Politikk

Tidenes dyreste ansettelse

Ansettelsen av Helge Lund som konsernsjef for Statoil har vært statens dyreste noensinne, og det er ikke på grunn av lønnspakken. I sin forvaltning av Statoil har ikke norske politikere hatt folkets interesser som førsteprioritet.

Ansettelsen av Helge Lund som konsernsjef for Statoil har vært statens dyreste noensinne, og det er ikke på grunn av lønnspakken. I sin forvaltning av Statoil har ikke norske politikere hatt folkets interesser som førsteprioritet.

De fleste vil nok av overskriften umiddelbart tenke på Helge Lunds lønnspakke som konsernsjef i Norges største selskap gjennom 10 år. For, tradisjonen tro, har det som oftest vært lønningsposen til Lund som har engasjert politikere og media. Det gjaldt også overskriftene da Lunds avgang ble offentliggjort tidligere i høst. «Helge Lund kan tjene 900 millioner på 5 år», var overskriften i Aftenposten og i flere andre medier.

Men det er ikke millionlønningen til Lund denne artikkelen handler om. Dette er en liten analyse av Lunds 10 år i sjefsstolen, hvor arven er et Statoil i møte med en ulønnsom fremtid og politikere som har vært mer opptatt av millionlønninger og utenrikspolitiske interesser, heller enn samfunnets interesser på norsk sokkel og utenlandsinvesteringer i hundre-milliardersklassen.

Til tross for mye kritikk fra både miljøbevegelsen, ansatte og politikere under Lunds periode i Statoil, så ble Lund den første konsernsjefen i Statoil som gikk fra sjefsstolen frivillig. Hans periode som sjef ble også unisont hyllet fra hele det politiske spekteret, selv om noen ansatte feiret ved å heise flagget.

Hva er det egentlig Lund blir hyllet for?
De fleste peker på hans internasjonale ambisjoner på vegne av Statoil. I tillegg nevnes fusjonen mellom petroleumsdivisjonen til Norsk Hydro. Lunds ambisjoner har nemlig vært å skape en internasjonal oljegigant, som skal konkurrere i samme liga som Shell, BP, Exxon, Chevron, og Total, som ofte kalles «supermajors». Denne strategien har fått solid støtte blant norske myndigheter og politikere. Fusjonen med Norsk Hydro gikk gjennom Stortinget uten noe særlig stor debatt. Og både norske diplomater og politikere, storkoser seg med at «lille» Norge er store og viktige i utlandet.

Men har denne internasjonale ekspansjonen og fusjonen virkelig vært i aksjonærenes, altså i de norske innbyggernes interesse?

Det hersker i hvert fall ingen tvil om at det har vært i Statoils ledelses interesse. Konseptet «empire-building», som jeg tidligere har skrevet om her på Minerva, gjelder også for Statoil. Enhver organisasjon og ledelsen av denne organisasjonen vil av naturlige årsaker ha en annen agenda enn eierne, altså aksjonærene. Dette kan for eksempel gjelde å maksimere sin egen jobbsikkerhet eller lønnskompensasjon. I mikroøkonomien kalles denne problemstillingen «principal-agent-teori».

For å motvirke at organisasjonen har en annen agenda enn eierne, eller aksjonærene, delegerer eierne til et styre som løpende skal ivareta eiernes interesser mellom generalforsamlingene, ved å følge opp og kontrollere ledelsen og samtidige bestemme de langsiktige målene og strategiene til organisasjonen. Som oftest med fokus på å ivareta den langsiktige og risikojusterte avkastningen til egenkapitalen.

Men hva skjer når strategien til både organisasjonen og eierne drar i samme retning?

Fusjon for fusjonens skyld
Fusjonen mellom Statoil og Norsk Hydro var allerede planlagt i fem år, helt siden børsnoteringen av Statoil i 2001. Fusjonssamtalene skjøt for alvor fart da hverken Statoil eller Norsk Hydro fikk være med på utbyggingen av det gigantiske «Shtokman-feltet» på russisk side av Barentshavet. Denne hendelsen sammenfalte perfekt med Stoltenberg-regjeringens egen store utenrikspolitiske satsing, nemlig ambisjonene i «nordområdene». Etter at fusjonen var gjennomført var det derfor en intens russisk lobbyaktivitet fra Stoltenbergs side, som tilslutt sikret norsk deltagelse i det gigantiske gassfeltet.

De økonomiske analysene ble lagt i skuffen. Her skulle man fusjonere på vegne av norske utenrikspolitiske interesser. Og Helge Lund takket selvfølgelig ja til å bli sjef i et enda større oljeselskap med store internasjonale ambisjoner.

Historien skulle vise at det aldri ble noen «Shtokman»-utbygging. Feltet ble for dyrt å bygge ut med en god lønnsomhet. Statoil ga til slutt bort sin andel av feltet gratis, og nedskrev feltet med to milliarder kroner.

Man kan argumentere for at to milliarder er en god pris å betale for den senere delelinje-avtalen mellom Norge og Russland i det tidligere omstridte havområde i Barentshavet. Men man kan stille spørsmålstegn ved om det virkelig var Statoils satsing på «Shtokman-feltet» som var utslagsgivende.

Monopolisten på norsk sokkel
Tilbake på norsk sokkel satt man nå igjen med et fusjonert selskap kontrollert av staten, som ble operatør for 70 prosent av all olje og gassproduksjon på norsk sokkel. Altså tilnærmet monopol.

Petroleumsressursene på norsk sokkel er eid av det norske folk. Men det er hovedsaklig gjennom statens direkte felteierandeler (SDEØ) og en petroleumsskatt på 78 prosent, som sikrer statens andel av petroleumsressursene. Utbytte fra Statoil utgjør kun en liten andel, og man kan lett argumentere for at det fusjonerte Statoil er blitt for dominerende på norsk sokkel. For å finne de siste større restene av norske petroleumsressurser, så må man ha flere enn ett styrerom hvor beslutninger om leting og feltutbygginger kan tas. Det var tross alt det mindre svenske oljeselskapet Lundin, som fant det gigantiske oljefeltet «Johan Sverdrup» i 2011. Feltet lå brakk og ble levert tilbake til myndighetene to ganger, men Lundin er heldigvis for oss et oljeselskap som treffer der Statoil bommer.

Den amerikanske drømmen
Det som trolig blir Helge Lunds største fotavtrykk i Statoils internasjonale satsing er de gigantiske investeringene i Amerika. Etter fusjonen var det såkalte StatoilHydro gjeldsfritt og hadde en pengebinge på hele 150 milliarder kroner som skulle brukes på å ekspandere internasjonalt. Både før og etter fusjonen hadde Norsk Hydro og Statoil satset milliardbeløp på den amerikanske sektoren i Mexicogulfen. I denne artikkelen fra 2008, lister man opp det fusjonerte selskapets amerikanske satsing:

I år 2008 hadde altså Statoil kjøpt petroleumslisenser for til sammen nærmere 40 milliarder kroner i Mexicogulfen. Siden mye av kjøpene bestod av letelisenser, kommer leteutgifter på mange milliarder på toppen av dette. De to milliardene som til sammen ble brukt på en tom letebrønn i 2014, er et godt bilde på hvor dyrt oljeleting på dypt vann er. I samme artikkel sier oljeanalytiker John A. Olaisen at: «Mexicogulfen har vært en katastrofe for Statoil». For ikke å snakke om den enorme økonomiske risikoen man har i amerikansk lovgivning, hvis uhellet først skulle skje. BP har betalt ut vanvittige 285 milliarder kroner etter «Deepwater-Horizon»-ulykken. Til sammenligning er hele markedsverdien til Statoil på cirka 480 milliarder kroner.

Lund kunne nok ikke forutse hvilken risiko man tok, ved å bruke BP som eksempel. Og er det et område hvor Statoil kunne hatt et konkurransefortrinn ute i den store verden, så er det på dypt vann. Statoil har også flere suksesshistorier å vise til på dypt vann, blant annet i Brasil og Afrika. Men hvilke vurderinger Lund gjorde etter kjøpene i Mexicogulfen, er strategisk helt uforståelig.

Cowboy i den ville vesten
Statoil kjøper i 2007 alle aksjene i det canadiske oljesandselskapet North American Oil Sands Corporation for 12 milliarder kroner. Ikke bare er investeringen som kjent kontroversielt ut fra et miljø- og klimaperspektiv. Det er også meget merkelig ut fra et økonomisk perspektiv.

Statoil anser at oljesand prosjektet har en break-even-pris på 75 USD per fat. Denne beregningen er fra 2010. I dag er oljeprisen cirka 80 USD per fat. Man kan også stille spørsmål ved om dette inkludere en reell CO2-pris, i et to-graders oppvarmingsscenario? Statoil har tidligere ikke brukt et slikt scenario i sine kostnadskalkyler. Oljesand slipper ut seks ganger mer CO2 enn på norsk sokkel. Andre risikomomenter ble belyst, da et svensk forsikringsselskap solgte seg ut av Statoil i 2013. Årsaken var fremtidige økonomiske forpliktelser som følge av lokale miljøskader, som man kan bli erstatningsansvarlig for i et lengre perspektiv. I den siste kvartalsrapporten til Statoil gikk selskapet i underskudd for første gang siden 2001. Hovedårsak? Nedskrivninger på 12 milliarder tilknyttet utsettelser, på nettopp oljesandprosjektet i Canada.

Statoils satsing på land i Amerika stoppet riktignok ikke med oljesand. Helge Lund var sulten på mer såkalt ukonvensjonell olje og gass i «det ville vesten». Statoils maritime fortrinn ble på nytt kastet på sjøen. Offshore-oljeselskapet var sulten på mer tørt land.

Til sammen har Statoil med Lund i spissen satset nærmere 69 milliarder kroner på ukonvensjonelle petroleumsressurser i Amerika. Produksjonsinvesteringer i milliardklassen kommer i tillegg.

Da den første amerikanske investeringen ble gjort, lå gassprisen på 13 dollar per million Btu. I 2012 hadde gassprisene falt 80 prosent til 3 dollar, på bakgrunn av nettopp skifergassrevolusjonen. Nesten ingen tjente penger på skifergass i 2012. Den amerikanske spot-gassprisen ligger nå fortsatt på cirka 3 dollar. I sommer skrev Statoil ned sine skifergasseierandeler for første gang med 4,3 milliarder kroner. Mer er mest sannsynlig i vente.

Statoil i Norge
Mitt poeng med å liste opp Statoils elendige investeringer under Helge Lunds tid som sjef, handler ikke bare om å vise dårlig lederskap i konsernet og beslutninger i styret. Et hvilket som helst privateid selskap kan og skal gjøre risikofulle investeringer. Problemet med Statoils tilfelle, er at selskapet hovedsaklig er eid av det norske folk via staten. Statoils norske virksomhet har vært selve melkekuen til Statoil under Lunds periode som konsernsjef. Det er virkelig merkelig at få, om noen norske politikere eller medier har stilt følgende spørsmål:

«Har Statoils internasjonale satsing virkelig vært i aksjonærenes, altså hovedsakelig det norske folks, interesse?»

Mitt svar er som ventet, nei. I Statoil har det etter min mening vært klassisk «empire-building» på høyt plan. Styret i Statoil og flere regjeringer har sett seg fullstendig blinde på ideen om «statlig kapitalisme». Hva det norske folk totalt har tapt på Statoils utenlandsinvesteringer, er vanskelig å beregne. Men det handler også om prinsipper. Mitt alternativ er skissert som følger: Man burde – lenge før Lunds tid som konsernsjef – splittet Statoil i to selskaper.

Den norske delen skulle fortsatt hatt staten som dominerende eier for å sikre samfunnets andel av de fordeler som staten nettopp gir Statoil på norsk sokkel, men med fortsatt private aksjonærer som «markedets vokter». Selskapet skulle hatt ett eneste mål: Nemlig å maksimere Statoils og statens petroleumseierandelers langsiktige verdi, gjennom høye utbytter over tid.

Om Helge Lund med flere vil skape et norsk internasjonalt petroleumsselskap, skulle de heller ha gjort som alle andre store multinasjonale oljeselskaper: Skaff deg privat risikovillig kapital i verdens finansmarkeder, og invester der noen private er villig til å finansiere investeringen og din egen lønn. Det er slik man gjør det i en kapitalistisk verdensøkonomi.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden