Søndagssamtalen

– Tilgivelse fungerer

Bilde: Friedrich Wilhelm von Schadow (7 September 1789 – 19 March 1862)

Paul Omar Lervåg vil tilgi eks-rasister som ber om unnskyldning og bekjemper egen fortid. Vi må vise ekstremister at det er mulig å snu, mener han.

Da Sosialistisk Venstreparti holdt landsmøte for to uker siden, gikk Knut Merox Iversen på talerstolen og ba om unnskyldning. For tyve år siden var han rasist. Virkelig rasist. Iversen betraktet utlendinger som kakerlakker. Da 15-årige Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia i 2001, klappet han, ifølge uttalelser til Dagbladet.

18 år senere er han lokallagsleder for SV i Ås. Iversen fikk trampeklapp fra landsmøtesalen da han ba om unnskyldning, men ikke alle jublet. Hasti Hamidi, 2. kandidat for SV i bydel Gamle Oslo, ble sittende.

«Stående applaus fra et hvitt majoritetssamfunn er ikke en tilgivelse på vegne av de av oss som har blitt utsatt for rasistisk vold.», skrev hun i Dagbladet etter SVs landsmøte.

– Man er forskjellige mennesker gjennom livet

Hvem har mandat til å tilgi denslags? Hva kan tilgis? Fortjener alt tilgivelse? Kan et storsamfunn tilgi på vegne av en minoritet?

Debatten har gått i sosiale medier etter SV-landsmøtet. Retorikkstudent Paul Omar Lervåg vil tilgi folk som Knut Merox Iversen. Men hvorfor? Minerva møter ham i en av disse studentkjellerne på Blindern, Uglebo er det visst, hvor det tappes kaffe på dagtid og øl natt til lørdag.

– Jeg har et grunnleggende syn, begynner retorikeren, og fortsetter:

– Man er forskjellige mennesker gjennom livet. Å kjefte på den du var for ti år siden er som å kjefte på en annen person. Da anerkjenner man ikke den ideologiske reisen til den andre. Da antar man at mennesker er en statisk størrelse.

– Jeg synes vi skal tilgi folk som har snudd, og som faktisk arbeider med å bekjempe det gamle tankesettet. Da fortjener de en klapp på skulderen.

Han mener det er ulike grunner til at folk ender opp i høyreekstreme bevegelser, og trekker en parallell til kristne organisasjoner som rekrutterer rusmisbrukere ved å strekke ut en hånd:

– Se for deg at du sitter på gaten. Ingen snakker med deg og alle ignorerer deg. En dag kommer det en hyggelig kar som tilsynelatende bryr seg og prater hyggelig med deg. Hvis det viser seg at denne ene karen er høyreekstrem, og du ikke har noen andre i hele verden å være med, hvem ville ikke da tenkt «Oj, nå trenger jeg ikke være så ensom!». Det samme gjelder en muslim som er helt isolert fra storsamfunnet, og som møter noen fra Islam Net.

– Det som også skjer, er at de får mye bråk utenfra når de slutter seg til disse bevegelsene. Om de var upopulære fra før av, er de enda mer upopulære etterpå, legger han til.

– Tror du dine kritikere ville reagert på en annen måte om det var en eks-islamist som angret og ville inn i den moderate folden?

– Absolutt. Men jeg synes vi i begge tilfeller skal tilgi folk som har snudd, og som faktisk arbeider med å bekjempe det gamle tankesettet. Da fortjener de en klapp på skulderen. Det kan gi de rette signalene til dem som vurderer å forlate ekstreme miljøer.

Oppvekst i Smiths venner

Paul Omar Lervåg vet litt om sekterisk tankegang fra egen oppvekst i Smiths Venner:

– I slike miljøer blir du isolert inne i det religiøse miljøet ditt, uansett om du er mormoner, i Smiths venner, i  Jehovas vitner eller noe annet. Du omgås mest dine egne, og blir fortalt hvordan verden henger sammen, både fra familie og venner. Du får ikke andre, selvstendige meninger før du begynner på skole eller i jobb. Da er det ofte for sent for enkelte. Hvis du klarer å endre verdensbildet du fikk fra morsmelken, er det en krevende prosess.

– Hvordan var det for deg?

– For det første måtte jeg gå fra å være teist til ateist. Og hvordan skulle jeg nå vurdere verden, uten en fast rettesnor? Når du først innser at det ikke finnes noen gud – eller i det høyreekstreme eller islamistiske tilfellet: det pågår ikke noe folkemord mot den hvite rase, og Vesten er ikke i krig mot islam – må du orientere deg fra scratch. Selv har jeg gått gjennom alt mulig rart, fra moralnihilisme, via utilitarisme og forskjellig rart til der jeg er nå.

– Det må du utdype.

Man kan vel si at jeg besøkte flere posisjoner etter at jeg sluttet å være troende. En periode tenkte jeg at siden ideer er abstrakte og ikke håndfaste, kan man heller ikke koble det til den virkelige verden. Derav moralnihilisme. Så påpekte legen Andreas Wahl Blomkvist at de ideene man implementerer i den virkelige verden, har håndfaste konsekvenser vi kan se på. Derav utilitarisme. Siden har folk påpekt utfordringer med utilitarisme også, og at det ikke alltid er like rett frem. Derfor er jeg i en konstant tankeprosess. Når det kommer til rett og galt, kommer det an på den konkrete situasjonen, og eventuelle følger av den.

Tilgivelse i rettsvesenet

Vi har nevnt tro og tvil og kristendom i denne praten om tilgivelse. Dessuten er det palmesøndag og greier. Vil du også som ateist si at tilgivelse er en del av kristen kulturarv?

– Jeg er ganske usikker på hva som menes med kristen kulturarv. Jeg hører stadig uttrykket brukes, og de tingene som trekkes frem er for det meste universelle menneskelige verdier. Å si unnskyld er ikke noe som er unikt for vestlig kultur. Folk sier unnskyld hvor enn du kommer i verden, og i de fleste kulturer tilgir de også andre mennesker. Men hvis det befestet seg med kristendommen akkurat her i vesten, noe jeg egentlig tviler litt på, så er vel det positivt.

– Skjønner. Men seansen fra SVs landsmøte, og reaksjonene etterpå, minner mistenkelig mye om Jesu lignelse om den fortapte sønn.

– Jeg vil tro at folk i alle kulturer kan tilgi sin neste. Jeg tror ikke det har noe med kristendom å gjøre. Grunnlaget til kristendommen kommer jo fra jødedommen, som igjen har utviklet seg fra spesifikke landsbyreligioner i gamle Kanaan. Det er vanskelig å si hvor den radikale versjonen av tilgivelse stammer fra, eller om den eksisterer andre steder eller ikke. Skal vi forstå vår kultur, er den antikke arven fra grekerne og romerne like om ikke viktigere enn det vi omtaler som kristen kulturarv.

Mange vil si at tilgivelse er naivt. Men fungerer det? Svaret er ja.

Når det kommer til rettsvesenet, peker Lervåg på de mest sekulære landene som de mest tilgivende og minst hevngjerrige:

– Ta ruspolitikken som eksempel. Portugal har avkriminalisert bruk av narkotika, og fokuserer på rehabilitering og tilgivelse, fremfor straff og hevn. Tilgivelse og rehabilitering er også grunnlaget for det norske fengselsvesenet. Man kan argumentere for at mange av disse landene er veldig sekulære, sier han, og poengterer:

– Ser du på landene som satser på straff fremfor rehabilitering, er fellesnevneren ofte sterk kristendom. Mexico og Sør-Amerika har grusomme fengsler, men befolkningen er sterkt kristne. Kristendommen står sterkt i USA, og der er hevn på vegne av ofre og pårørende en del av poenget med straff. De har også lengre fengselsstraffer enn det Norge har, og de gjør ikke like mye som Norge når det kommer til å reformere kriminelle. Kriminelle faller derfor oftere tilbake enn de gjør her i Norge.

– Og det er ingen fare for at vi blir for tilgivende? At vi tilgir rasister og – satt litt flåsete på spissen – at seriemordere får applaus på talkshow, kun fordi de har sluttet å drepe?

–  Mange vil si at tilgivelse er naivt. Men fungerer det? Svaret er ja. For meg er det likegyldig hva folk synes er fint å se på Skavlan. Hvis folk synes en angrende morder er fint, hva så? Tilgivelse og rehabilitering fungerer.

– Og som sagt, jeg kan forstå at det sitter langt inne for folk å tilgi Knut Merox Iversen fra SV-landsmøtet, men han er en annen person nå, presiserer Lervåg.

– Verdisyn ligger dypt programmert i oss

Merox-saken handlet ikke bare om handlinger, men også verdier og forståelse av verden. Lervåg stiller spørsmål ved om vi egentlig har så stort valg selv når det kommer til hvilke holdninger vi flaskes opp med:

– De fleste kristne er kristne fordi de vokste opp i en kristen familie. De fleste muslimer er muslimer fordi de vokste opp i muslimske familier. De tenker gjerne at de har valgt det selv, men de fleste har ikke det. Det ligger dypt programmert i oss. Og det er ikke alle som klarer å omprogrammere seg selv. Det krever en grad av selvbevissthet på egne tankeprosesser som ikke alle har tilgang på. Noe som gjerne kjennetegner folk på ytterkantene.

– Gjelder det samme en høyreekstremist? De som skriver sint i kommentarfeltene, er de vokst opp med det?

– Det varierer selvsagt. Men høyreekstreme er ikke sterile. Noen av dem får barn. For andre kommer tankegodset inn gjennom isolasjon og mangel på venner, som vi snakket om tidligere. Det er ikke lett å endre hvordan folk er opplært til å tolke virkeligheten. De kan gjerne endre mening, men ofte innenfor de rammene de tolker verden i fra før av.

– Hvis vi ikke sender et signal om at det er mulig å snu og få tilgivelse, blir det for mange et valg mellom isolasjon og å ha noen å henge med, avslutter Lervåg.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden