, særlig på kort sikt.

Dagen før kommunevalget i 1995 lå en innvandrer igjen drept etter et gjengslagsmål på Jernbanetorget i Oslo. På selve valgdagen ble en utlending drept på trappa til Tinghuset. Det bidro til at Frp gjorde det langt bedre enn meningsmålingene hadde spådd.

En mulighet som Frp vil forsøke å utnytte er en økning i ungdomskriminaliteten i deler av Oslo, og de mange knivangrepene i det siste. Enn så lenge har Oslo Frp mislykkes her.

Terror slår ikke ut

Det er vanskelig å se noe positivt utslag på oppslutningen etter at daværende nestleder Per Sandberg gikk til kraftig angrep på KrF i februar 2015, og ga partiet en del av skylden for at norske muslimer sluttet seg til IS. Det kom i kjølvannet av terroraksjoner i København og Paris.

Det var også vanskelig å se noen positiv effekt på oppslutningen til Nasjonal Samling i Frankrike etter de spektakulære terroraksjonene der i 2015 og 2016.

Selv om en økning i islamistisk terrorisme skulle virke mobiliserende for partier med front mot islam, også når terroren skjer i andre europeiske land, vil ikke det hjelpe nå. Fra toppåret 2015 har terroraktiviteten gått kraftig tilbake, både i antall drepte og antall angrep.

Ekstra provokasjon må til

Uten spesielle omstendigheter å henge «innvandringskortet» på, er Frp avhengig av å skape oppmerksomhet gjennom ekstra provoserende utspill, slik som det Listhaug kom med i mars i fjor, og som førte til hennes fall. Effekten var ikke langvarig, og som følge av sitt overtramp er Listhaug nå dårligere posisjonert for å mobilisere rundt denne saken.

Dersom ikke begivenheter kommer Frp til unnsetning, vil det være vanskelig å få noe trøkk i innvandringsutspill. Det ble ikke nok swung over at tidligere justisminister Per Willy Amundsen ville kutte i barnetrygden for å gjøre det mindre attraktivt for innvandrere å få barn.

For å skape oppmerksomhet må mer sentrale folk enn Amundsen gå så langt at det fremprovoserer en skarp motreaksjon fra regjeringspartnere. Og det er ikke så mange med tyngde nok til å gjøre det. Sandberg er jo ikke lenger en del av spillet.

Kommunevalgkampen vanskelig

Mange av dem som har forlatt Frp sitter nå på gjerdet. En valgkamp kan minne dem om hvor viktig innvandring er for dem. I 2017 hjalp det nok også at Sylvi Listhaug tjuvstartet valgkampen med å anklage Knut Arild Hareide for «imamsleiking». Hun lyktes altså der Sandberg feilet.

I 2017 dro Frp dessuten nytte av at asylbølgen var ganske friskt i minne. Til høsten vil den være langt fjernere, og asyltallene er rekordlave. Selv om flyktningtrykket mot Europa i høy grad er utenfor norske myndigheters kontroll, er Frp på sett og vis offer for sin egen suksess.

Det er dessuten vanskeligere å gjøre innvandring til en hovedsak i en kommunevalgkamp, noe som er en viktig grunn til at Frp gjør det systematisk dårligere i lokalvalgene.

På de siste nasjonale kommunemålingene, og det har bare vært to i år, ligger Frp an til å gjøre det dårligere enn i 2015, med under 9 prosent oppslutning. I Oslo og Stavanger, begge elendige valg i 2015, ligger partiet minst like dårlig an nå. I Bergen har det sett litt bedre ut, men nå er det skikkelig bråk i lokalpartiet igjen.

Tungt reparasjonsarbeid

Jeg skrev i november at Frp trenger en god krangel med KrF for å gjøre et godt kommunevalg. Da blir det samtidig trøbbel i Solbergs hus, og det er slett ikke sikkert at det hjelper Frp i valget.

Går kommunevalget enda dårligere enn i 2015, blir det vanskelig å unngå at misnøyen med regjeringsdeltakelsen, som på forhånd er utbredt i anslagsvis en tredel av partiet, kommer til overflaten.

Med et Venstre som også går mot et svært dårlig valg, kan Erna Solberg få mer enn nok med å lime sammen igjen sprekkene til høsten.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden