Ideer

To verdener

Angrepet på Charlie Hebdo kommer mens muslimer og resten av samfunnet utvikler helt ulike opplevelser av utfordringene vi står overfor. Vi må prøve å forstå hverandre bedre.

Angrepet på Charlie Hebdo kommer mens muslimer og resten av samfunnet utvikler helt ulike opplevelser av utfordringene vi står overfor. Vi må prøve å forstå hverandre bedre.

I ukene før angrepet på Charlie Hebdo hadde jeg flere samtaler med venner med muslimsk bakgrunn om integreringen av muslimer i Vesten. Det var dystre samtaler.

For vestlige muslimer var 2014 et år preget av press fra mange sider. Det har vært mange angrep på moskeer i Europa. I Norge hørte mange av oss først ordentlig om dem når de – igjen – kom til Sverige i romjulen. Deler av samfunnsdebatten gir muslimer inntrykk av at de ikke er ønsket i Vesten – at det å være muslim i seg selv er uforenlig med europeiske verdier. Lars Gule har ment at norske kvinner som bruker hijab er ”hjernevasket”, og lider av en form for falsk bevissthet om de tror noe annet. At politifolk ikke skal kunne bære hijab, synes samfunnet for lengst å ha blitt overveldende enige om. I Tyskland samler PEGIDAS nær tyve tusen mennesker ukentlig for å demonstrere mot ”islamisering av Europa”. Mange vanlige muslimer opplever demonstrasjonene rettet direkte mot dem selv. Høyrepopulistiske partier vokser over hele Europa, og muslimer opplever at mange av dem har en tydelig brodd mot nettopp dem. Og i Norge, opplever de, snakker vi fortsatt lite om islamhat som noe livsfarlig, i landet der Anders Behring Breivik drepte så mange på grunn av nettopp den frykten. Han var en ”ensom ulv”, må vite, psykisk syk, til tross for at muslimer opplever at de møter elementer av tankegangen på internett, i uttalelser i mediene og i sine dagligliv.

Samtidig har den spektakulære fremgangen til IS i Levanten ført et stort press på muslimer om å ”ta avstand”. Mange opplever det som dypt mistenkeliggjørende. Jeg skjønner hvor det spørsmålet kommer fra, men jeg skjønner også hvorfor muslimer opplever det på samme måte som en representant fra Fremskrittspartiet ville oppleve det å få en mikrofon i ansiktet etter moskebrannene i Sverige med spørsmål om hun tar avstand fra å brenne moskeer.

Samtidig hadde jeg på samme tid flere samtaler med ikke-muslimske venner. Også det var ganske dystre samtaler. Bildet som ble malt opp var av en større gruppe radikaliserte muslimer i Vesten. Noen av hendelsene som preget deres år var flere norske Syria-farere, og et omland med grader av sympati med IS og konspirasjonsteorier om Vesten. Dertil kommer flere antisemittiske demonstrasjoner og angrep på jøder, særlig i kjølvannet av krigen i Gaza, hvor europeiske muslimer har vært blant de viktigste aktørene.

Man ser med skrekk til Sverige, hvor man ser en stor grad av selvsensur når det gjelder innvandring og islam, og påpekninger av problemer i utbredt muslimsk teologi eller med innvandringens kostnader, stemples som rasisme og utdefineres fra medienes mainstream. En svensk kommentator, Marcus Birro, fikk sin kontrakt med avisen Expressen oppsagt etter en kontrovers som startet med at han i en tweet mente at islam og terrorisme har en forbindelse. Mens politikere og mange kommentatorer kappes om å si at terrorisme ikke har noen religion, alt mens ”blasfemikere” drepes i Pakistan til folkets jubel, Irak tømmes for kristne av IS, og ganske få vestlige muslimer som ikke er sjiaer eller kurdere, synes dét er en større grunn til å arrangere demonstrasjonstog enn en youtubesnutt på noen få minutter laget av en koptisk kristen egypter i California.

Alt dette var før 2015 startet på verst mulig måte: Et grusomt terrorangrep mot Charlie Hebdo i Paris.

Hvem som har rett, mine muslimske eller mine ikke-muslimske venner? – det er ikke det interessante spørsmålet i denne sammenhengen. Opplevelsen av at det er slik, er reell på begge sider, og den er ikke ”feil” – hendelsene man baserer det på, er reelle nok. Hvilke hendelser man har fått med seg, hva man vektlegger, synsvinkelen, tolkningen, derimot, er fundamentalt forskjellige. Det handler litt om ulike holdninger, som former hvordan man leser nyheter – hva man mener om alt fra ytringsfrihetens grenser via homofili til Israel påvirker hvordan tolker nyheter – men først og fremst om ulike identiteter.

For hva som havner i synsfeltet handler nemlig ofte om det: Hvem identifiserer vi oss med? La meg gi et eksempel: For to år siden ble fire franske jøder drept i et grusomt terrorangrep i Toulouse. Det ble selvsagt dekket behørig i alle medier. Men ingen nordmenn begynte å gå med kippa i solidaritet. Saken forsvant raskt fra det norske nyhetsbildet. Til tross for all min fascinasjon for jødedommen og dens historie skrev jeg aldri artikkelen ”Vi er jøder”, slik jeg nå skrev ”Vi er Charlie Hebdo”. I fjor ble fire stykker drept i et angrep mot Jødisk Museum i Brussels. Fortsatt var det ingen kippaer. Fortsatt er vi ikke jøder. Hvorfor ikke? Det ubehagelig svaret er, tror jeg, for min egen del at de som ble rammet, ikke var meg. Det kunne ikke vært meg, for jeg er ikke jøde. Angrepet på Charlie Hebdo, derimot, det var meg – ikke som en fryktløs og begavet satiriker, men som redaktør, og – vel så viktig – som sekulær europeer. Det er en forbannet dårlig grunn, men emosjonelt spiller den en rolle. Konsekvensen av den manglende emosjonelle identifiseringen er at jeg kan oppleve jødisk bekymring for den jødiske fremtid i Europa som overdreven, mens mange jøder ikke gjør det. Det er ikke gitt at jeg tar feil – det er relativt trygt å være jøde i Europa – men det er et argument som ikke tar opplevelsen av trygghet på alvor.

Nyhetsstrømmen om PEGIDA, om moskébranner, om Jobbik og om grisehoder, om angrep på kvinner med hijab eller burka, alle debattene om at islam i sin essens er udemokratisk og totalitær, at muslimer som sier noe taler med to tunger, de ulike debattene der norske muslimer må ta avstand fra groteske massedrap for å vise at de er anstendige mennesker: jeg får dem med meg, jeg bekymrer meg for dem – men så inntar de en plass litt lengre bak i bevisstheten, de banker ikke i hjertet, de skaper ikke en eksistensiell frykt i blodet. Og de er ikke aktivt til stede når en lett spottende karikatur blir publisert, som jeg tolker som en del av en satirisk tradisjon, og kanskje som en rimelig form for religionskritikk, uten hatske eller rasistiske overtoner, men som for den som går med PEGIDAs og moskébrannenes og grisehodenes uro i blodet, tolkes som bare nok et uttrykk for det opplagte: De vil ikke ha meg her.

Tilsvarende, tror jeg, er det mange norske muslimer som ikke helt får tak i uroen det skaper når Islamsk Råd Norge oppleves å ha uklare uttalelser om norske Syria-farere, når imamen i en stor, norsk moské mener jødene kontrollerer norske medier, når man uten grunn blir kalt rasist, eller når tusenvis av norske muslimer går i demonstrasjonstog mot en youtube-video, samtidig som norske salafister og ekstremister mener at straffen for blasfemi egentlig burde være døden. Og de får ikke får tak i at den uroen blir vekket av små hendelser. Som når selv relativt liberale, relativt sekulære norske muslimer iblant ikke vil si at de er prinsipielle motstandere av religiøs lov, slik tilfellet var da det kom frem at Faten al-Hussaini hadde forsvart strenge sharia-straffer gitt at man levde i en perfekt islamsk stat. Når man ikke er bekymret, når man har tid og overskudd til å være raus, er det greit å plassere denne tolkningen som en ikke alt for farlig, i praksis reformistisk holdning, der man egentlig sier at slike straffer aldri vil kunne innføres på en måte som likevel er kompatibel med en del tradisjonell islamsk rettstenkning. Men når man er bekymret, spør man seg: Er dette virkelig idealet? I en ideell stat skal homofile drepes, det er fordi staten ikke er ideell at vi ikke kan drepe dem? Er disse menneskene splitter pine gale?

Og den uroen eksploderer når vi får terrorangrep av typen vi har sett nå. Islamforsker Olav Elgvin har for eksempel snudd i synet på karikaturtegninger etter dette angrepet: Vi må trykke dem. For mye står på spill. Akkurat på det tidspunktet hvor selv liberale muslimer opplever at de står under sterkest angrep – ikke fordi det er blasfemi, som sådan, ikke fordi det ikke er greit med religionskritikk, men fordi det bare understreker storsamfunnets avvisning av dem.

Hvis noen skulle lure: Jeg støtter både retten til å trykke karikaturer, og at det faktisk gjøres. Jeg støttet det i første runde i januar 2006 (da var Minerva ennå ikke på nett), jeg støttet det etter angrepet på Westergaard i 2010 (da var Minerva blant de første som publiserte karikaturen i Norge), og jeg støtter det nå. For meg er slike karikaturer en viktig del ikke bare av ytringsfriheten, men av helt nødvendig religionskritikk. Det er betydelig med selvsensur på feltet, slik blant annet den muslimske komikeren Yousef Hadaoui beskriver det til nettsiden Kampanje i dag. Jeg mener at karikaturer og satire trengs, at det er helt nødvendig: For muslimer, i Norge og globalt, er ikke bare en utsatt gruppe. Det er også en gruppe som utøver makt, først og fremst overfor andre muslimer, men også i storsamfunnet. Religiøse ledere og religiøse skrifter og ja, døde profeter, har reell makt i dagens samfunn, og må utsettes for også satire. Jeg opplever heller ikke de fleste av de angjeldende karikaturene – hos Charlie Hebdo nå eller i Jyllands-Posten i forrige runde – som rasistiske eller hatefulle overtramp.

Men det kan ikke stoppe der. Vi er nødt til å gjøre noe med den stadig økende kløften mellom virkelighetsforståelsen hos muslimer og ikke-muslimer. Det er ikke lett. Tom Hetland i Stavanger Aftenblad skriver om dette idag, med en slags optimisme, mens en god og mer beksvart variant kan finnes hos Frank Rossavik i Bergens Tidende.

Det er ikke lett, fordi selv om kanskje en del kan være med på en del av det jeg har skrevet så langt, blir det vanskeligere når man skal gå videre til strategier for å gjøre noe med situasjonen. For meg blir det tydelig når vi ser reaksjonene på tragedien i Paris: Mange muslimer gir først og fremst uttrykk for bekymring for hva dette nå vil innebære for Europas muslimer. Mange islamkritikere har en form for ”hva var det jeg sa”-holdning, og gir uttrykk for rettferdig harme overfor alle som tidligere har vært veike i møtet med truslene mot ytringsfrihetene, at innvandringspolitikken har spilt fallitt, eller erklærer at alle som på en eller annen måte er mot publisering av karikaturer, er fienden. De faktiske ofrene er kanskje ikke glemt, men allerede før likene er i jorden, er fokuset å fortsette kampen for sin virkelighetsbeskrivelse. Jeg kan skjønne reaksjonene, for den siste er en del av min egen emosjonelle respons. Og ja – det er relevant for innvandringspolitikken. Men den responsen løser ikke problemene vi har med integreringen, her og nå.

Min strategi er: Let oftere etter bjelken i ditt eget øye enn flisen hos andre. Ikke forvent for mye av andre. Og prøv å sett deg selv i den annens sted.

For storsamfunnet betyr det at vi må gjøre mer for å kunne gi muslimer følelsen av å være inkludert, gjøre dem trygge på at kravene som stilles til dem, ikke oppleves som umulige, og på at deres bekymringer også er våre: At vi ikke bare er Charlie Hebdo, men at vi også kan være kvinnen i hijab som blir angrepet på grunn av uttrykkene for sin tro, at vi kan være imamen som ser moskeen brent ned, at det ikke bare er begivenheter som farer forbi, men som ikke er det sentrale fordi vi er så opptatt av kampen mot illiberal islam, men at det er vekkere, også emosjonelt. At vi, når vi publiserer karikaturer, som vi må, er bevisste på at vi ellers gir uttrykk for at muslimer er en del av et ”oss”, ikke bare et ”dem”. At vi skaper et rom for at muslimer, av ulike slag, kan finne sin egen vei til å kombinere religiøs tro og sekulære idealer, og at ikke alle løsninger eller skritt på veien som ikke er vår egne, forkastes som bare utilstrekkelige. At vi prøver å sette oss inn i hvordan det er å være en muslimsk tenåring, som ikke opplever at hun godtas fullt ut som nordmann, og ikke som somalier eller pakistaner, og opplever at den muslimske identiteten er gjenstand for kamp i avisene, i sosiale medier eller i møter med venner eller kolleger som alltid lurer på om hun egentlig støtter drap av vantro.

For muslimer betyr det også: Ikke forvent for mye av oss heller. Forstå at vi er redde, og at det ikke bare er uten grunn. Forstå at det ikke bare er muslimer som opplever at deres ytringer mistenkeliggjøres, men at også mange anstendige innvandringskritikere har opplevet seg mistenkeliggjort de siste tyve årene. Vær ikke bare kvinnen i hijab som blir angrepet, men også den europeiske jøden som blir angrepet på grunn av sin tro, eller som står i frykt når demonstranter roper slagord mot ham. Vær rause når nordmenn faktisk, av frykt eller uvitenhet, opplever det som nødvendig, nok en gang, å spørre hva dere mener om homofile, eller om det sekulære demokratiet eller om blasfemi.

Det er som sagt ikke lett. Det er mange norske muslimer som mener så grusomme ting om homofile, og som er så uklare på det sekulære demokratiet, at svarene er langt mer problematiske enn at spørsmålet stilles. Og det er mange som har en så altoverskyggende frykt for islam at knapt nok noen moskébrann kan vekke sympati. For dem vil det jeg skriver her virke ikke bare naivt, men fullstendig irrelevant. Men jeg er ganske overbevist om at det finnes mange, langt inn i dypt islamkritiske miljøer, og langt inn i gruppen av muslimer som opplever utviklingen som truende, både liberale og konservative, som kunne finne noe de var enige i en slik tanke.

Å endre identiteter og virkelighetsforståelser som er basert på egne erfaringer er utrolig krevende. Som Rossavik er jeg sjelden optimist. Men man kan ikke la være å prøve av den grunn.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden