Kommentar

Til forsvar for elitene

Anklagen mot eliten er ikke grepet ut av luften. Men den tar feil på avgjørende punkter, skriver Nils August Andresen.

Bilde: Minerva

Samfunnet trenger en elite. Men den er i hardt vær om dagen.

Ikke i dagliglivet, kanskje: Skal vi tro folket, blir eliten stadig rikere, og er personlig skjermet fra alle negative konsekvenser av migrasjon, selv mens den ellers reiser verden rundt på sitt sedvanlige, globalistiske vis.

Men i den politiske retorikken er eliten utsatt. Den får skylden for økende forskjeller, ukontrollert innvandring, oppgivelse av suverenitet, kjernefamiliens oppløsning og nærgående ulv i Hedmark. En slik elite høres ikke spesielt styringsdyktig ut.

Minerva er høyresidens nettavis: Prøv en måneds abonnement for kun 1 krone!

Dobbeltfeil

Anklagen mot eliten er ikke grepet ut av luften. Men den tar feil på avgjørende punkter.

Den første feilen er hvem det brukes om. I dagens politiske ordbruk betegner «elite» ofte først og fremst politiske standpunkter. Eliten kan da være NHO-ledere som kjemper for frihandel, det kan være byråkrater som forvalter Naturmangfoldsloven og ikke vil skyte ulv, det kan være rotløse tenåringer i Natur og Ungdom eller minoriteter som organiserer seg i antirasistisk arbeid – fordi alle vil komme i konflikt med det som er «folkets» politiske preferanser, i hvert fall slik de uttrykkes av populister.

Til forsvar for elitene: Artikler fra Minervas nr. 02 / 2017

Men enhver globalist er ikke en del av eliten, og ikke alle i eliten er globalister. I så fall ville valget i USA, Brexit-avstemningen i Storbritannia og valget i Frankrike tyde på at alt fra litt under til godt over halvparten av folket tilhører eliten. Da kan vi oppheve begrepet «elite», og holde oss til konflikten mellom for eksempel «globalister» og «nasjonalister».

At elitens ståsted står i motsetning til populismen – ikke til «folket» – er likevel vel riktig i en annen forstand: Det er et ståsted som angår måten politisk virksomhet drives på. Hvis populismens modus operandi er dikotomiske identiteter og appell til følelser, er, eller snarere bør, elitens tilnærming være en annen.

Elitens form er å avvise fundamentale motsetninger som politikkens høyeste drivkraft. Ikke fordi interesser og verdier ikke finnes, selvsagt; men fordi eliten typisk holder seg med formuleringer som «nasjonens beste». Motsetninger er til for å balanseres. Opphetede følelser er til for å kjøles ned. Årsakssammenheger skal analyseres, virkemidler skal kalibreres. Denne betydningen av ordet «elite» dekker selvsagt ikke alle former for elite: Det er snakk om en en styringselite, der etoset er akademiets – nettopp den eliten som i dag er i hardt vær.

Elitens form er å avvise fundamentale motsetninger som politikkens høyeste drivkraft.

Men denne definisjonen av elite høres jo veldig positiv ut. Hvorfor er eliten da havnet i slik miskreditt?

Jeg tror det har to hovedforklaringer. Den første er at eliten i for stor grad har mistet evnen til å forstå interesse- og verdimotsetningene i samfunnet. Den opprinnelige norske styringseliten – embedsmannsstanden – kom i hovedsak fra et smalt sosial sjikt, og dro ut til universitetsstudier – i Christiania, og før det i København. Man skulle tro de stod langt fra folket, og på sitt vis gjorde de også det. Men etter studiene ble de sendt ut til hele landet – som sogneprest, lærer, sorenskriver eller stadsphysicus. De utgjorde en lokalt forankret øvrighet – sammen med storbønder og handelsborgerskap – som tjenestegjorde tett på befolkningen på stedet. Byene var små og få, og utgjorde bare en liten andel av den nasjonale eliten.

En mer avsondret elite

I dag kommer denne eliten i mye større grad fra hele – nettopp – folket, selv om utdanning fortsatt går i arv. Men eliten i dag sendes ikke på samme måte ut til hele landet; eller, en mye lavere andel av dem gjør det. Det skyldes blant annet at eliten er blitt mye mer tallrik. Antall universitetsansatte har eksplodert, sentraladministrasjonen har est ut, og profesjonelle «frivillige» organisasjoner, tenketanker, tidsskrifter har, sammen med andre kunnskapsintensive jobber, blitt en betydelig del av arbeidsmarkedet i noen få, store byer. Der kan man leve hele sitt voksne liv uten i særlig grad å omgås folk som ikke er en del av samme sjikt. Da svekkes evnen til å forstå interesse- og verdikonflikter.

Den gamle eliten håndterte interessemotsetningene i bondesamfunnet på en akseptabel måte. Da topartisystemet oppstod, ble dette synliggjort ved at eliten var eliten godt representert på ulike sider av tidens spørsmål. Men da industrisamfunnet vokste frem, kom arbeiderbevegelsens fremmarsj – og radikalisering – også delvis som et resultat av at nye interessemotsetninger ikke ble håndtert av eliten. En stund avviste også arbeiderbevegelsen selv eliten og «det borgerlige samfunnet». Men etter hvert tok eliten opp i seg folk som delte arbeiderbevegelsens utgangspunkt. Og arbeiderbevegelsen selv bygget opp egne eliter, blant annet gjennom Arbeidernes Opplysningsforbund, som kunne gå inn i den eksisterende eliten, snakke dens språk, og virke i dens modus operandi.

Der kan man leve hele sitt voksne liv uten i særlig grad å omgås folk som ikke er en del av samme sjikt.

Den andre hovedforklaringen på elitens nyvunne upopularitet, ligger imidlertid hos ideologiske entreprenører blant populistene. I dag er utfordringen at dagens populister i stor grad avviser eliten, ikke bare dens typiske standpunkter, men også dens form for politikk. «Ekspert» og «akademiker» er nærmest for skjellsord å regne i populismens diskurs. Det kan gå seg til over tid, men det finnes garanti for at det gjør det.

Det er urimelig å gi eliten all skyld for alle problemene populistene tar opp. Utfordringene knyttet til innvandring er kanskje større enn eliten forutså, men politikken har vært demokratisk bestemt i valg, og har måttet balansere ulike hensyn. EU og EØS har rett nok mange utfordringer, men igjen har det vært et ganske klart demokratisk mandat for det aller meste, og det er nettopp krevende å balansere interesser og hensyn på en god måte.

Les også Nils August Andresens kommentar Jakten på røde toryer.

Et forsvar for elitepolitikk

Politikk kan slå feil: Det kan være fordi den er dårlig tenkt ut, fordi man har vært kortsiktig, fordi ideologiske skylapper dominerer, eller fordi verden endrer seg. Når folket tar feil, vil ofte eliten også ta feil. I seg selv er det ikke et avgjørende ankepunkt mot styringseliten. Men om feilene over tid bygger seg opp fordi eliten ikke forstår motsetningene godt nok, er det alvorlig. Når eliten ikke forstår interessemotsetningene, reagerer den nemlig på en måte som står i strid med elitens etos: Med en moralsk todeling av folket i «fornuftige» mot «populister», med appell til identiteter og følelser.

Elitens respons på tillitskrisen i politikken må derfor være å forsvare sin form for politikk, men å bedre forståelsen av motsetningene i samfunnet. Det er ikke et problem at mange i eliten er globalister eller liker ulv, og det er naturlig og riktig at eliten avviser populistisk fremmedfiendtlighet. Men det er et stort problem om eliten ikke også inkluderer en betydelig andel som har en god og empatisk forståelse av den andre siden av de legitime interessekonfliktene som er knyttet til overgangen til det postindustrielle samfunnet.

Det kan selvsagt være vanskelig å få til om folk med slike holdninger ikke vil være en del av eliten. Men nettopp derfor er det enda viktigere å kjempe for å gjenreise en elite som faktisk kan fylle sin funksjon.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden