Spaltist

Toget går. Eller står

Togene var annerledes i gamle dager. Her i form av tidsmaskintoget fra Back to the Future III.

Bilde: Theme Park Tourist/Universal Studios Florida, CC BY 2.0

Den ukjente historien om følgene av det store skiftet fra «NSB» til «Vy»

I

Nede på stasjonen, tidlig en morgen
står alle togene så pent på rad
Mannen på lokomotivet sveiver på et håndtak
Tøff, tøff, tøff, tøff – toget går.

Skandalen i kjølvannet av Elon Musks siste prosjekt ble stor. Musk fikk ideen etter å ha blitt oppmerksom på de voldsomme reaksjonene navneskiftet fra NSB til Vy hadde fremkalt. Ikke rart, ja, jeg mener: ikke rart at han ble oppmerksom på reaksjonene, for de har gitt gjenlyd over hele verden og ryddet forsidene på de fleste papiraviser. For en stund ble krig og flyktningkriser lagt til side til fordel for fokus på et land og et problem som hadde fått altfor lite oppmerksomhet.

Men allerede var Musk selv oppmerksom på Norge, det landet som har kjøpt flest av bilene hans pr innbygger. Ikke minst takket være generøse statlige subsidier. Han hadde også selv besøkt landet, til stor og velfortjent medieoppmerksomhet. Ikke minst hadde han et godt forhold til Fredric Hauge og Bellona. Ingen angrep for klimaødeleggelse fra det hold. Av en eller annen god grunn. Så, nok en gang: Ikke rart at han fulgte med, og merket seg den store oppstandelsen og depresjonen jernbanenavneskiftet medførte.

Derfor, og Musk må tilskrives de beste intensjoner, ønsket han å gi noe igjen. Han ønsket å gi denne spesielle befolkningen i dette verdens rikeste land noe de  lengtet etter, utover Teslaene de allerede hadde kjøpt for oljepengene sine. Altså noe de enda ikke trodde var mulig å kjøpe. Så denne virkelighetens Willy Wonka, som Musk er blitt sammenlignet med, satte i gang sine oppfinnende ingeniører, de som allerede hadde laget elektriske biler, sendt en av dem ut i verdensrommet, og i ferd med å lage et revolusjonerende underjordisk og nesten supersonisk tog. Og ettersom de hittil alltid hadde klart å lage det umulige, slik at selve begrepet om det umulige var blitt umulig, var det ikke overraskende at de også denne gang gjorde det umulig mulig. Selv om kanskje ikke en gang ingeniørene selv helt skjønte hvordan de fikk det til. Annet enn at det var en uintendert effekt av en kvantecomputer.

Men der stod den altså, eller de, en dag, utenfor jernbanestasjonene i alle de store norske byene, montert etter båttransport over Atlanteren: Willy Wonkas, nei, hva sier jeg, og heller ikke Doc Browns, men Elon Musks tidsmaskin. Nei, ikke montert i en DeLorean, og heller ikke i en Tesla. For slik de første mobiltelefonene var noen digre beist, var denne førstegenerasjons-tidsmaskinen alt for stor til det. Derfor kom den i form av noe som lignet i størrelse og utseende på en typisk norsk rødmalt hytte uten innlagt vann, om enn ikke uten innlagt strøm, som var nødvendig til dette formål. Og med slik utformingen for å imøtekomme nostalgien til de som skulle bruke den.

Og hvem var det? Jo, nettopp alle de som hadde skreket så høyt opp, i smerte, over at NSB skulle endre navn til Vy. I stedet for å gå inn på jernbanestasjonene og videre inn i skrekk-tog som ville føre dem inn i en skremmende framtid, fikk de nå et tilbud om å vende tilbake til en koselig fortid med bare ett statlig togselskap.

Her må det skytes inn at Musk selv både var klar over, og gjorde det kjent at det egentlig er umulig å reise tilbake i egen fortid. Han hadde ikke laget en tidsmaskin i denne forstand. Ingen kan overvinne bestefarsparadokset, altså at man skal kunne reise tilbake i tid for å drepe sin egen bestefar før han blir far til ens egen far, slik at en selv aldri vil bli født og i stand til å lage en tidsmaskin som kan føre en tilbake til egen bestefar. Selv om det i mange tilfeller hadde vært helt greit om det hadde skjedd.

Nei, her var det teorien om parallelle universer som var forklaringen: De «tidsreisende» havnet rett og slett i fortiden til et parallelt univers utvalgt av tidsmaskinen. Hvor de heldigvis hadde mulighet til å gå inn i en telefonkiosk og på Matrix-vis ringe opp seg selv i vårt univers for å komme hjem. Hvis det var det de ønsket.

II

Toget kjører fortere, fortere, fortere
Toget kjører fortere langt av sted
Tre og hus og biler suser forbi oss
Tøff, tøff, tøff, tøff – toget går.

Basert på markedsundersøkelser i Norge hadde Musk innstilt tidsmaskinene på et univers han antok måtte være svært populært, nemlig et 1950-talls-univers hvor Gerhardsen var statsminister. Og ikke overraskende strømmet folk til jernbanestasjonene i store skarer, så stor var lengselen etter å komme til en slik paternalistisk verden med statlig monopol, hvor man selv slapp å ta initiativer. I Stavanger, for eksempel, var den lokale lederen for Rødt, Mimir Kristjansson, den første i køen. I det hele tatt var alle de største intellektuelle heltene både hos de røde og de grønne de første som gikk inn gjennom tidsmaskinenes porter. Ja, som rent ut sagt krevde å være de første som fikk gjøre det, ettersom de jo hadde stått fremst i kampen mot privatisering og nyliberalisme. En for en forsvant de inn tidsmaskin-hyttene og derfra videre til dette parallelle 1950-tallet. Og så etterfulgt av den store hop av NSB-elskere, som selv så å si dannet et levende tog tilbake til fortiden. Forresten også en og annen forvirret konservativ.

Deretter ble det stille i vårt univers. Øredøvende stille. Ingen debatter i NRK av mangel på bortreiste debattanter, eksperter og programledere. De fleste aviser stanset av mangel på journalister. Ingen demonstrasjoner i gatene. Ingen rasende Facebook-innlegg fra såkalte godhetstyranner. Ingen skuespill med innlagte bilder av hjemmene til høyresidens statsråder. Ikke rart at direktørene i Vy trakk pusten, og pustet lettet ut. Eller at partiene på høyresiden, foran det kommende valget, knapt kunne tro hvor heldige de var med utsikter om overlegent absolutt flertall. Musk ble takket i store ordelag.

Men så var det noen realistiske gledesdrepere som påpekte skremmende utsikter for økonomien pga. drastisk mangel på arbeidskraft. Og det gikk heller ikke lenge før åndshøvdingene på høyresiden savnet sine motstandere. Nå var de jo bare en halv elite. Lovprisingene av Musk gikk raskt over til forbannelser og konspirasjonsteorier: Var denne skandalen ledd i en plan fra Musks side om å kjøpe opp hele landet?

III

Toget kjører saktere, saktere, saktere
Toget kjører saktere, inn mot en stasjon
Mannen på lokomotivet sveiver på et håndtak
Tsjjjj, tsjjjj, tsjjjj, tsjjj – toget står.

Men så viste det seg faktisk at dette ikke var den største skandalen, og slett ikke den som ble omtalt innledningsvis. Snart var det likevel ingen mangel på arbeidskraft og debattmotstandere. For det hadde ikke gått lang tid, men tid her og i et annet univers er jo ikke sammenlignbar, før de første tidsreisende kom tilbake. Og disse ble umiddelbart etterfulgt av stadig flere. Inntil det var som om en demning brast, og det nærmest flommet inn hjemvendte tidsflyktninger som hadde så stort hastverk med å komme inn i vår tid at de sloss, og truet med å korke til portalene de måtte gjennom. Ikke ulikt slik de første flyktningestrømmene fra Syria hadde overveldet grenser og gjerder i Europa. For det var tydelig at dette like mye dreide seg om traumatiserte flyktninger. Heldigvis for dem behøvde de ikke søke om asyl. Det var ikke utarbeidet slike byråkratiske prosedyrer for ut- og innreiser i tid.

Så hva var det som hadde hendt? Hvorfor flyktet disse flyktningene fra det som hadde vært det lovede statsdrevne land tilbake til det som fortsatt var et nyliberalistisk land med konkurranseutsetting av jernbaner? Nå, det lot seg lett oppklare, for dette dreide seg om taleføre kvinner og menn, uten problemer med å redegjøre for sine traumer. Hvem var flinkere enn dem til å fortelle om «den vonde tiden»?

Det dannet seg altså etterhvert et bilde av hva som hadde hendt: Vel ankommet Gerhardsen-Norge/1950-tallet ventet flere ubehagelige overraskelser: Jo, riktignok var det her bare ett, statlig jernbaneselskap, som ganske riktig het Norges Statsbaner, forkortet NSB. Men de tidsreisende var svært misfornøyd med standarden på togene og skinnegangene. Fjæringen var elendig, mens skinneskøytene laget taktfast bråk. I sovevognene måtte man ligge i tre etasjer.

Men dette var bare småtterier. For kvinnene var det spesielt plagsomt at Gerhardsen-Norge syntes å være et rent mannssamfunn. Regjeringen hadde så vidt en kvinne med, og besto ellers av hatt- og frakk-kledde dystre Martin Kolbergere. Abort var stort sett forbudt og prevensjon lite tilgjengelig. Det samme gjaldt alkohol. Og jo, det var selvfølgelig fint at det var kringkastingsmonopol, men det som kom ut derfra var gudsjammerlig kjedelig. Musikken de tidsreisende likte, nemlig popmusikk, var begrenset til avspeiling av en låt i uken, på det som noe misvisende ble kalt Ønskekonserten.

Det aller verste, både for kvinner og menn: Det fantes ikke noe internett. Mobilene de hadde tatt med seg virket ikke. Jo, de kunne lades, men var uten kontakt. Når man gikk rundt på fortauene var det ikke noe poeng i å holde mobilen foran seg. Når man reiste på de statlige NSB-togene ble dette spesielt ille. Livet ble uutholdelig kjedelig. Alle satt og stirret tomt ut i luften. Det eneste man kunne se på var trær og hus og biler som suste forbi. Og man risikerte å reflektere over seg selv. Til slutt brøt det ut panikk. De tidsreisende flokket seg rundt telefonkioskene, hvor det var vanskelig nok å få slått nummeret sitt for å komme hjem.

Men vel tilbake i vår tid ble det straks satt i gang rettssak mot Musk. Med krav om erstatning for at han hadde sendt dem til galt Gerhardsen-univers. Musk kunne imidlertid bevise at ingen av de parallelle Gerhardsen-universene med stabile statsmonopoler hadde kunnet utvikle internett og mobiler. Så rettsaken ble tapt, og saksøkerne hadde ikke annet valg enn å vende tilbake til den traurige nyliberalistiske hverdagen av i dag. Tidsmaskinene ble demontert og sendt tilbake over Atlanteren, og brukerne valgte beskjemmet å fortrenge hele episoden.

I dag er det ingen som husker noe av fadesen. Bare jeg som har fortalt om den. Hvis det ikke er ren diktning? Som mange (de som har fortrengt) vil påstå.

Men hvem vet forskjellen i de falske nyheters tid?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden