Tid for vennskap

Vennskap kommer i mange varianter. I dette essayet skal vennskapets klassiske filosof være veileder.

Publisert   Sist oppdatert

I dag er det helst problemer og dilemmaer som påkaller etisk refleksjon. Dermed blir temaet vennskap perifert, for hvor er problemene? De finnes naturligvis også, og da blir etikken aktuell. I antikken var tilnærmingen annerledes. Vennskap var et sentralt tema i etikk fordi det ikke handlet om vanskelige valg, men om det gode liv.

Vennskapets klassiske filosof skal være veileder i det følgende.

Gentlemen, kolleger og partygåere

I Aristoteles’ Den Nichomakeiske etikk er det selvsagte utgangspunktet at vi er sosiale dyr. Følgelig er det unødvendig å argumentere for at et venneløst liv umulig kan være godt. Men det er forskjell på vennskap. Det mest verdifulle består mellom menn som erkjenner hverandres dyder. Ytelser og gjenytelser er irrelevant, for man gjenkjenner menneskelig godhet uten at man selv har hatt noen fordel av den. Det faller naturlig å ønske en slik venn alt godt. Siden Aristoteles er blitt grundig studert gjennom århundrer i Oxford og Cambridge, er det rimelig å se aristoteliske trekk ved idealet om gentlemen. 

Den andre, mindre verdifulle vennskapsformen er den instrumentelle. Vennen blir verdsatt fordi man har nytte av ham. Aristoteles fremhever de gamle, som har sans for det fordelaktige. Men alt vennskap knyttet til arbeid må være relevant her. Ikke alle kolleger er venner, men kollegialitet er utvilsomt en form for vennskap. Her det man opplever stridigheter, for når det gjelder nytte og gevinst, kan man kjenne seg avspist med for lite.

Det tredje formen er party-vennskapet. Som for gentlemen er nytte uinteressant, men her handler det om det gøy og moro. Det er karakteristisk for Aristoteles å tolerere det simple og vulgære. Hopen mener at lykke er det samme som nytelse, men ikke uten grunn, skriver han. Vi ha nå engang disse behovene. Det ville være latterlig å krangle med slike venner, for hvis man ikke lenger har det moro sammen, er det jo bare å si morn’a.

Aristoteles griper altså saken an ved å klassifisere. Vi har lært av ham at tanken setter pris på slik orden. Det foregående er bare det elementære, basis for andre, mer diskutable distinksjoner. For eksempel dette: Dårlige eller onde mennesker kan ikke ha et godt forhold til seg selv – Aristoteles antar at de plages av egen ondskap – og derfor kan de heller ikke ha gode venner. For slike venner reflekterer nettopp et godt forhold til seg selv. Man forholder seg til sin venn som til seg selv, vennen er alter ego.

Har Aristoteles rett i at virkelig vennskap krever moralsk gode venner? Må vennskap mellom kjeltringer være kjeltringaktig?

Aristoteles hadde tillit til respekterte menns synspunkter. Det gjorde ham til den sentrale tenker for tradisjonelt mannsherredømme. Bare Bibelen har hatt større autoritet. Den edle form for vennskap er mulig bare mellom likeverdige menn. En kvinne kan ikke være likeverdig, for hun når ikke opp til mannens modenhet i dyd. Kan man stryke den forutsetningen og da se det hele som allmenngyldig?

For meg er det uklart hva som ellers blir annerledes i et kvinneperspektiv. Feminister er neppe enige om saken. Det finnes aspekter ved vennskap som Aristoteles ikke går inn på: vennen er en jeg betror meg til, en som gir meg innsiktsfull og nødvendig kritikk. Dette er i hvert fall ikke kjønnsbestemt.

Selv ble jeg i ung alder belært om kvinnelig vennskap av den dramatiske sangen Tuppen og Lillemor. Rørende forsoning mellom de to kan så vidt lindre sjokket ved det umotiverte, mysteriøse bruddet. Mang en mann er blitt målløs og lamslått av en kvinnes raseri – som lyn fra klar himmel. For mannen er det naturligvis en lettelse å vite at slikt også forekommer jenter imellom.

Tilnærminger til åndsfrendskapet

De engelsktalende har soulmates, vi har åndsfrender. Åndsfrendskap kan bestå på tvers av politiske, kulturelle og religiøse identiteter. Dette er venner i særklasse, en nærhet som ikke forutsetter særlige åndelige eller intellektuelle ferdigheter. Hvor er i grunnen forskjellen mellom vennskap og kjærlighet? Ordet philia dekker begge. Aristoteles er like lite opptatt av klar avgrensning som diverse brevskrivere på 1800-tallet. «Fredrik, min elskede venn!» Slik kan et brev fra den heterofile Christian åpne. Man dyrket åndsfrendskap i en tone som etter hvert ble avlegs.

Aristoteles vet godt at eros er mer lidenskapelig enn vennskap, men det er Platon som fremhever det. Ifølge Platon er vennskapet forstandig og emosjonelt moderat, men ingen eros er mulig uten vanvidd, mania. Heller ikke diktning klarer seg uten. Platon nevner anerkjennende det gode vanvidd i Sappfos erotiske lyrikk. Det er for øvrig påfallende at kvinner spiller så sentrale roller i gresk drama, gitt mannsdominansen i samfunnet. Sofokles’ Antigone er belegg for at det sterkeste bånd besto mellom søsken for oldtidens grekere.

I tragediene er vanvidd tungt til stede. Aristoteles vurderte det psykoterapeutisk og anbefalte ingen form for vanvidd utenfor scenen. Et aristotelisk kompromiss kan være følgende: Javel, det sublime åndsfrendskapet er platonsk-erotisk, ikke underlagt forstanden. Det vil fortone seg fremmedartet for andre, kanskje beundringsverdig, i hvert fall vilt. Som ekstremsport. De fleste som driver med sport, driver ikke med ekstremsport.

Menn i samfunnets toppsjikt spiller hovedrollene i antikkens epos. Moderne, demokratiske idealer innebærer at heltestatus nå er oppnåelig for enhver, noe man kan lære av utallige romaner og filmer – fortellinger om noen få som holder sammen mot den fordomsfulle massen, mot bigotte autoriteter eller korrupte makthavere. Åndsfrendskap later til å trives i opposisjon.

Med enkelte kriminelle unntak har berømte åndsfrender gitt vektige bidrag til kulturen. Jeg nevner bare ett par fra forrige århundre. Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir er eksistensialismens dobbelte fyrtårn. Begge står for et usentimentalt blikk på verden. Frihet er overordnet lykke. Hun sto lenge i skyggen av ham, hennes status som feministisk klassiker har snudd om på det.

Et lite skrift av de Beauvoir har en ironisk tittel, men oversetteren visste hvor risikabelt det er med ironi her i landet og oversatte til entydighet: Eksistensialismen og den borgerlige snusfornuft. Forakt for snusfornuft legger opp til ekstremisme. Dessverre ble Sartre en banebryter for den hvite manns rituelle selvpisking (Jf. forordet til Fanons Jordens fordømte, 1961). For meg er begge blitt stående som de viktigste frihetstenkere i forrige århundre.

Farlige og fatale vennskap

Aristoteliske gentlemen må være forces for good. Det er et spørsmål hvor mange slike gentlemen som finnes i politikk, offentlig og privat forvaltning, for der oppstår vennskapets prekære problemer. En sikker vei til forfall er som kjent at posisjoner og oppdrag ikke tildeles etter kvalifikasjoner, men som følge av vennskap. Kontrollinstanser er institusjonalisert mistenksomhet. En rettsstat forvitrer hvis ikke regler om habilitet håndheves strengt.

Betyr fravær av vennskapet en ulykkelig eksistens?

Et fatalt eksempel på svikt hos mektige menn er militær intervensjon i andre land uten kunnskap om etniske og religiøse lojaliteter i landet: Afghanistan, Irak, Libya. Man påsto med suveren visshet at en diktators fall fører til fred og fremskritt. Dette fordi demokratiske valg etablerer en ny orden, der gamle allianser og vennskap raskt blir underordnet lojalitet til staten. Ser vi bort fra andre motiver for intervensjonene, var dette utilgivelig ønsketenkning.

Hadde bare de engelske ønsketenkerne, i hvert fall de, fattet alvoret i E. M. Forsters bekjennelse: «If I had to choose between betraying my country and betraying my friend, I hope I should have the guts to betray my country.» Det ble formulert av en sensibel dikter ved King’s College, Cambridge. Åndsfrender i Taliban opplever neppe et vanskelig valg.

Estetiske åndsfrender

Betyr fravær av vennskapet en ulykkelig eksistens? Kunstverk har fremstilt andre muligheter. Fraværet kan vise seg surrealistisk, som i en kultfilm fra 60-tallet, Alain Resnais’ L’Anné dernière a Marienbad (1961). Vakre og elegante personer kretser om hverandre i et slott med geometrisk hageanlegg, upåklagelig fransk rasjonalisme. En mann søker forgjeves å overbevise en kvinne om at de traff hverandre i fjor i Marienbad. Det er historien. Ingen avklaring om hvem som har rett. Ingen mykhet, ingen nærhet mellom menneskene. Det overrasker kanskje ikke i en film som gir oss Sartres blikk på et Europa i fremskreden dødsstivhet.

Eller ligger den virkelige stivheten i nordisk moralisme? Nylig leste jeg følgende i en kommentarspalte viet denne kultfilmen: «I am Italian, so no confusion about the film. E’ bellezza fine a se stessa. Try to translate: it’s just beauty and beauty doesn’t have to have a meaning, it’s like a dogma. The meaning it’s beauty it’s enough to itself. No questions asked!» Er du med på det, sånn rent prinsipielt? I så fall er dere åndsfrender, men du er ikke oppfordret til å si mer om saken. Et annet dogme: Viten om en åndsfrendes eksistens er en stille glede.

En dronning går til grunne, en annen finner en løsning

I fjor kom praktfulle The Favourite, en film om vennskap som ødelegges. Den ulykkelige dronning Anne blir et offer for rivalinnenes bitre strid, hennes tragedie bryter til slutt hjerteskjærende igjennom den barokke frodigheten. Det ligger i kortene at de mektigste ofte savner det dype vennskapet. Hvor er det når opportunistisk, karrierefremmende atferd stirrer en i ansiktet?

Dronning Victoria fant en løsning etter Alberts død. Vennskapet med John Brown, den skotske Highland Servant, og senere med indiske Abdul Karim, The Munchi, ga mennene en unik posisjon – som de ikke kunne bruke til å stige høyere. Det skapte muligheter. Jeg forestiller meg at Victoria og de to tjenere gledet seg over menneskeligheten som ligger i nærhet tross enorm avstand. Keiserinnen av India viste en anti-snobbistisk og anti-rasistisk side som datidens politisk korrekte fant skandaløs og nåtidens latterliggjør.

Unge og gamle

Kjærlighet kan være ensidig, noe som ikke alltid er tragisk, for det kan være kjærlighet til kunstverk eller andre objekter. Og utvilsomt finnes kjærlighet til dyr, uten forventning om at dyrene elsker oss. Vennskap derimot er gjensidig. (Ekstreme unntak finnes: «den ukjente velgjører».) Vennskapet mellom mennesket og hunden er eldgammelt. Kan vi være åndsfrender? Ny forskning bekrefter det unike båndet mellom barn og dyr.

«Kan du inte tala?» spør barnet og venter spent på svar fra sin beste venn. Denne søtladne figuren fra Gustavsbergs porslinsfabrik (1882) fremstiller et kritisk øyeblikk; inntil da var barnet og hunden åndsfrender. Det intellektuelle bruddet fører til et savn, for barnet (forhåpentlig) raskt over og glemt.

Den sentimentale kjærligheten til dyr, forsterket ved visshet om at vi utnytter dem og dreper dem, springer antakelig ut av tapt nærhet. Mennesker kan kjenne seg innelukket i et geskjeftig intellekt og savne et liv uten begrepenes maskineri. En vedvarende lengsel etter kommunikasjon med natur er et nobelt trekk ved homo sapiens. Det har betydd mye i vestlig kunst, altfor lite i vestlig filosofi.

Det ryktes at ungdommer frykter isolasjon så sterkt at de legges flate i stormen, alt mulig blåser inn fra alle mulige medier. Åndsfrendskap må være blant de beste botemidler. De unge har også de beste forutsetninger ifølge Aristoteles, som vet at ungdommer dyrker samvær for samværets skyld. Som nevnt er de gamle ifølge filosofen mest opptatt av det nyttige, jeg tolker det som et tegn på redusert overskudd. Men vennskap kan til alle tider og i alle aldre vise seg mer verdifullt enn det først så ut til. Likevel, de unge har sine åndsfrender blant de unge, de gamle i stigende grad blant de døde.