Debatt

To tanker i hodet

Tidligere forsvarsjef Sverre Diesen leder an modernistene. Men tradisjonalistene har også mye å tilføre forsvarsdebatten, skriver tidligere sjef for Telemark Bataljon.

Bilde: Stig Ove Voll, CC Attribution-Share Alike 2.5 Generic

Den norske forsvarsdebatten preges av at modernister og tradisjonalister ser både problemene og løsningene svært forskjellig. Begge har noe å lære oss.

Sverre Diesens rører i grumsete vann i sitt siste intervju i Minerva, den 28. oktober. Den stadig mer polariserende forsvarsdebatten handler om trusselpersepsjon, innretning og anvendelse av norske styrker og viljen til å bruke penger på forsvar. Det finnes to fløyer som ser diagnose og medisin forskjellig.

Ved nærmere ettersyn er det derimot ikke sikkert at man må velge en side. Begge parter har rett, men følger hver sin logikk. Løfter man blikket, er det opplagt at vi ikke bare kan, men må prioritere det beste fra begge sider. Det handler om det helt grunnleggende for enhver stat: Sikkerhet som forutsetning for fred, frihet og utvikling. I dag og om 20 år.

Med sin bakgrunn som forsvarssjef og nåværende rolle som forsker og offentlig debattant har Sverre Diesen formet mye av forsvarsdebatten de siste to tiår. Diesen og de som følger ham kommer fra miljøer som liker å tenke nytt og ikke være knyttet til eksisterende avdelinger, plattformer eller konsepter. De ønsker å utnytte ny teknologi og at Norge skal være ledende i en slik utvikling.

Modernister og tradisjonalister

Den Diesenske fløy, for enkelhetens skyld kalt modernister, ser seg selv som intellektuelt overlegne sine motstandere i debatter. Motstanderne blir ofte betegnet som konservative, enkle og følelsesmessige engasjerte hæroffiserer som sitter fast i gamle vaner. La oss kalle disse tradisjonalister.

Det finnes mange grupperinger av tradisjonalister og det lar seg vanskelig peke ut én særlig toneangivende stemme, selv om Jacob Børresen, Robert Mood og Kjell Grandhagen leverer solide innspill fra den fløyen.

Tradisjonalistene vil bruke mer penger på Forsvaret, og argumenterer for at det er viktigere å være klar i dag enn å være det i 2040. Tradisjonalistene fokuserer på at landmakten er det dominerende militære virkemiddel og at sjø- og luftmaktens hovedrolle er å støtte landmakten. Begrunnelsen finner de i krigshistorien. Krig er ført av, for og mot mennesker på landjorda.

Modernistene hevder derimot at Forsvaret har nok penger, og legger til grunn at det kun er hypotetisk hvorvidt vi trenger å bruke Forsvaret. En trussel mot Norge er tilnærmet ikke-eksisterende, og den lille trusselen som er igjen kan avgrenses, forstås og planlegges for. Modernistene vektlegger begrepet strategisk, og setter såkalte strategiske effekter, som F-35, ubåter og missiler foran alt annet.

Utvilsomt har modernistene størst gjennomslag i Forsvarsdepartementet (FD), siden langtidsplanen fokuserer på slike kapasiteter og legger opp til en økonomisk ramme som i praksis gjør det umulig å gjøre annet enn kosmetiske endringer i landmaktstrukturen. Landmakten har i følge modernistene ingen kapasiteter som er nødvendig for det særnorske forsvarsproblem.

Trusselen fra Russland

Etterretningstjenesten fokuserer sin årlige ugraderte trusselvurdering på seks områder: Russland, det digitale rommet, Midtøsten og Afrika, internasjonal terrorisme, Asia og masseødeleggelsesvåpen.[1]

Russland beskrives som en stat med økende ambisjoner om å være en regional supermakt. De ønsker å svekke eksisterende allianser og styrke sin egen relative posisjon. Russerne har modernisert sin militærmakt og har en tydelig strategi, der Arktis og nordområdene er viktig. Russerne har de seneste årene åpnet et nytt hovedkvarter, etablert fire nye brigader, åpnet 14 flystriper, 16 havner og satt i drift 40 isbrytere.[2]

Tradisjonalistene hevder vi også må styrke Forsvaret, herunder Hæren og Heimevernet og påpeker at norske statsborgere i Finnmark også har rett til beskyttelse. Modernistene deler utfordringen med Russisk oppbygging, men ser andre virkemidler. I stedet for å sende flere soldater til Finnmark eller øke kapasiteten i landdomenet, hevder modernistene at langtrekkende missiler og bomber fra fly vil gjøre susen. Befolkningen i Finnmark gis liten oppmerksomhet.

Massiv digital utfordring

Utfordringen i det digitale rommet er massiv og overgår hva man kan forestille seg. I dag er det praktisk talt tilgang til alle aspekter av et samfunn gjennom internett.

Truslene spenner fra falske nyheter og påvirkning av valgkampanjer, via kontroll på bank og finans til ødeleggelse av kritisk infrastruktur. Alt er mulig og en del av en moderne krig. Verken tradisjonalister eller modernister er uenige om trusselen, men tiltakene har vi bare så vidt begynt å se konturene av.

Midt-Østen og Afrika

Når det gjelder Midtøsten og Afrika, har Norge ingen spesielle interesser, med unntak av å fremme fred og frihet og bidra til kampen mot internasjonal terrorisme. Militært gjør vi det ved å delta i forskjellige militære operasjoner, sammen med allierte. Her har vi brukt både sjø-, luft- og landkrefter, eksempelvis i Libya, Syria og Irak.

Selv om Norge også i slike koalisjoner er små, har vi vist at vi er i stand til å bidra med ettertraktet kapasiteter fordi vi har styrker med høy kvalitet og ettertraktet fleksibilitet. Tradisjonalistene vektlegger dette som viktig, fordi det gjør oss til en del av et fellesskap. Vi lærer oss å jobbe sammen med andre og det gir oss viktig kamperfaring. For modernistene er dette å anse som sekundære oppgaver, som gjerne kan løses av en håndfull spesialsoldater eller fly i en begrenset periode, til en billig penge.

Kinas stormaktsambisjoner

Utfordringen i Asia kan virke fjern. I alle fall for modernistene som fokuserer all sikkerhetspolitisk tenking rundt to scenarier i Finnmark; enten en norsk-russisk bilateral konflikt, eller at Norge blir blandet inn i en konflikt mellom Russland og våre allierte. Etterretningstjenesten fokuserer på at Kina har stormaktsambisjoner og utfordrer USA på områder der amerikanerne har vært enerådende de siste 20 år.[3]

De fleste i Norge anser Kina som en stat som primært har sin interessesfære i og rundt eget territorium. Nylig ga derimot Kina ut sin arktiske strategi, som beskriver Kina som en nær-arktisk stat med betydelige interesser i området.[4] Kina har i tillegg på kort tid bygd om en betydelig marineflåte som kan utfordre selv USA globalt.[5]

USA utfordres globalt

Den siste amerikanske sikkerhetsstrategien fokuserer på to hovedutfordringer, Russland og Kina og deres streben etter å utfordre USA globalt.[6] I denne «near-peer competition» blir Norge liten og våre styrker små.

Modernistene argumenterer for at Norge må bidra med strategiske effekter, primært F-35, ubåter og etterretning. De utelukker krig på norsk landjord, fordi det ikke vil tjene russisk strategisk målsetning.

Tradisjonalistene vil på sin side si at nettopp på grunn av USAs massive mengde av strategiske effekter, men mangel på tilgjengelige bakkestyrker, må Norge ha en robust landstyrke. I én Carrier Strike Group, en ren marinestyrke, er det mer kampkraft enn det norske forsvar har til sammen. USA har 10 slike. Legger man på det amerikanske luftforsvaret, som har over 5000 fly, herunder strategiske bombefly, langtrekkende missiler og atomvåpen, som kan bekjempe mål over hele kloden på timers varsel, blir våre strategiske effekter ubetydelige.

Ett eller mange scenarier

Det som kanskje skiller de to fløyene mest innenfor trusselpersepsjon er at modernistene hevder det er mulig å analysere seg frem til ett scenario eller to, for deretter å planlegge struktur, innretning og investeringer deretter.

Tradisjonalistene på sin side peker på at et forsvar må først og fremst være forberedt på det utenkelige. Det viktigste er hva vi vil forsvare. Forsvaret må for tradisjonalistene være balansert, og i stand til å møte utfordringer i alle domener, gjerne samtidig. Det er i så måte en underlig, kanskje særnorsk, greie at vi utelukker at en fremtidig konflikt kan påvirke landet vårt andre steder enn på Finnmarksvidda.

Det norske forsvaret har hatt en utvikling de siste 20 år der kvalitet er hevet på bekostning av kvantitet, fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar.[7]

Lang spareperiode

Siden den kalde krigens slutt har det vært politisk vilje til å spare penger på et forsvar man ikke lenger så behov for. Langtidsplanens hovedmål for perioden 2002-2005 skisserer den brutale virkeligheten dagens struktur lider under. Forsvarets driftsutgifter skulle reduseres med minimum 2 milliarder kroner pr år, antall årsverk reduseres med minimum 5000 og bygningsmassen reduseres med minimum 2 millioner kvadratmeter.

Samme dokument slår fast at Norges forhold til Russland hadde vært den dimensjonerende faktor i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, men at Russland anno 2002 ikke utgjorde noen militær trussel.[8]

Reduksjonene etter den kalde krigen rammet landstyrkene mest, der Hæren ble redusert med 90 prosent og Heimevernet med 50 prosent.[9] Hæren hadde 160.000 soldater under den kalde krigen, mens det i dag er under 10.000 igjen. Hæren har i dag et budsjett på under 6 milliarder kroner. Til sammenligning har Oslo Universitetssykehus 23.000 ansatte og et budsjett på 22 milliarder kroner.

Verneplikten innskrenket

Den enorme reduksjonen i struktur har også ført til en begrenset praktisering av førstegangstjenesten. På 1980 tallet fullførte nærmere 70 prosent av de mannlige årskullene førstegangstjeneste, med ca 23.000 soldater inne til tjeneste hvert år.[10] I dag har Norge allmenn verneplikt og Forsvaret har tilgang på over 60.000 gutter og jenter. Kun omlag 8.000 avtjener verneplikten. Problemet er ikke vilje, men det mangler avdelinger å tjenestegjøre i.

Over en tiårsperiode på 1980-tallet utdannet Forsvaret over 200.000 soldater. Dette tiåret har vi kun utdannet 80.000 av 600.000 tilgjengelig. Modernistene vil si at det er irrelevant, fordi verneplikten er avleggs, og har liten funksjon i fremtidens krig og konflikt. Tradisjonalistene ser masse som en egen kvalitet, og hevder at 200.000 soldater med våpen er avskrekkende, og således konfliktforebyggende, selv med begrenset trening.

Utgiftsnivået er villet

Sverre Diesen har gjentatte ganger sagt at størrelsen på forsvarsbudsjettet er et uttrykk for nasjonens forsvarsvilje, og at ethvert budsjett er stort nok. I så måte kan forsvarsviljen de siste 50 år sies å være i kraftig fall.

På sekstitallet var forsvarssektorens andel av statsbudsjettet på 15-16 prosent, falt gjennom syttitallet til under 10 prosent, holdt seg jevnt gjennom 80-tallet på 6-7 prosent, falt til under 5 prosent på nittitallet, mens vi dag ligger på knappe 3 prosent.[11]

Diesen presenterer det nærmest som en naturlov at denne kurven vil fortsette mot null. Tradisjonalistene peker på at dette ikke er annet enn politikk, og at det er fullt mulig å brekke kurven og prioritere mer penger til forsvar.

Forskjellene ser vi også i 2 prosent av BNP-målet som NATO landene har forpliktet seg til. Modernistene utrykker ofte målsetningen som urealistisk, mens tradisjonalistene mener en slik målsetning handler om vilje. Vi brukte godt over 2 prosent av BNP på forsvarssektoren i 1999. Den ovennevnte reduksjonen i driftskostnader er en villet politikk som førte til at vi havnet under 2 prosent i 2005 og ligger for tiden stabilt på ca 1,6 prosent. Skal vi opp på 2 prosent vil det bety en årlig økning på 16 mrd.

Diesens metode

Modernistene legger til grunn det som kalles Diesens metode, nemlig at innretning og organisering av Forsvaret er først og fremst et optimaliseringsproblem.[12] Med det lagt til grunn er det åpenbart at om noe skal inn, må noe annet ut.

Nåværende langtidsplan er preget av denne metoden, der strategiske kapasiteter skal inn og noe annet må ut. Langtidsplanen er en plan for sjø- og luftstyrkene, mens Hær og Heimevern ikke ble tatt med. De måtte oppsiktsvekkende nok utredes særlig i etterkant.

Både fra en modernists og en tradisjonalists synspunkt kan ikke dette tolkes på annen måte enn at det var viktig å få strategiske kapasiteter inn, men vanskelig å få noe annet ut i samme plan. Tradisjonalistene ser denne metodikken som en trussel mot eksisterende struktur, og kjemper for å beholde den ene lille brigaden som er igjen. De færreste tør i disse dager å snakke om at vi faktisk trenger en eller to brigader til. Modernistene ser ingen effekt av brigaden, den er for liten, kommer for sent til Finnmark, er for dyr og er således en ren utgiftspost.

Tradisjonalistene legger til grunn at brigadenivået er vesentlig å bevare for i det hele tatt å ha militær relevans. NATO og USA bygger sine strukturer rundt brigader, med klassiske elementer som stridsvogner, artilleri og mekaniserte enheter. De fleste land vi kan sammenligne oss med gjør det samme, og oppgraderer for tiden sine stridsvognflåter. Det gjelder for øvrig også Russland. Dette hevder modernistene er nostalgi, og har lite på et moderne slagfelt å gjøre.

Ved å ta et noe mer elevert syn, kan man argumentere for at en liten, men rik nasjon som trenger et balansert forsvar i alle domener, må ta seg råd til det. Det kan så være at det vil gå på bekostning av noe annet, som skattelette, helse eller bistand. Men det er det opp til de folkevalgte å bestemme.

Cybertrusselen må møtes

Enda klarere blir det når man ser på cybertrusselen og de tiltak som må til for å imøtekomme disse. Skulle man fulgt Diesens metode må en økning i cyberkapasiteter kompenseres med reduksjon et annet sted. Siden både sjø- og luftkreftene er definert som strategisk, er det bare landstyrkene igjen å ta av.

Denne spesielle måte å tenke på, finner lite gjenklang i andre sektorer. Det ville vært oppsiktsvekkende om landets eksperter på eksempelvis veg, helse eller utdanning, hadde stått frem offentlig og sagt at ethvert budsjett er stort nok. Hva om en professor i medisin anbefalte tiltak for å møte et utbrudd av svineinfluensa sammen med et råd om å slutte å gipse beinbrudd? Tilsvarende merkelig ville det vært om en ekspert innenfor utdanning hevdet det holder med språk, og at vi de neste tjue årene kan kutte ut naturfag. Det vanlige er at eksperter poengterer behovet og overlater til politikerne å finne løsninger og gjøre prioriteringer.

Stridsvogner eller ikke

Det er vesentlig å forstå hvilket premiss fløyene argumenterer med. Hvis man er modernist, tror på et avgrenset trusselbilde på Finnmarksvidda, vektlegger teknologisk utvikling i et tyveårsperspektiv og legger optimaliseringsprinsippet til grunn, er det vanskelig å forstå hvorfor vi skal ha en brigade til og kjøpe nye stridsvogner. Det er en medisin som ikke matcher diagnosen.

Er man tradisjonalist, derimot, og legger til grunn at man må være klar til kamp i kveld, innenfor et alliansetilpasset forsvar, med den eksisterende krigens logikk, vil svaret være motsatt. Forsvaret må styrkes i hele spekteret og selvfølgelig trenger vi moderne stridsvogner!

Det nære og det langsiktige

Vi trenger både modernister og tradisjonalister, fordi vi trenger noen som tenker på det nære og vi trenger noen som tenker langsiktig. Enhver organisasjon som både skal løse oppdrag i dag, i morgen og om 20 år må kunne ha to tanker i hodet samtidig. Utnyttelse og utvikling av eksisterende teknologi og konsept er like viktig som utvikling av ny teknologi og nye konsept.

Hvilke som er viktigst handler om hvilket premiss og hvilken kontekst som legges til grunn. Til syvende og sist handler det om den helt grunnleggende sikkerheten som er nødvendig for at både vi og våre barn skal kunne leve fritt og godt. Friheten er derimot verken gratis eller en selvfølge.

[1] Etterretningstjenesten, Fokus 2018 Etterretningstjenestens vurdering av aktuelle sikkerhetsutfordringer, besøkt november 2018.

[2] Gramer R., “Here’s What Russia’s Military Build-Up in the Arctic Looks Like”, Foreign Policy, January 25, besøkt 2. november 2018.

[3] Fokus 2018, s. 65.

[4] Andrew Wong, “China: We are a Near-Arctic State and we want a Polar Silk Road”, besøkt 2. november 2018.

[5] Steven Lee Myers, “With Ships and Missiles, China is Ready to Challenge U.S. Navy in Pacific”, The New York Times, besøkt 4. november 2018.

[6] The White House, National Security Strategy 2018.

[7] Forsvaret, Et Forsvar i endring, Forsvarssjefens fagmilitære råd 2015, s. 4.

[8] Forsvarsdepartementet, St.prp. nr. 42 (2003-2004), Den videre moderniseringen av Forsvaret i perioden 2005-2008.

[9] Tor Rune Raaby, «Reduksjonene har gått for langt», besøkt 4. november 2018

[10] Jens B. Grøgaard og Ole Fredrik Ugland, Vurdering av fullføringsgraden i vernepliktsmassen 1970-2000 (Høgskolen i Vestfold, 2000)

[11] Ida Helene Berg og Sverre Nyhus Kvalvik, Makroøkonomiske trender 2015 – utvikling i norsk og internasjonal forsvarsøkonomi (Forsvarets forskningsinstitutt, 2015), besøkt 4. november 2018.

[12] Inge Andre Utåker, «Diesens metode», Minerva, besøkt 4. november 2018

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden