Snoen Blogger

Til venstre for Bondevik II

Kunnskapsminister Røe Isaksen presiserer at det skal være vanskeligere å starte friskoler enn under Kristin Clemet.

Kunnskapsminister Røe Isaksen presiserer at det skal være vanskeligere å starte friskoler enn under Kristin Clemet.

Da Minervas tidligere medredaktør var arbeidspolitisk talsmann for Høyre ble kursen på dette området justert noe mot sentrum. Liberaliseringer av arbeidsmiljøloven foreslått av Bondevik II-regjeringen gikk for langt, fikk vi høre. Bare Venstre sto fast på disse.

Nå slår Torbjørn Røe Isaksen fast at det skal være en strengere ordning for godkjenning av friskoler enn da Kristin Clemet var statsråd. Til Aftenposten sa han fredag 25. oktober:

– Men det blir ikke noe frislipp. Vi legger opp til en strengere praksis for godkjenning av nye friskoler enn det som var tilfellet under Bondevik II-regjeringen”, sier Røe Isaksen. Han vil legge inn en formulering om at private skoler skal få nei til å starte opp dersom etableringen vil ha negative konsekvenser for det lokale skoletilbudet.”

Dette er ikke så rart. I Høyres program for inneværende periode står det:

”Skoler som oppfyller vilkårene, skal ha rett til godkjenning, med mindre en slik godkjenning etter en helhetsvurdering får vesentlige negative konsekvenser for det offentlige skoletilbudet til elevene.”

I plattformen for den blå regjeringen er ordet ”vesentlig” fjernet.

Hva betyr dette i praksis? Kanskje ingen ting. Også Clemets friskolelov, etter påtrykk fra KrF, hadde med følgende klausul (Paragraf 2-1):  

”Retten til godkjenning gjeld berre dersom etableringa av skolen ikkje vil medføre vesentlege negative følgjer for vertskommunen.”

Hvis det ikke ligger noen substansiell endring i dette, er det likevel interessant at kunnskapsministeren velger å fremstille egen politikk som liggende til venstre for Kristin Clemets.

Dersom det er ment å ligge noe reelt i denne presiseringen, er det fristende å spørre om kunnskapsministeren kan peke på en eneste skole som Kristin Clemet godkjente, men som han ikke ville ha godkjent.

(Jeg sikter da ikke til at noen av skolene i etterkant viste seg å ha omgått forbudet mot å betale utbytte, som Røe Isaksen tidligere har vært imot, men som han naturlig nok vil håndheve siden det er Høyres og regjeringens program. Heller ikke at noen av skolene ikke viste seg levedyktige og har gått konkurs).

Skades offentlige skoler?
Argumentet om at en ny friskole kunne skade det lokale tilbudet var et elsket våpen da KrF landet rundt motarbeidet godkjenning av nye friskoler som søkte om å få drive en god skole, ikke bare en rar (livssyn, alternativ pedagogikk), slik det også tidligere var mulig.  I mars 2005 sendte ANB ut en melding om opprør blant KrFs fylkespolitikere:

”Leserbrevsidene i KrFs partiavis Folkets Framtid domineres nå av protester fra fylkespolitikere som advarer mot at det offentlige tilbudet blir for svekket hvis de private aktørene får tillatelse til å etablere seg i deres hjemfylker.”

Clemet argumenterte med at siden ingen kan gå på mer enn en skole, og tilskuddet som følger med en friskoleelev faktisk er mindre enn det den offentlige skolen bruker, så ville ikke flere slike skoler øke de samlede utgiftene, og de offentlige skolene ville ikke bli skadelidende.

Men i mange tilfeller er det ikke så enkelt, siden en skoles utgifter i høy grad henger sammen med antall klasser, ikke antall elever. I Oslo-skolen er tilskuddet fra bykassen til den enkelte skole, som har sitt eget budsjett og disponerer ressursene relativt fritt innenfor dette, hovedsakelig basert på antall elever. Men her i byen, med sterk vekst i elevtallet, og behov for flere skoler og flere klasserom, er for små klasser sjelden en reell utfordring.

Andre steder er det ikke vanskelig å tenke seg at oppstart av en konkurrerende skole kan føre til at klassene blir mindre, og at kostnaden pr. elev i den offentlige skolen dermed stiger. Kommunene kan respondere med å pålegge skolene innstramninger eller ved å slå sammen offentlige skoler. Er dette ”en negativ konsekvens for det lokale skoletilbudet” som da betyr at friskoler må forbys? I Storbritannia går Labour imot den konservative regjeringens friskolereform og vil bare tillate slike der det er mangel på skoleplasser.

Dersom en offentlig skole er så dårlig at noen etablerer en friskole som fungerer veldig bra og tiltrekker seg en stor del av elevene, kan det altså gå ut over den offentlige skolen. Dersom det går så langt at den offentlige skolen må legges ned, og det reelle valget for elever og foreldre bare er den nye friskolen, er det da greit? Jeg mener ja, siden brukerne da har stemt med føttene og ”det lokale skoletilbudet” samlet sett vil være bedre enn før. Jeg har en mistanke om at KrFer flest, dersom den nye skolen da ikke er religiøs, vil mene noe annet. Og en rimelig tolkning av Høyres program er også å si nei til en god friskole som utkonkurrerer en dårlig offentlig. Hva mener statsråden?

Konkurranse eller bare marginalt fenomen?
Kjernen i saken er hvorvidt en offentlig finansiert friskole skal kunne være en reell konkurrent til de offentlige skolene, eller bare en ufarlig og marginal aktør.

Clemet understreket alltid at skolevesenet også fremover vil bli helt dominert av offentlige skoler, og ville helst snakke om dem. Det er mye fornuft i dette, siden det åpenbart er riktig at friskoler uansett kommer til å være i klart mindretall i overskuelig fremtid, og det derfor er viktigst å bedre de offentlige skolene.

Men det er forskjell på dette og å marginalisere friskolene totalt, med noen ytterst få prosent av markedet. Dersom de fremdeles er i klart mindretall, men utgjør et betydelig innslag, som i Sverige, med kanskje 10-15 prosent av elevene, kan de utøve effektivt markedspress, samt danne innovative enheter som offentlige skoler kan lære av. Erfaringene fra Sverige er at den offentlige skolen er blitt dårligere de senere år, men at den har bedre utvikling der den utsettes for sterkere konkurranse fra friskoler.

Og bare ved å dyrke frem en betydelig andel friskoler blir friskolereformen politisk robust, fordi det dannes en motvekt gjennom skolene og deres elever (med foreldre) mot lærerorganisasjonene og de som kjemper for det offentlige monopolet. Dette skjedde ikke under Bondevik II, og det var derfor lett for de rødgrønne å reversere loven.

Istedenfor å jobbe for en slik kritisk masse av friskoler sendte, og sender, Høyre (og indirekte Frp) et signal om at de private egentlig ikke er viktige. Det skjer både gjennom utbytteforbudet, som det norske folk er imot – regjeringspartienes velgere massivt i mot, og gjennom marginaliseringen av slike skoler. Seriøse aktører vil nødig satse i et slikt klima, særlig fordi de vet at betingelsene kan endres ved neste regjeringsskifte.

Aftenpostens Per Anders Madsen skriver i dag at regjeringsskiftet ikke spiller noen særlig rolle for skolepolitikken. SV har stort sett fulgt Kristin Clemets linje, og Røe Isaksen følger etter. Den store markeringssaken synes å bli kompetanseløft for lærerne. Mer om forskningen på effekten av slikt ved en senere anledning. (Teaser – den er svært beskjeden).  

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden