Kommentar

Til ungdommen på en blåmandag

Nordahl Griegs formlering «finnes her sult og nød, skyldes det svik», beskriver godt en utbredt tilnærming på venstresiden, også i klimaspørsmål. Her ser vi Rød Ungdoms banner utenfor Stortinget i Oslo under klimastreiken fredag 22. mars.

Bilde: Aksel Fridstrøm/Minerva

Finnes her sult, nød og klimagassutslipp, skyldes det ikke først og fremst svik, men et sett med rimelige årsaker. Å bekjempe klimaendringer begynner med å forstå de årsakene – og så rette milliardene den veien.

Først: Klima er et av vår tids store spørsmål – og en sak som bør engasjere alle konservative som mener alvor med pakten mellom de levende, de døde og de ennå ufødte.

Dernest: Det er bra at ungdom streiker for klima. Selvsagt finnes ukloke paroler i en slik demonstrasjon, og demonstrasjoner som dette vil alltid få støtte også fra alt som kan krype og gå av tvilsomme ideologier på venstresiden. Men de færreste skoleelevene som deltok i demonstrasjonene, hadde noe annet mål enn å løfte klimasaken høyere på den politiske agendaen. Det kan vi alle være takknemlige for.

Det eneste jeg har klart å irritere meg over ved demonstrasjonen, er at så mange elever har fått det for seg at de ikke skal få fravær for timene de er borte fra skolen. Vi får nå endelig håpe det føres fravær for streiken. Det er vanskelig å tenke seg noe mindre subversivt enn en statsapprobert protest.

Men – det er selvsagt et men.

Sviket

Både demonstrasjonen og støtteerklæringene til den har vært preget av en forståelse av hvordan vi har havnet der vi har havnet, som er lite hjelpsom når demonstrasjonen er ferdig, og politikere skal tilbake til oppgaven med å redusere klimagassutslipp.

En viktig vinkling på ungdomsopprøret har vært at «de voksne» har sviktet barna. «Våre etterkommere skal lese om voksne som sviktet dem, og unge som kjempet», skrev nylig Helena Herzberg Bugge i Aftenposten.

Isolert sett er det rimelig nok: De voksne, i betydningen alle verdens både voksne og avdøde, har skapt en situasjon – en for høy CO2-konsentrasjon i atmosfæren – som vi ikke trass økende kunnskap det siste halve århundret ikke har klart å løse. Slik forstått har vi objektivt sett sviktet.

Men det går en viktig grense mellom anklager om å svikte og anklager om å svike. Det første handler om utilstrekkelighet. Det andre er en dødssynd. Jeg har tidligere skrevet om klimaoppropet, som snakker om en «forbrytelse» og om «bevisst medvirkning». Retorikken er ganske lik den vi finner blant innvandringsmotstandere som også anklager myndighetene for bevisst medvirkning til å avvikle nasjonalstaten, for en forbrytelse mot hvite nordmenn, og for svik – nærmere bestemt landssvik.

Moraliseringen av klimaspørsmålet

Tanken om en forbrytelse og et svik gjør klimakampen til et spørsmål av akutt moralsk karakter. Og selvsagt finnes et moralsk aspekt ved klimakampen. Spørsmålet er likevel om det er de nyttigste brillene å se saken gjennom.

For denne moraliseringen har en tendens til å rette fokus mot de spørsmålene som enklest kan fremstilles nettopp i moralske termer: Fråtsing, grådighet og egoisme mot nøysomhet, ansvarlighet og solidaritet. Det blir nesten umulig å forstå hvordan vi er havnet i den situasjonen vi er i.

Omtrent slik fremstiller for eksempel Rødts Marie Sneve Martinussen klimastreikene: «Det oppleves som et enormt svik mot deres framtid når de på skolen lærer om hvordan klimaendringene ikke er en plutselig katastrofe som har kommet over oss, men derimot har vært kjent og diskutert i lang tid uten at man har klart å ta grep.»

Samfunnsforsker og vinner av Harald Eias Bourdieu-pris, Olav Elgvin, konkretiserer sviket ved å si at vi voksne har ødelagt kloden ved at vi har «prioritert olje, bil og feriereiser over livene til dem som nå er barn».

Min Facebook-feed var i går full av angrende, men stolte foreldre og andre voksne, som forsverget flyreiser og kjøttmiddager. For all del: Jeg er positiv til at man flyr mindre og spiser mindre kjøtt, og jeg er positiv til politikk som påvirker valgene våre i den retningen. Men skal vi forstå årsakene til både fortidige og nåværende klimagassutslipp, er rike, egoistiske flyferierende nordmenn ikke det beste stedet å starte.

Sult og nød

Det bringer oss til Nordahl Griegs dikt Til ungdommen:

Edelt er menneske, jorden er rik,
Finnes her sult og nød, skyldes det svik.

Nordahl Griegs formulering fanger inn et sentralt aspekt ved en verdensanskuelse som er utbredt når man beveger seg litt ut på venstre fløy av politikken: De fleste problemer får en personifisert og moralisert årsak. Finnes her sult, skyldes det grådige landeiere. Finnes her nød, skyldes det profittjagende fabrikkeiere. Finnes her klimagassutslipp, skyldes det feriereisende nordmenn.

Problemet med det bildet tilungdommenifiseringen av klimakrisen tegner opp, er at ikke bare at det hopper bukk over en rekke dilemmaer og kompliserte utfordringer, men også at det det ofte ikke peker mot de viktigste driverne bak klimagassutslipp i det hele tatt.

Den største driveren bak klimgassutslipp, både historisk og i dag, er nemlig nettopp at folk og land har forsøkt å legge sult og nød bak seg.

Mellom 1751 og 1950 stod dagens EU-land og USA for rundt 85 prosent av verdens samlede, kumulative utslipp. Det fantes selvsagt mange rike mennesker i den perioden. Men sett under ett er de drastiske og historisk nye utvikling at folk flest ble løftet opp fra fattigdom til relativ materiell velstand. Absolutt fattigdom ble nær avskaffet.

Deretter har stadig mer av verdens utslipp fra land som var i ferd med å industrialisere – som Japan, Sovjetunionen og senere Russland, India og, selvsagt, Kina. I dag står EU og USA tilsammen for mindre enn en fjerdedel av samlede årlige klimagassutslipp. Kina alene nærmer seg 30 prosent. India er på 7 prosent, og øker. Samtidig har blant annet disse to landene utryddet fattigdom i et massivt tempo de siste 30 årene.

Og hva er det som produserer alle utslippene? Joda – det er selvsagt også både unødvendige flyreiser og for mange kjøttmåltider; men de store utslippene handler om mer basale goder som elektrisitet og oppvarming og industriproduksjon. Og da altså ikke først og fremst i det rike nord, men i det fattige sør, hvor de fleste menneskene bor. Og landbruk – som også står for en stor andel utslippene, og som absolutt henger sammen med husdyrhold? Så mye som 30 prosent av alle verdens kyr bor i India. Der fungerer de som trekkdyr, som transport, og som en viktig kilde til proteiner fra meieriprodukter.

Døm ikke

Sett fra Norge i 2019 er det kanskje likevel åpenbart menneskeheten til sammen har vært for lite fremsynte; at alle de milliarder av investerings- og forbruksbeslutninger som er fattet siden 1751, og de politiske rammeverk som er vedtatt for å muliggjøre dem, ikke virkelig har tatt inn over seg konsekvensene og skjøvet ansvaret videre. De har lent seg for sterkt på Matteus 6:35, der det står skrevet: «Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.»

Men den «plagen» hver dag har hatt nok med, har altså ikke først og fremst handlet om at man ikke kunne spise burger hverdag eller fly på helgeshopping til New York. Å påpeke at utslipp av klimagasser har vært en del av en pakke som har desimert eller utryddet fattigdom i land etter land, innebærer på ingen som helst måte å undervurdere den trusselen klimaendringer utgjør.

Men skal man finne politikk som faktisk reduserer utslipp nok, og som lar seg gjennomføre politisk, må man forstå både hvor, hvorfor og hvordan utslipp finner sted. Kanskje kan man til og med lese neste setning i Matteus-evangeliet, som lyder: «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!»

Det er viktig at ikke analysen av de globale klimagassutslippene blir så farget av et moralsk språk knyttet til rikt luksusforbruk at man mister av syne alt kullet som forbrennes av eller for fattige mennesker over hele verden.

De aller viktigste tiltakene for lavere klimagassutslipp må handle om de største utslippskildene, og de bør være av en art som skaper reelle alternativer for de berørte parter. Det betyr ikke at vi ikke skal drive klimaomstilling hjemme i Norge, og det betyr ikke at vi ikke skal forsøke å endre forbruksmønstre her. Men når livsstil blir gjort til hovedpunktet i klimakampen, ender man fort opp med en teknologipessimistisk, systemradikal tilnærming. Den er forståelig i lys av at dagens tilnærminger ikke har lykkes med å redusere globale utslipp; men den bidrar heller ikke med reelle og troverdige alternativer. En slik holdning sees for eksempel tydelig i en kommentar om Greta Thunberg i den britiske avisen The Guardian forrige uke, som hevder at den eneste løsningen på klimakrisen er å avskaffe kapitalismen, og at vi må slutte å tro på teknologiske mirakler.

Problemet er at med mindre man får Kina, India og de øvrige utviklingslandene med på å avskaffe økonomisk vekst, står valget ikke mellom en teknologioptimistisk løsning og en teknologipessismistisk løsning: Enten blir det en teknologisk drevet løsning, eller også blir det ingen løsning. Eller for å si det på en annen måte: Kineserne har fortsatt mange ubygde kraftverk. De kan gå på kull, de kan gå på norsk gass, eller de kan gå på ny teknologi. Men gå vil de gjøre, og det må vi legge til grunn for analysen.

Blåmandag

Dette er ikke et angrep på den brede klimabevegelsen i Norge; bare på én tilnærming innenfor den bevegelsen. Det er heller ikke et angrep på politikk for å påvirke norske utslipp og norske forbruksmønstre. Men hvis spørsmålet er hvor de fleste milliardene skal gå, må svaret være globale, teknologiske løsninger.

Det er ikke klimabevegelsens skyld at Norge ikke gjør mer for globale teknologiske løsninger. For eksempel har MDG fremmet forslag om at Norge skal gi en prosent av BNI til internasjonale klimatiltak. Kunne forslaget videreutvikles og spisses, for eksempel mot teknologi? Kunne man knyttet det norske bidraget til inntekter fra oljeutvinning? Kunne man samarbeide med likesinnede oljeproduserende land, som Canada? Med mindre likesinnede, som Qatar eller Saudi-Arabia?

Hvis Norge vil bety noe for den globale klimakampen som når utover den promillen av klimagassutslipp som skjer her hos oss, må det i hvert fall skje gjennom bidrag til teknologiske løsninger som kan brukes der hvor utslippene er størst og vokser raskest. Derfor er det synd at medienes dekning av klimastreiken har fokusert såpass mye på opplevelsen av svik og på så lite på hvorfor og hvordan utslippene vokser, og hva som skal til for å snu trendene.

Allerede i dag er avisforsidene fylt av helt andre temaer – fordi det fortsatt er slik at for de fleste har hver dag nok med sin egen plage. Og hverken anklager om voksen-svik eller løfter fra rørte foreldre om å spise mindre kjøtt, bidra vesentlig til å redusere globale utslipp. Skoleelevene som gjennom sin streik fredag sørget for å løfte klima opp på agendaen, opplever raskt nok en skikkelig blåmandag når de i dag er vel tilbake på skolen.

Klimabevegelsen bør ønske kritikk velkommen, også av engasjert ungdom, og ikke oppleve den som fossile forsøk på å motarbeide alle tiltak. Vi som i blant kritiserer, bør imidlertid også understreke at klimaengasjementet trengs. Målet med kritikk må være å peke i retning av mer virkningsfulle tilnærminger og løsninger.

Hvis vi ikke finner slike løsninger, er det flere enn elevene som får en blåmandag etter hvert.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden