Kommentar

Tilbake fra et mislykket politisk sølibat

Etter at han hadde meldt seg ut i 1994, ønsket Carl I. Hagen at Tor Mikkel Wara skulle komme tilbake i politikken om ti-femten år.

Bilde: First House

Vår nye justisminister er en svært god analytiker og kommunikator. Det får han bruk for, i tillegg til sin ideologiske forankring.

Tor Mikkel Wara tar i dag over som justisminister. Det er tre trekk ved Wara som jeg tror vil prege hans nye rolle.

Wara er liberalist

Fra midten av 1980-tallet og frem til splittelsen på Bolkesjø var svært mange av Frps yngre tillitsmenn og ansatte inspirert av liberalismen, i kjølvannet av Thatchers og Reagans valgseire. Noen av oss hadde også lest en del om liberalismen (vi gikk under navnet «bokliberalistene», og det var ikke ment som noe kompliment).

Wara var en av oss, selv om han ikke gravde seg så ned i teorier og idealistiske vyer som enkelte andre (mea culpa). Men han har altså en solid ideologisk forankring, og den går lenger enn enkle forestillinger om marked og lave skatter.

Partiformann Carl I. Hagen var opptatt av balanse mellom partiets populisme og liberalisme. De første var på den tiden representert av Jan Simonsen (og kona Eli). Wara fikk gjerne spørsmålet: «Hva er det korrekte, ideologiske svaret på dette spørsmålet.» Og så laget Hagen en slags syntese mellom Simonsen, Eli og liberalismen. Det måtte gå galt i lengden.

«Politikk handler om lidenskap. Og siden jeg ikke er politisk nekrofil, føler jeg at det er best å gå i sølibat.»

Wara var på vei bort fra politikken allerede etter at Carl I. Hagen dreide partiet i nasjonalistisk retning rundt 1992. Det handlet ikke bare om innvandring, men at Hagen ville ha folkeavstemning om EØS, men tapte mot Wara og liberalistene. Her ble kimen lagt til splittelsen på Bolkesjø to år etter.

Wara ville også av private grunner gjøre noe annet, og så nei til gjenvalg til Stortinget i 1993. Det er derfor ikke riktig som både Harald Stanghelle og Sigurd Bjørnestad skriver i Aftenposten i dag, at Wara ble et av ofrene for Bolkesjø. Han var i virkeligheten i beskjeden grad en del av det oppgjøret.

Partisplittelsen gjorde imidlertid valget om å gjøre noe annet enda riktigere, og endte med ganske ond blod. Wara meldte seg ut av partiet sommeren 1994, med følgende ord:

«Politikk handler om lidenskap. Og siden jeg ikke er politisk nekrofil, føler jeg at det er best å gå i sølibat.»

Da Hagen på samme tid sa at han trodde FpU hadde blitt infiltrert av venstresiden for å ødelegge partiet svarte Wara:

«Enkelte synes kanskje at Hagens uttalelser er injurierende. Men dette er ingen sak for rettsapparatet. Det er en sak for psykiatrien.»

Stanghelle skriver:

«Han brente likevel ikke sine partibroer. Det er ikke hans stil.»

Tja. Men broer kan gjenoppbygges.

Siden har forholdet til Hagen blitt reparert, men det var først og fremst da Siv Jensen tok over om partileder etter ham at Wara igjen ble en viktig rådgiver for et parti han hadde distansert seg fra.

Siv Jensen var aldri noen bokliberalist, men hadde mer til felles med dem enn med Jan Simonsen, Vidar Kleppe og John Alvheim, som kom styrket ut av Bolkesjøbruddet. Hun ble i partiet etter bruddet, og steg raskt i gradene. Og beholdt kontakten med Wara, som i langt tid har vært blant hennes nærmeste uformelle rådgivere.

Det er ingen grunn til å tro at Wara har sluttet å være liberalist, men standpunkter modereres gjerne med årene. Han har et langvarig forhold til den liberale tankesmien Civita, og ledet inntil i dag tankesmiens Fagråd, samt at han har vært en flittig gjest i Kristin Clemets lukkede «Jeppe-krets».

Som justisminister vil vi i Wara, som er sønn av en politioverbetjent, nok se mer til en tradisjonell «lov og orden»-politiker enn den liberalistiske teoretikeren og markedsvennen, for ikke å snakke om  innvandringsliberaleren fra 1980-tallet. Et interessant område er narkotikapolitikken. I påvente av varslet avkriminalisering burde det være rom for en langt mer lempelig praksis fra politiets side overfor brukerne. Her kan Wara gjøre en forskjell for mange.

Wara er analytiker

Han har ikke bare overbevisninger, men er også en av dem jeg kjenner som best kan analysere det politiske spillet, og hvordan de ulike aktørene responderer på utspill, både i form og innhold.

Jensen hadde sikkert nytte av Waras analytiske evner da hun la strategien for å gjøre Frp til et regjeringsparti, et prosjekt som også er Waras prosjekt. Det var dette liberalistene før Bolkesjø gjerne ville at Frp skulle bli, men som ble umuliggjort av Hagens skarpe nasjonalkonservative dreining. Veien til regjeringsmakt lå gjennom å skape et tillitsforhold til Høyre.

Lenge har Wara solgt sine evner til å analysere den politiske prosessen til næringslivet. Nå må han selv ta dem i bruk for å utøve makt i en mindretallsregjering.

Hans forgjenger Sylvi Listhaug kunne spille på sitt publikum, men skapte samtidig store problemer for den regjeringen hun var medlem i – og til slutt gikk det ikke lenger. Jeg tror at Wara ville ha skjønt hvilken sprengkraft koblingen mellom terrorister og Arbeiderpartiet hadde, lenge før statsministeren skjønte det. (Og han hadde aldri postet noe slikt i første omgang).

Noen sammenligner ham med Listhaug, som også var i First House, men Listhaug var bare på tilfeldig gjennomreise i denne bransjen.

Det tillitsforholdet mellom Høyre og Frp som har vært godt mens de har samarbeidet i regjering, men som noen ganger har vært utfordret av hardkjøret til Listhaug, blir det nå Waras oppgave å gjenopprette og styrke.

Wara er kommunikator

Da Wara sa nei til gjenvalg til Stortinget i 1993, var det for å gå inn i en bransje som var i sin spede start. For å sette det på spissen, og dette er ikke hans ord: Ved å skifte fra politikk til kommunikasjonsrådgiver ble det mer penger, og færre idioter å forholde seg til.

Helt siden 1994 har Wara vært kommunikasjonsrådgiver, fra 2010 i First House. Noen sammenligner ham med Listhaug, som også var i First House, men Listhaug var bare på tilfeldig gjennomreise i denne bransjen. Wara har vært med på å skape bransjen og tilbrakt mesteparten av sitt voksne liv i den. Det gir ham et interessant nettverk og innsikt i beslutningsprosesser. (Det vil også dukke opp mange spørsmål angående habilitet og kundelister).

Etter at han ble kommunikasjonsrådgiver, har han ikke kommunisert mye direkte til «massene», men dette er også noe han kan. En svært ung Wara kan ses i en video fra FpU-landsmøtet i 1988 der han forklarer liberalismens fortreffelighet ved hjelp av fortellingen om «skomonopolet». Milton Friedman for folk flest!

På Frps landsmøte samme år, det første som ble direktesendt av NRK, fikk Wara sitt rikspolitiske gjennombrudd med en riktig god tale, uten manus. Det hører med til historien at grunnen til at han var uten manus var at han hadde forsovet seg og somlet bort notatene i farten.

Men den ertende og spisse tonen han kunne ha som politiker i et outsider-Frp, må han nok legge av seg som justisminister. I 1993, da han var på vei ut av politikken, ga han et slags avskjedsintervju til VG og sa at det han angret mest på var:

«At jeg glemte de rike og deres sak. De rike i Norge er en forfulgt minoritet, som stadig er utsatt for mobbing.»

Wara vet godt at Frp må finne den balansen jeg har skrevet om gjentatte ganger, mellom et styringsdyktig regjeringsparti, og å kommunisere med Det Egentlige Frp. Som liberalist og en del av eliten er Wara, på tross av sine talegaver, ikke ideelt plassert til å holde varme de som først og fremst er opptatt av muslimer og strengere innvandringspolitikk.

Som Fridtjof Jacobsen skriver i VG i dag:

«Valget av Wara til en av Frps viktigste og mest fremskutte politiske posisjoner kan ikke på noen måte tolkes som en utstrakt hånd til de som opplever seg som det sanne populistiske Frp.»

Men om Wara ikke helt snakker kommentarfeltets språk, kan han trolig lykkes bedre enn Listhaug med faktisk å få igjennom i Stortinget en «lov- og orden»-politikk som Det Egentlige Frp vil like.

Da Wara meldte seg ut i 1994 sa Hagen:

«Jeg håper fortsatt at han vil gjeninnta den politiske arena om en ti-femten år, fordi han har fortsatt mye å tilføre norsk politikk.»

Wara har vært en viktig politisk bakspiller lenge. Men nå, etter snart 24 år, har han tatt steget opp i ansvarlig posisjon.

Jeg jobbet ganske nært Wara i noen formative år for et halvt liv siden. Han var blant annet min styreleder i Fremskrittspartiets Utredningsinstitutt, og formann i FpU da jeg var formann for Oslo FpU. Siden har jeg fulgt hans karriere mer på avstand. Jeg har skrevet en uautorisert biografi om Carl I. Hagen – Kong Carl (Kagge, 2001) som jeg trekker på i denne artikkelen. Jeg er gift med Ellen Chr. Christiansen, en av de fire stortingsrepresentantene som meldte seg ut av Frp etter Bolkesjø.

Fra forsiden