Kultur

To outsidere møtes

Kunstnerskapene til Jørleif Uthaug og Tor Jørgen van Eijk har på hver sin måte eksistert utenfor sin egen tid. Begge har jaktet på form og estetikk - uten å møte kunstverdenens forventninger.

Kunstnerskapene til Jørleif Uthaug og Tor Jørgen van Eijk har på hver sin måte eksistert utenfor sin egen tid. Begge har jaktet på form og estetikk, uten å møte kunstverdenens forventninger.

Det er 66 år mellom fødselsårene til Jørleif Uthaug og Tor Jørgen van Eijk. Det heter seg at fortiden er et annet land, og de to kunstnerne har jobbet i to vidt forskjellige norske kunstverdener.

Jørleif Uthaugs kunst gikk inn i en norsk etterkrigstid, der han som andre modernister forsøkte å bygge en ny estetikk for en ny verden. I motsetning til mange andre modernister var ikke Uthaug noen politisk radikaler, hans hjerte lå snarere i verdikonservativ frihetslengsel, der den frie kunstneren jaktet etter former og sannheter hinsides dem vi vanlige dødelige kan se.

Uthaug var ingen renskåren modernist, men så på modernistisk formspråk som en av mange samtidige uttrykksformer i en stadig jakt videre. Han var ikke alene om dette, samtidige billedkunstnere og billedhuggere som Arnold Haukeland og Aase Texmon-Rygh var innom flere formspråk på veien til modernismen. En sentral forskjell kan være at Uthaug fortsatte å bevege seg videre, inn og ut av abstraksjon, teknikker og materialer. Han sveiset, formet i treverk, malte figurativt og tegnet om hverandre.

Uthaug opererte i en kunstverden preget av poenggivende utstillinger, mektige akademiprofessorer, sterke tillitsvalgte og store ideologiske feider. Uthaug havnet på den politisk ukorrekte siden i mange av disse. Han var ingen forkjemper for de rene og de ranke, for dem som gikk i takt. Han tegnet for reklamebyråer, og fikk priser for arbeidet. Han utsmykket cruiseskip, formga museumsutstillinger og gjorde offentlig utsmykning.

Hans abstraksjoner var jakten på form, mer enn et jag etter en dennesidig sosial utopi. Dessuten var hans estetikk for lite renskåren, hans sjonglering mellom teknikker og metoder halsbrekkende, og hans kunstneriske prosjekt for lite entydig til å passe inn i samtidens kunstkategorier. Han er forblitt en ukanonisert outsider.

Tor Jørgen van Eijk har også på sett og vis vært en outsider. Men der kunstverdenen i Uthaugs tid krevde entydighet, en renhet i virkemidlene, renskårne tekniske kategorier – er dagens kunstverden den motsatte. I dag premieres kunstnere som dyrker det mangefasetterte, det skitne, det overraskende, det sjangeroverskridende – lek med den kunstneriske autonomiens grenser.

Hadde Jørleif Uthaug fått leve noen år lenger, han gikk bort i 1990, ville han kjenne igjen sin egen strategi som multikunstner i kunstnerskapene til Bjarne Melgaard og Ida Ekblad.

Tor Jørgen van Eijk er på sett og vis Uthaugs rake motsetning. I en tid der mangesidighet i materialvalg, stiluttrykk og ideologisk tilnærming belønnes, har van Eijk valgt å fokusere kun på ett medium, video. Og i sitt arbeid med video har han utelukkende søkt formal estetikk. Uthaug forble en outsider fordi han nektet å rendyrke ett medium, en estetikk eller et sett av virkemidler i en kunstnerisk periode som krevde stringens og klare kategorier. Van Eijks outsiderskap i vår samtidige kunstverden er av stikk motsatt årsak: Hans sjeldne evne til å rendyrke ett medium, og de estetiske mulighetene dette gir, har gjort ham til en outsider. Hans jakt på formene innen et stramt sett av rammeverk er ikke lenger en favorisert strategi.

Det store paradokset er at i den kunstneriske praksisen til disse to kunstnerne, som hver på sin måte har vært utenfor sin egen tid, finner vi en rekke fellestrekk. I begge kunstnerskapene dreier det kunstneriske prosjektet seg om leting etter abstrakt form, ofte med utgangspunkt i naturobservasjoner. Eller om konstruksjoner av nye former, som likevel framstår som organiske.

Stilt sammen griper kunstnernes verk inn i hverandre. Van Ejks videoer skaper et rom for Uthaugs skulpturer. Skulpturene blir, bokstavelig talt, sett i nytt lys. Videoene får solid materie å bryne seg på.

Jørleifs svarte jernskulpturer, selvsveiste, ekspressive og grove, opp mot Tor Jørgens repeterende sirkelformasjoner på skjerm. I begge delene synes sømmene, kantene. Jørleifs abstrakte akrylmalerier, naturabstraksjoner, opp mot Tor Jørgens manipulerte videomateriale. De glatte og perfeksjonerte stålskulpturene, laget for solens refleksjon, i et rom med lysets basisfarger, blått, grønt og rødt.

Det er som om de 66 årene mellom kunstnerne aldri var der.

Bjørn Hatterud er, sammen med Per-Gunnar Eeg-Tverbakk, kurator for utstillingen «Versus en Jørleif Uthaug / Tor Jørgen van Eijk» i TRAFO Kunsthall. Teksten er en bearbeidet versjon av Hatteruds kuratortekst, skrevet for utstillingen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden