Debatt

Skal tilhengerne av eggdonasjon vinne frem, bør de ta motstanderne seriøst

At det å bry seg om genetisk opphav er dypt menneskelig, er TV-programmet Tore på sporet et eksempel på, skriver Lars Kolbeinstveit.

Bilde: Pixabay / CC0

Det å koble egg og livmor sammen og mene at den som føder barnet er dets mor, er visst bare en «forestilling» og en «urgammel konvensjon». 

Debatten om eggdonasjon er ganske treg. Det er av det gode. En liberalisering av eggdonasjon er et stort skritt, og derfor er det viktig at ulike momenter drøftes grundig slik at ulik kunnskap kommer frem. 

Når Høyres prinsipprogramkomite nå har levert en innstilling til partiets landsmøte i april som sier at eggdonasjon ikke skal godtas, er debatten igjen aktuell. 

Det første som skjer når debatten aktualiseres, er at den politiseres. Karikeringen av motstandere tiltar. Det er kanskje riktig at noen motstandere av eggdonasjon driver med det Eirin Eikefjord i Bergens Tidende kaller «høystemt føleri om morskapet». Men er dette «høystemte føleriet» representativt for argumentene til motstanderne? 

Et kjerneargument for motstanderne av eggdonasjon er at det bryter med ideen om at mor til barnet er hun som føder det. Tilhengerne, for eksempel kommentator Ola Magnussen Rydje i Dagbladet, kaller motstanderne «fryktelig konservative» og mener at det bruddet ikke er så farlig. Det kan det nok være noe i, men vi kommer ikke utenom de vanskelige spørsmålene og avveiningene. 

Eikefjord og Rydje er altså kritiske til de konservative i debatten. Begge har noen gode argumenter, men i likhet med en del andre tilhengere forsøker de i for stor grad å konstruere seg vekk fra det som er vanskelig. For verken sæd- eller eggdonasjon kan gjøres enkelt. 

Karikeringen skjer for øvrig også på motsatt side i debatten: tilhengerne av eggdonasjon er ikke med nødvendighet preget av ufølsom rasjonalitet eller egoisme. 

At det å bry seg om genetisk opphav er dypt menneskelig, er TV-programmet Tore på sporet et eksempel på. Det kan vi ikke argumentere oss vekk fra med å karakterisere det som «Tore på sporet- industrien og moderne tids fokus på opphav,» slik Eikefjord gjør. Er virkelig det å lure på hvor man kommer fra noe «moderne» som Tore på sporet har laget industri av? 

Rydje sier riktignok at genetisk arvemateriale ikke nødvendigvis er irrelevant for debatten, men hans anerkjennelse av motstanderne stopper stort sett der. Det å koble egg og livmor sammen og mene at den som føder barnet er dets mor, er visst bare en «forestilling» og en «urgammel konvensjon» — og tilsynelatende ikke mer naturlig enn andre nye «konvensjoner», som vi kan skape gjennom politiske vedtak.

Vet Rydje at vi fremover ikke vil oppleve problemer når vi må spørre hvem som egentlig er bestemor og hvem er min onkel?

Måten vi rent biologisk har fått barn på inntil moderne tid er altså bare en «forestilling» — ikke noe reelt. Det var «gamlemåten» å få barn på, som Ingvild Kjerkhol (Ap) presterte å si på Dagsnytt18 her om dagen. 

Men å få barn er ikke bare et individuelt valg. Vi setter et annet liv til verden. Barnet har også interesser. Eikefjord mener at barns interesser for opphav kan løses som ved sæddonasjon: barn får retten til å vite genetisk opphav når det er 18 år – noen mener også 16 år. 

Det kan nok være et greit kompromiss hvis eggdonasjon blir tillatt, men vi vil fortsatt sitte igjen med vanskelige spørsmål. Tenåringer og barn under 18 år kan fort begynne å lure på egen identitet og opphav. Da vil det være for enkelt å si til disse barna at de må slutte å høre på Tore på sporet-industrien. Med dagens bioteknologi er det meste mulig, og ting endrer seg stadig. Rydje henviser til forskning som «viser at barn som er produkter av eggdonasjon, har det like bra som andre barn.» Ja, men det betyr ikke at ikke noen barn kan lure – og hva med dem? 

Les også Mats A. Kirkebirkelands svar til Kolbeinstveit.

Artikkelen fortsetter under lenken.

Det har aldri vært bedre å være barn enn nå – også med eggdonasjon

Mange innvender at alternativet er ikke å bli født. Men vi må skille mellom den ukrenkelige verdien til alle barn som blir født – uansett hvordan– og hvilke lover og regler vi innfører for hvordan det skal være mulig å fremskaffe barn.  Og hvis vi liberaliserer dette – hvor går grensen? 

Rydje påstår at Jan Tore Sanner følger bokstavtro konservatisme. Men Rydje følger snarere det han har funnet av forskning på en for bokstavtro måte. For hvor gyldig er denne forskningen? Vet Rydje at vi fremover ikke vil oppleve problemer når vi må spørre hvem som egentlig er bestemor og hvem er min onkel? Gjelder forskningen han henviser til donorbarn av enslige? Eller gjelder den par som utsetter svangerskap til etter karrieren er over og får barn når de er 50 år? Det må da være lov? «Hvor blir det av troen på at enkeltmennesker er i stand til å ta gode og informerte valg», som Rydje sier.

Det at barn med donorforeldre i stor grad klarer seg bra er ikke nødvendigvis et holdbart argument for ytterligere liberalisering. Vi vet ikke hvilke svar vi får når det blir mange flere slike barn. Vi fremmer ikke nødvendigvis de rette verdiene i samfunnet hvis lar et flertall som takler det bra, få avgjørende konsekvenser for det som kan sees på som grunnleggende rettigheter.

Jeg er litt usikker på hva jeg mener i debatten om eggdonasjon – intuitivt heller jeg, i motsetning til noen av mine kolleger, mot det konservative og restriktive. Jeg anerkjenner foreldre som ikke klarer å få barn på normalt vis sitt ønske om å få barn. Det er kanskje et likestillingsparadoks at vi kun tillater sæddonasjon. Konservative har kanskje ikke alltid de logisk stringente argumentene i orden, men tenker på sitt beste langsiktig og er ofte opptatt av å verne om barnets interesser – redde for at ting skal skli ut. 

Støre forsøker å monopolisere hva det vil si å være opptatt av likestilling og familien.

Det synes jeg de (venstre)liberale bør anerkjenne i denne debatten. Særlig når debatten egges til politisk kamp argumenteres det svakere. Jonas Gahr Støre sier at Høyre alltid har vært en bremsekloss i familie- og likestillingspolitikken. Til Dagbladet 14.2 sa Støre: «Jan Tore Sanner sier det som nå skjer er i god Høyre-ånd. Det mener jeg han har rett i, i den forstand at det er slik Høyre har stilt seg ved alle viktige reformer som gjelder barns beste, likestilling, og moderne familier». 

Støre ramset opp Høyres vingling om fedrekvoten og nøling i spørsmål om abortloven og partnerskapsloven. Støre gjør to ting feil: Han sammenligner for det første epler og pærer. Det er for eksempel fullt mulig å på liberalt grunnlag mene at foreldrepermisjon skal være en individuell velferdsrettighet, og at den bør deles i to, samtidig som man er mot både sæd- og eggdonasjon fordi man vektlegger barns individuelle og liberale rettigheter sterkt. Det andre er at Støre antyder at Høyre stiller seg på feil side. Støre forsøker å monopolisere hva det vil si å være opptatt av likestilling og familien. Særlig i en så vanskelig diskusjon som den om eggdonasjon, og vern av barn og familien, er det rimelig frekt å antyde at de konservative stiller seg på «feil» side. 

Det er kanskje ikke en riktig sammenligning, men i debatten om eggdonasjon kan det oppfattes som paradoksalt at når barnet er født, legges den individualistiske friheten bort. Da skal pappakvoten reguleres opp, allslags forståsegpåere skal klage på at jentene går i rosa og guttene i blått, barnet får helst ikke gå i hvilken friskole familien ønsker – fordi det er så viktig for å sikre lav ulikhet, tillit osv. 

Men hvordan barnet blir til – hvordan man skaper et nytt liv — det skal foreldrene få bestemme helt selv, mens barnet knapt skal vite hvem foreldrene er. 

Les også Ida Lindtveits kritikk av Høyres standpunkt:

Stortinget vil løsrive barn fra det forpliktende samlivet

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden