Ideer

Vår tids slag om liberalismen og det åpne samfunnet

Bilde: Blandine Le Cain / Flickr [CC BY 2.0]

Angrepene på liberalismen og liberale institusjoner kommer i dag fra en radikalisert høyre- og venstrepopulisme med autoritære trekk.

Liberalismen har vist seg å være en uvanlig seiglivet ideologi. For mange er den også en irriterende seiglivet ideologi, som man mer enn gjerne skulle sett gravlagt én gang for alle, og ønsket var nær ved å gå i oppfyllelse under antiliberalismens høytid i mellomkrigstiden.

Alle de ulike kollektivistiske ideologiene som lot seg oppildne av ufrihetens fristelser, i det de marsjerte taktfast inn i den totale frihetsundertrykkelsen, hadde dette til felles: et intenst hat mot alt som ble forbundet med liberalisme og et kosmopolitisk verdensbilde.

Noen fremsynte liberale tenkere forstod at den liberale idétradisjonens nestendød i mellomkrigstiden ikke bare skyldtes det destruktive samfunnsklimaet som utviklet seg i kjølvannet av dype sosiale og økonomiske kriser og den tiltagende oppslutningen om antidemokratiske og autoritære bevegelser fra ytre høyre til ytre venstre.

Nestendøden skyldtes også at den gamle liberalismen hadde stivnet i sitt selvforskyldte omdømme som en eksklusiv ideologi for de bedre stilte i samfunnet. Den var tilsynelatende uten evne til å tilby overbevisende svar på de mange sosiale spørsmålene som ble reist av en fremvoksende arbeiderklasse.

Men liberalismen overlevde også denne nær døden-opplevelsen takket være selvkritikk og fornyelse. Et forvarsel om fornyelsen var et spesielt ukelangt møte blant et tyvetalls intellektuelle i Paris i 1938, det såkalte Colloque Walter Lippmann, et internasjonalt seminar for å diskutere liberalismens krise i lys av den amerikanske journalisten Walter Lippmanns mye omtalte bok The Good Society.

Siden den gang har den liberale idétradisjonen utviklet seg gjennom kritisk og åpen diskusjon. Liberalismen har fått preg av å være en ideologi som er i bevegelse, som alltid er åpen for korrigering og forbedring, og som utvikler seg i møte med ny kunnskap og nye samfunnsutfordringer. Det var den antidogmatiske egenskapen som fikk en filosof som Karl Popper, som i utgangspunktet var sosialist, til å omfavne liberalismen som det åpne samfunnets ideologi.

Les  intervju med Mímir Kristjánsson og de andre redaktørene av en ny antologi om liberalismen: – Arbeiderpartiet har gått gjennom en markedsliberal vending siden 1970-årene.

En lignende verdsettelse finner vi hos den peruanske nobelprisvinneren i litteratur, Mario Vargas Llosa, da han i et foredrag i 2015 uttrykte følgende:

«Nettopp fordi liberalismen ikke er en dogmatisk lekmannsreligion, men snarere er en åpen doktrine under utvikling, som bøyer seg for virkeligheten i stedet for å tvinge virkeligheten til å bøye seg for et dogme, finnes det ulike tendenser og grunnleggende forskjeller blant liberale. […] Disse meningsforskjellene er både sunne og nyttige siden de ikke strider mot liberalismens grunnleggende spilleregler, som er det politiske demokratiet, markedsøkonomien og forsvaret for individets rettigheter.»

Men hva er det som rettferdiggjør at denne liberale ideologien, i all sin åpenhet og tilpasningsevne, kan benevnes som distinkt liberal – uten noe påtrengende behov for å ta i bruk flere adjektiver?

En liberal forståelse av frihet

Uansett hvilken innfallsvinkel vi velger i et forsøk på å definere og forklare den brede strømmen av idéer som lar seg identifisere med begrepet liberalisme, støter vi uunngåelig på det ene nøkkelordet som gir liberalismen et gjenkjennelig og klargjørende meningsinnhold: frihet (liberty, liberté, libertas).

Betrakter vi liberalismen rent deskriptivt, enten som en beskrivelse av en samfunnstilstand i sosiologisk forstand, som et karakteristisk trekk ved en bestemt historisk periode, eller som en politisk bevegelse eller idéfilosofisk retning, kan vi vanskelig unngå å søke etter betingelser, forekomster eller tegn på den personlige frihetens helsetilstand i et samfunn. Også i et normativt perspektiv handler liberalismen essensielt om hvordan vi lykkes med å utvikle, sikre og forsterke den personlige frihetens kår i samfunnet.

Grupper eller kollektiv kan i egentlig forstand ikke være frie.

Det liberale frihetsbegrepet tar utgangspunkt i det enkelte menneske som et sosialt vesen, og har kun mening i en sosial kontekst – i samfunn med andre.

Samtidig kan kun enkeltindivider være frie. Grupper eller kollektiv kan i egentlig forstand ikke være frie. Frihetens individuelle forankring kommer også klart til uttrykk i de fleste grunnlovfestede garantier av liberale friheter og rettigheter. Tilsvarende finner vi at både den europeiske menneskerettskonvensjonen og FN-konvensjonen om menneskerettigheter har individet i tankene. Det er alltid snakk om den enkelte, og om alle – som enkeltpersoner.

Illustrasjon fra Nordbakkens bok «Liberale tenkere for vår tid» (Civita, 2017).

Illustrasjon: Cathrine Ulrikson

Nettopp fordi det liberale frihetsbegrepet gjelder likt for alle, er det også universelt, og det bygger på ideen om alles like rett til frihet. Likhet i frihet utgjør også kjernen i liberale begreper om likhet og rettferdighet.

Det neste spørsmålet vi må stille, er hva vi forstår med frihet. Det grunnleggende svaret er at vi er frie i den grad vi opplever et fravær av tvang og er forskånet mot å bli underkastet andres vilje. Det er denne friheten fra tvang og vilkårlighet, Benjamin Constants og Friedrich Hayeks frihetsdefinisjon, som gir oss frihet og mulighet til å leve våre egne liv, til å utvikle vår egen personlighet, og til å fatte små og store beslutninger som myndige borgere.

En sentral kvalitet ved den liberale forståelsen av den personlige friheten er derfor at den sikrer oss personlig autonomi – uavhengighet og selvbestemmelse – over en garantert privat sfære av våre liv, hvor ingen andre har rett til å gripe bestemmende inn, mot vår egen vilje, slik John Stuart Mill understreket i sitt essay fra 1859, On Liberty.

Liberal identitet

Å stille spørsmål om hva det betyr å være liberal, er å stille et spørsmål som har å gjøre med vår identitet. Konkret handler det om hvilke samfunnsverdier vi verdsetter høyest blant de verdiene vi ønsker skal prege det samfunnet vi lever i, og som vi vil gi i arv til våre etterkommere. Det ligger samtidig dypt forankret i liberalismen, som et barn av opplysningstiden, å strebe etter fornuft og et realistisk bilde av mennesket og samfunnet. Det samme gjelder i høyeste grad forståelsen av menneskelig identitet.

Som liberale insisterer vi, i samme ånd som Isaiah Berlin og Amartya Sen, på følgende premiss i forståelsen av et menneskes identitet: Vi er ikke endimensjonale monoidentiteter som lett lar oss redusere til en målbar posisjon på en endimensjonal skala.

Vi bærer alle – uten unntak – på et sett av identitetsbærende dimensjoner, som alle lar seg beskrive med verdier. Vår identitet er farget av både vår egen opprinnelse, erfaringer og livsvalg, samt av våre mange forbindelser og affiniteter til andre i samfunnet, for eksempel tro, språk, yrke, interesser og fritidssysler, venner og nære bekjente.

Dessuten er vår personlige historie unik og ikke-kopierbar, ja, den er heller ikke repeterbar – i tråd med Ludwig von Mises’ tolkning av prinsippet om historisk individualitet. Å påstå at mennesket kan reduseres til en rettlinjet monoidentitet, for eksempel etter religiøs tilhørighet, er derfor absurd og fornuftsstridig – en form for mot-opplysning.

Liberale forsvarer enkeltmenneskets unike personlighet.

Selve ideen om frihet er betinget av personlig autonomi, som i sum fremmer et samfunn preget av mangfold. Som en logisk konsekvens kan friheten bare realiseres i samfunn hvor det råder toleranse for forskjelligheten. Liberale forsvarer enkeltmenneskets unike personlighet, og ser det som en plikt å skape et samfunn hvor flest mulig kan leve selvvalgte liv med utgangspunkt i den de er og ønsker å være.

Den liberale verdsettelsen av retten til personlig autonomi leder direkte til verdsettelse av retten til personlighetsdannelse. Her beveger vi oss nær et liberalt begrep om menneskeverd og en menneskeverdig tilværelse, som historisk har skapt en broforbindelse mellom liberalismen og kristendemokratiet i flere europeiske land.

Les også Pål Mykkeltveits kritikk av liberalismeantologi: Ny bok byr på sjangertro kapitalismekritikk for den venstreradikale menigheten.

Filosofen Isaiah Berlin har skrevet at det er vanskelig å innrømme mennesket frihet til å skape sitt eget liv og sin egen personlighet uten å verdsette betydningen av at vi mennesker har gode grunner til å verdsette en rekke verdier utover frihet, som rettferdighet, verdighet, ansvar, trygghet, toleranse, solidaritet, hjelpsomhet og så videre.

Illustrasjon fra Nordbakkens bok «Liberale tenkere for vår tid» (Civita, 2017).

Illustrasjon: Cathrine Ulrikson

Hva gjør det da mulig å hevde at en person er liberal, når friheten bare er en av mange verdier vi kan ha gode grunner til å verdsette? Et naturlig svar er at liberale er kjennetegnet ved å sette friheten høyest, eller sagt på en annen måte: at friheten har forrang som veiledende verdi for påvirkning av samfunnsutviklingen.

Slik blir det begripelig at det ikke kan finnes noen homogen form for liberalisme. Alle liberale er kjennetegnet av ulike liberale verdikombinasjoner, og er følgelig liberale med litt ulike egenskaper. Noe annet ville også være vanskelig å forene med vår menneskelige erfaring.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

En ideologi uten havari

Blir liberalismen da uklar og ullen? Svaret er relativt klart: nei, tvert i mot. Det er kanskje nettopp her vi finner en viktig forklaring på liberalismens historiske styrke og en viktig årsak til at liberalismen aldri har havarert. Ja, liberalismen kan med en viss rett sies å være den eneste ideologien som aldri har havarert.

I dag er det på nytt mange som hiver seg over liberalismen som huggestabbe, og på nytt kommer angrepene på liberalismen og liberale institusjoner fra en radikalisert høyre- og venstrepopulisme med autoritære trekk. Kreftene søker makt gjennom å bygge murer og avgrense samfunnet både vertikalt (anti-elite) og horisontalt (mot fremmede).

På nytt er det på mote å kalle eliter «liberale», spesielt hvis de har noe med EU å gjøre. På nytt blir «den liberale universalismen» utnevnt som hovedfienden blant Europas nynasjonalistiske troll. Trollene har alle, som Ralf Dahrendorf har uttrykt det, enkle løsninger på komplekse problemer – inntil «løsningene» kolliderer med den ubehagelige og komplekse virkeligheten. Plutselig viser det seg at «løsningene» er alt annet enn enkle, men snarere destruktive, samfunnsnedbrytende og frihetsundertrykkende.

Men fremtiden er åpen, og på nytt kan liberalismen komme Vesten til unnsetning. Det kommer ikke av seg selv, men det er et poeng at liberalismen, i bunn og grunn, er så sterkt forbundet med menneskets natur og aspirasjoner, at mye peker i retning av at liberalismen, i en eller annen betydning eller manifestasjon, sannsynligvis aldri vil bli borte.

For liberale er friheten en kontinuerlig oppgave.

Det var kanskje noe i den retningen den norske samfunnsøkonomen og redaktøren Trygve J. B. Hoff hadde i tankene da han i sin bok fra 1945, Fred og fremtid – på liberokratiets vei, med avmålt fremtidsoptimisme, skrev følgende, med et av de mørkeste kapitlene i vår nyere historie som bakteppe:

«Så stor er imidlertid liberalismens livskraft, så godt faller den sammen med den menneskelige natur – og dens fordeler og mangler – at selv de mange kjepper i hjulene ikke har klart helt å stoppe dens funksjoner.»

I dag har vi god grunn til å tolke det Hoff kalte for «funksjoner» som et grunnleggende sett av liberale institusjoner som i praksis gjør den personlige friheten mulig og reell som et allemannseie: Rettsstaten, demokratiet, markedsøkonomien og det uavhengige sivilsamfunnet.

Det store slaget om liberalismen, det åpne samfunnet og en menneskeverdig tilværelse i vår tid står i engasjementet for å styrke og videreutvikle disse grunnleggende institusjonene. Det er gjennom dette engasjementet liberale må bevise hva det betyr å forfekte personlig frihet og motarbeide maktkonsentrasjon, diskriminering, vilkårlighet og frihetsundertrykkelse.

Den institusjonelle kvaliteten ved liberalismen må forstås som en dynamisk kvalitet. For liberale er friheten en kontinuerlig oppgave, aldri en arrivert tilstand. Liberalismen er med andre ord liberal, ikke konservativ. Eller sagt med andre ord: Liberalismen er uløselig forbundet med de mest fremtredende egenskaper ved Karl Poppers begrep om et åpent samfunn, som hele tiden er åpent for fornyelse, forbedring og utvikling.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden