Til krig mot intellektuell nedsløving

Økonomer bruker gale verktøy for å forstå virkeligheten. Roman Eliassen oppfordrer i sin nye bok universiteter til å endre kurs.

Publisert   Sist oppdatert

Økonomer bruker gale verktøy for å forstå virkeligheten. Roman Eliassen oppfordrer i sin nye bok universitetene til å endre kurs.

Roman Linneberg Eliasen

Hysj, vi regner - Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten

Forlaget Manifest, 2016

Likt med at finansielle problemer i den globale økonomien boblet opp til overflaten, entret Roman Linneberg Eliassen Universitetet i Bergen klar for å studere økonomi. Det ble ikke som han hadde tenkt. Skuffet over pensumbøker og forelesere som ikke evnet – eller kanskje ikke engang forsøkte – å forklare den verdensomspennende økonomiske krisen, oppsøkte bergenseren kilder utenfor hovedstrømmen. I håp om å lære om bobler og krakk og hvordan en moderne pengeøkonomi oppfører seg – og slik sett unngå å bli nok et «monomant kalkulatorhode» utdanningssystemet kverner ut – dykket Eliassen ned i en bunke heterodoks økonomisk litteratur.

Det er slettes ikke det dummeste man kan gjøre, og det er lett å bli begeistret for resultatet som er boken Hysj, vi regner. Særlig – for min del – siden den har likheter med mitt eget prosjekt som ble utgitt av Civita i 2015, i form av utgivelsen Keynes + Hayek. Den ble av Manifest Tidsskrift omtalt som «økonomi-kritikk fra høyre», siden den, som Eliassens Manifest-bok, kritiserer dagens rådende økonomiske doktrine, den såkalt nye neoklassiske syntesen, og henter frem glemte eller oversette skoler for å gi en mer korrekt virkelighetsbeskrivelse.
Det er slettes ikke det dummeste man kan gjøre, og det er lett å bli begeistret for resultatet som er boken Hysj, vi regner. Særlig – for min del – siden den har likheter med mitt eget prosjekt som ble utgitt av Civita i 2015, i form av utgivelsen Keynes + Hayek. Den ble av Manifest Tidsskrift omtalt som «økonomi-kritikk fra høyre», siden den, som Eliassens Manifest-bok, kritiserer dagens rådende økonomiske doktrine, den såkalt nye neoklassiske syntesen, og henter frem glemte eller oversette skoler for å gi en mer korrekt virkelighetsbeskrivelse.

Det er slettes ikke det dummeste man kan gjøre, og det er lett å bli begeistret for resultatet som er boken Hysj, vi regner. Særlig – for min del – siden den har likheter med mitt eget prosjekt som ble utgitt av Civita i 2015, i form av utgivelsen Keynes + Hayek. Den ble av Manifest Tidsskrift omtalt som «økonomi-kritikk fra høyre», siden den, som Eliassens Manifest-bok, kritiserer dagens rådende økonomiske doktrine, den såkalt nye neoklassiske syntesen, og henter frem glemte eller oversette skoler for å gi en mer korrekt virkelighetsbeskrivelse.

Eliassen angriper «økonomifagets kumulative selvforståelse» der man aldri ser seg tilbake eller leser originalverker, og tror «historien har silt ut de dårlige bidragene». Selv med tilhørighet på hver vår side av den politisk-økonomiske skalaen, har vi mange av de samme innvendingene til mange moderne, innflytelsesrike teser, og vi etterlyser begge mer vekt på økonomisk idéhistorie (som vil avsløre at det slettes ikke er noen automatikk i at dårlige teorier over tid vil forkastes og erstattes av nye og bedre).

Det som gjør økonomifaget uegnet til å behandle økonomiske fenomener tilfredsstillende, er metodologien og økonomers krav til vitenskap, mener Eliassen. Det er primært tre faktorer som begrenser faget: formalisme (der metoden blir viktigere enn analysen, og ikke-kvantifiserbare variabler kvantifiseres), forestillingen om likevekt, og metodologisk individualisme (studier av individuell atferd).

Fra moralvitenskap til naturvitenskap

Eliassen er ikke alene om å kritisere økonomers utstrakte bruk av matematikk og forsøkene på å trekke faget i en naturvitenskaplig retning. John Maynard Keynes var i sin tid svært kritisk til dette (noe Eliassen også illustrerer med sitater i sin bok). Det samme var den britisk-østerrikske økonomen F. A. Hayek som advarte sterkt imot å redusere den komplekse og uoversiktelige virkeligheten ned til matematiske størrelser gjennom hele sitt akademiske liv – blant annet i nobelpristalen fra 1974, «The Pretence of Knowledge».

Unlike the position that exists in the physical sciences, in economics and other disciplines that deal with essentially complex phenomena, the aspects of the events to be accounted for about which we can get quantitative data are necessarily limited and may not include the important ones.

Riktig ille ble mattematiseringen av faget med Robert Lucas og Chicago-økonomenes nyklassiske revolusjon som fant sted etter at keynesianismen gikk inn i en krise på 1970-tallet. Flere har beskrevet hvordan økonomers matematiske kompetanse plutselig lå på et nivå som imponerte selv fysikere. På 1980-tallet rapporterte økonomiprofessor Axel Leijonhufvud syrlig fra University of California:

Living in Hollywood has made me realize that the developments in modern macroeconomics are much like those in the movies – modern plots are sadly lacking but the special effects are truly spectacular.

Til tross for at faget økte sin respektabilitet som vitenskap, mistet det evnen til å forklare fenomener som arbeidsledighet og penger. Samtidig ble terskelen for å delta i de teoretiske diskusjonene ekstremt høy.

Likevektsbeistet

Til tross for at Eliassen er klar på at matematikk tross alt har en viktig (men begrenset) rolle å spille i økonomifaget, fremstår han som mer enn rimelig avvisende til økonomers bruk av likevektskonseptet, som han kaller ”likevektsfetisjisme”. Likevekt i økonomien betyr at etterspørselen etter varer og tjenester er lik tilbudet av varer og tjenester, og at markedet klareres.

Eliassen spør hvorfor likevekt er ufravikelig i økonomenes modeller, og om det i det hele tatt er grunn til å tro at økonomien søker seg mot en tilstand av ro. Selv om man skulle anse likevekt som en mulighet, skriver han, «er det vanskelig å forstå hvordan den kan være permanent».

Eliassen har rett i at nyklassiske byggesteiner som rasjonelle forventninger (som sier at alminnelige folk er rustet til å forutse prisutviklingen langt frem i tid) og effektive markeder (som sier at all relevant informasjon er bakt inn i aktivapriser) er overdrivelser, og at økonomien ikke befinner seg i en varig tilstand av likevekt. Det er for eksempel lett å bli matt når man leser nobelprisvinner og far av tesen om effektive markeder, Eugene Fama, avvise muligheten av bobler:

I don't know what a credit bubble means. I don't even know what a bubble means. These words have become popular. I don't think they have any meaning.

Forestillingen om en økonomi som alltid er i likevekt, er, som pengeteoretiker Leland Yeager har påpekt, «wrong macroeconomics» som avviser ufrivillig arbeidsledighet. Nyklassiske økonomer kan ikke garantere at markeder arbeider så raskt at de utelukker ulikevekt i form av resesjoner og depresjoner. Det feilaktige rammeverket der økonomien alltid er i likevekt lar nyklassikere forklare finanskriser utelukkende med eksterne sjokk – som, for å bruke Eliassens analogi, «en komet som treffer jorden». (Jeg kommer tilbake til kilden til dype kriser om litt.)

Samtidig som jeg er enig i at økonomien sjelden eller aldri befinner seg i likevekt, og at økonomien må betraktes som en prosess og ikke en statisk tilstand, ser jeg verdi i likevekt som et analytisk verktøy. For økonomer fra den østerrikske skolen, er økonomien alltid i en tilstand av ulikevekt, men ettersom forskjellige individers planer gradvis koordineres, tenderer den mot likevekt. Veien mot likevekt er naturligvis utsatt for avbrytelser av eksempelvis ulykker, nye innovasjoner eller pengemessige forstyrrelser som inflasjon og deflasjon, men kreftene er tilstede.

Den amerikanske økonomen Murray N. Rothbard beskrev likevekt som en mekanisk kanin jaget av hunder, som i praksis aldri lar seg innhente og alltid er i bevegelse, men som viser hvilken retning hundene løper i. Også Eliassens akademiske forbilde Keynes benyttet seg av likevektskonseptet for å gi et bilde av tilstanden på bunnen av en depresjon, der økonomien tenderer mot verken full kollaps eller bedring.

Kriseforståelse

Bokprosjektets utgangspunkt var finanskrisen som Eliassen ønsket å lære mer om. Manglende verktøy for å analysere en moderne økonomi med penger og kreditt, gjorde dette vanskelig. Derfor endte forfatteren opp i en interessant teoretisk skattejakt. Mot slutten av boken vender Eliassen tilbake til finanskrisen i et forsøk på å gi en skisse av hva som gikk galt.

Selv om Eliassen definitivt er på sporet av noe, mener jeg historien lider av mangler. Det legges for mye i dereguleringen av finansbransjen som skjedde i forkant av 2007, og dette knyttes til Keynes’ vage teori om animal spirits (der mennesker gripes av plutselige stemningsbølger). I likhet med forklaringene til andre på venstresiden, er det opphevelsen av Glass-Steagall Act i 1999 som får mest oppmerksomhet. Loven kom på plass i 1933 for å holde forretningsbanker (som tar imot innskudd og låner ut penger) og investeringsbanker (som handler med finansielle instrumenter) adskilt. Sammenblandingen av disse funksjonene skapte ifølge Eliassen finanskrisen.

Men hvis det er så enkelt, er det vanskelig å se hvorfor krisen ikke oppsto i Europa, som ikke har hatt en slik lov. Videre var det rene investeringsbanker, ikke blandingsbanker, som fikk finansielle problemer: Bear Stearns, Merrill Lynch, Lehman Brothers, Morgan Stanley og Goldman Sachs. Banker som utvidet virksomheten sin, muliggjort av opphevelsen av Glass-Steagall, klarte seg derimot best. Under krisen gjorde dessuten oppmykningen av loven det mulig for Bank of America å overta Merrill Lynch og for JP Morgan Chase å kjøpe Bear Stearns, noe som var ønskelig for å gjøre fallet mykere.

”Østerrikske” innsikter

Hovedproblemet var snarere pengepolitikken iverksatt av Alan Greenspan og den amerikanske sentralbanken (Fed). Etter at IT-boblen sprakk i 2001 ble Greenspan og co. grepet av en irrasjonell deflasjonsfrykt, og fra 2001 til 2003 senket Fed styringsrenten fra 6.5 til 1 prosent. Store mengder billige penger inflaterte en boligboble som måtte sprekke, og i 2007-8 kom den uunngåelige kalddusjen. Det er slike mekanismer vi lærer å se etter ved å lese Ludwig von Mises og østerriksk økonomi.

Selv om det er fornuftig av Eliassen å trekke inn både Hyman Minskys tese om finansiell ustabilitet (i rolige perioder øker appetitten på risiko og gjeld) og Irving Fishers gjeldsdeflasjonsteori (nedbetaler privat sektor gjeld kollektivt, vil økonomien krympe og den reelle gjelden øke), er innsiktene til østerrikerne om hvordan ekspansiv pengepolitikk påvirker relative priser, helt essensielle for å forklare boomfasen forut for kraftige resesjoner.

Ved å ta utgangspunkt i pengepolitikken fra midten av 1980-tallet til 2007, kan østerrikerne komplementere tesen til Minsky om økt risikotaking i perioder med jevn og stabil vekst. I denne såkalte «store moderasjonen» ble enhver økonomisk nedtur glattet over ved at nye penger ble sprøytet inn i økonomien. Litt som å gi mer alkohol til en full mann for å unngå at han skal våkne opp fyllesyk neste dag. Likedan vil det å trekke inn lave renter og kraftig kredittvekst over lengre tid avsløre hvordan USAs private sektor ble så sterkt overforgjeldet i utgangspunktet, og forklare bakgrunnen for Fishers gjeldsdeflasjon etter at boligprisene kollapset post 2008.

Løssluppen pengepolitikk som kilde til økonomisk krise er ikke et nytt fenomen. Amerikansk økonomi opplevde flere kraftige kredittekspansjoner gjennom 1920-tallet. Det var disse flommene av billige penger inn i økonomien – og ikke «spontant kaos» slik Eliassen og økonomen Erik Reinert hevder – som ledet til kunstig høye aksjepriser og spekulasjonsorgier, og som videre utløste krakket som innledet 1930-tallets depresjon. (Det er flere elementer som bidro til begge disse krisene, men det er ikke nødvendig å gå inn på dem her.)

Et godt bidrag

Men svakheten i forfatterens resonnering styrker på samme tid bokens hovedargument: Viktige, heterodokse skoler får for lite oppmerksomhet i akademia, og gjennom å sette flere tankeretninger i forbindelse kan vi danne et mer helhetlig bilde av konjunkturer og kriser.

Hysj, vi regner er en bok som etterlyser mangfold og kritisk tenkning. Eliassen ønsker at studenter skal utvikle seg intellektuelt ved å bli introdusert for flere alternativer. Måten universitetene praktiserer utdannelsen i Norge og store deler av verden i dag, grenser ifølge forfatteren til indoktrinering.

Eliassens bok er et seriøst faghistorisk og fagkritisk bidrag. Den er velskrevet (om et tema det ikke er lett å skrive klart om) og belyser på en god måte et knippe økonomer, perioder og teorier gjennom historien som fortjener fornyet oppmerksomhet. Dessuten er Hysj, vi regner en av få bøker på norsk som kan arkiveres under økonomisk idéhistorie, og som utforsker alternativer til dagens rådende paradigme. For som forfatteren så riktig påpeker: "Det trengs ny tenkning i økonomifaget nå, og heterodoks teori er et laboratorium for tenkning som bør brukes som inspirasjon."