Forsiden

Toleranse på barneboknivå

Martha Nussbaums argumenter mot å forby burkaen er så dårlige at de tvinger meg til å tenke gjennom hvorfor jeg selv er mot slike forbud.

Martha Nussbaums argumenter mot å forby burkaen er så dårlige at de tvinger meg til å tenke gjennom hvorfor jeg selv er mot slike forbud.

Martha Nussbaum
The New Religous Intolerance:
Overcoming the Politics of Fear in an Anxious Age

Harvard University Press, 2012 

Finnes det noe underligere utslag av de nye kulturkollisjonene i Europa enn de som vil innføre et feministisk klespoliti for muslimer?

Tanken, hvis jeg har forstått den riktig, ser ut til å være at du vil hjelpe muslimske kvinner til å bli frie, moderne kvinner som ikke lar andre fortelle dem hvordan de skal kle seg, og at du for å oppnå dette vil innføre lover som forteller dem hvordan de skal kle seg.

Da skal det mye til før jeg lytter. Svært mye. Det er galt. Det vil fungere mot sin hensikt. Og det gjemmer seg et aldri så lite paradoks der.

Men etter å ha lest Martha Nussbaums argumenter mot å forby burkaen i hennes nye bok The New Religious Intolerance, begynner jeg å tvile. Hun begrunner det så dårlig at jeg begynner å lure på om det kanskje er noe i dette burka-forbudet allikevel?

Og når vi først er i gang, kanskje vi rett og slett burde gi den religiøse intoleransen en ny sjanse?

Europeisk intoleranse
Nussbaum er bekymret for at en ny bølge med anti-muslimsk intoleranse er i ferd med å velte inn over Vesten.

Europa er spesielt sårbare for intoleranse, mener hun, fordi vi bygger identitetene våre på ideen om et nasjonalt felleskap. Vi vil helst at alle innbyggerne skal være like, at staten skal være en nasjonalstat. Derfor blir vi redde når vi ser kvinner i rare klesdrakter, og religiøse bygninger i underlige fasonger.

Frankrike, Italia og Belgia har forbudt bruk av burka og niqab på offentlig sted. Sveits tillater ikke moskeer med minareter. Frankrike har forbudt hijab i skolen. I en by i Italia er det ikke lov å selge kebab. I Finland krangler man om svømmebassengene skal få ha egne åpningstider for muslimske kvinner.

Og i et underlig land langt borte som heter Norge, har Nussbaum oppdaget den kristne terroristen Anders Behring Breivik, som kjemper en hellig krig mot islam på vegne av kristendommen, og har tette forbindelser med anti-islamske organisasjoner i Europa og USA.

Det er jo en interessant vri, men det er mer: I følge Nussbaum kunne nemlig 22. juli-angrepet vært forhindret av den amerikanske kongressen, hvis bare en høring de avholdt i mars 2011 om trusselen fra radikal islam hadde blitt utvidet til også å omfatte trusselen fra islam-hatere. For da kunne de ha oppdaget og satt lys på det kontrajihadistiske bloggmiljøet.

Dette kunne gjort at kongresshøringen hadde oppdaget og stoppet Breivik.

Ikke be meg forklare hvordan dette er mulig. Jeg bare formidler det hun skriver. Hun har vel sine kilder. Og selv om Breivik riktignok har vist liten interesse for den kristne troen så langt, ut over ren nytteverdi, vil han få mer enn nok tid til å gjenoppdage den i fengselet, så det er ikke umulig at det en dag blir sånn omtrentlig riktig å kalle ham for en kristen terrorist.

Amerikansk intoleranse
Også i USA blir toleransen satt på prøve av frykten for islam. I det minste forteller Nussbaum et par anekdoter som peker i den retningen. En muslimsk kvinne ble kastet av et fly en gang fordi betjeningen trodde hun var terrorist. Hos Disney får ikke hotellansatte gå med hijab, fordi det ikke passer med «the Disney look». Muslimer som ønsker å bygge moskeer blir møtt med motstand fra lokalmiljøet.

Anekdotene står alene, uten å støttes med tall eller forskning. Men bevares, det er jo fullt mulig at hun vet mer om amerikanske muslimer enn hun gjør om norske terrorister. Det kan i alle fall umulig være snakk om mindre.

Nussbaum mener at USA står bedre rustet til å håndtere intoleranse enn Europa, fordi de bygger identiteten sin på politiske idealer, ikke etnisk tilhørighet. Den amerikanske toleransen har riktignok aldri vært feilfri. Den er mer et ideal de strekker seg etter i sine beste øyeblikk. Men det er mer enn de ensrettede nasjonalstatene i Europa har.

Derfor har USA også opplevd lite religiøst motivert massevold i nyere tid, mener Nussbaum. Det siste tilfellet var terrorangrepet i Oklahoma City i 1995, som ble gjennomført av kristne militsmedlemmer. Siden har det ikke vært noe særlig religiøs vold.

Jeg er en smule skeptisk til denne påstanden, og skulle gjerne ha verifisert den. Dessverre orker jeg ikke å reise meg og gå de fire meterne bort til bokhylla, og jeg har glemt webadressen til dette nettleksikonet hvor det står så mye interessant, så jeg får ikke undersøkt om det muligens kan ha forekommet andre tilfeller hvor religiøse fanatikere har utført vold i stor skala på amerikansk jord i årene siden. Kanskje leserne kan hjelpe?

Nøytralitet og tilrettelegging
Hva skal man gjøre med en bok hvor det i fullt alvor står skrevet ting som dette? Man kan være snill, og påpeke at Nussbaum tilsynelatende har kontroll på sin idéhistorie. I det minste vet hun mer om det enn jeg, noe jeg setter pris på i en bok. Hun skriver interessant om de to tradisjonene av religiøs toleranse det amerikanske samfunnet veksler mellom.

Den ene legger vekt på nøytralitet, og sier at loven må være lik for alle. Det er feil å innføre særlover som er ment å ramme bestemte minoriteter. Det hjelper ikke at loven later som om den er universell, hvis den allikevel er en særlov, som når Frankrike forbyr burkaen uten å nevne burkaen ved navn.

Hvis en lov ikke er viktig nok til at den må gjelde for alle, så burde den ikke gjelde for noen. Tilrettelegging kan være et nødvendig kompromiss, men ikke et mål.

Samtidig skal man heller ikke lage særlover som kommer minoriteter til gode. Alle skal behandles likt.  

Den andre formen for religiøs toleranse legger vekt på tilrettelegging, og sier at samfunnet skal strekke seg litt ekstra for å gjøre minoriteter til lags. Loven bør helst være lik for alle, men det er greit å lage noen særregler, hvis det gjør det lettere for minoriteter å leve i henhold til sin egen samvittighet.

I et land med militærtjeneste bør du få slippe hvis vold strider mot din religiøse overbevisning. Tar man normalt av hatten når man møter i retten, bør du få slippe hvis du er kveker. Og hvis du trenger et ulovlig rusmiddel til bruk i et religiøst ritual, bør du kanskje få lov til det.

Nussbaum foretrekker tilrettelegging over nøytralitet. For meg høres det hele ganske underlig ut. Hvis et rusmiddel er så ufarlig at det er greit å bruke det i religiøse ritualer, er det ikke da enklere å tillate det for alle? Og hvis det er farlig nok til å forbys for alle, hvorfor skal religion være en unnskyldning for å slippe?

Selv tenker jeg at hvis en lov ikke er viktig nok til at den må gjelde for alle, så burde den ikke gjelde for noen. Tilrettelegging kan være et nødvendig kompromiss, men ikke et mål. Jeg vil ha en stat som både er nøytral, og ikke blander seg unødig inn i folks liv – men når den gjør det, bør den gjøre det likt for alle.

Les også Nils August Andresen «Burkahore ved minareten»

Frykt er teit
På sitt beste sier Nussbaum interessante ting jeg er uenig med, og det er flott. Men for det meste veksler hun mellom latterlig og irrelevant.

Analysen hennes av fordommer og frykt er på Star Wars­-nivå. Hvis du husker frykttalen til Yoda, er The New Intolerance overflødig, (og dessuten fri for underholdende fektescener).

Nussbaum forklarer at vi alle er født med en grunnleggende frykt for det ukjente. Denne frykten er ofte irrasjonell. Og dette slår ut i fordommer. Og det er omtrent alt vi trenger å vite for å forstå den nye intoleransen.

Hun har ingenting konkret å si om de kulturelle konfliktlinjene burka-motstanden springer ut fra. Hun slenger bare ut noen evolusjonspsykologiske og nevrovitenskaplige besvergelser som viser hvordan frykt kan være ordentlig kjipt og tullete, altså.

I et av bokens underligste sidespor spekulerer hun i om burka-frykten kommer av at fantasien til folk løper løpsk, så de tror det gjemmer seg et unevnelig monster under alle lagene med klær.

Og når hun snakker om toleranse for minoriteter, befinner hun seg bokstavelig talt på barneboknivå. Hun er full av beundring for barnebokforfattere som Marguerite de Angeli, som skrev oppbyggelige bøker om det amerikanske fargerike fellesskapet, hvor en kvekerjente lærer seg å være stolt av den rare hatten sin, og den hvite rasisten ender opp med å gi sin sorte klassevenninne en klem.

Slike bøker viser oss veien til fredelig sameksistens. De lærer oss nemlig å se verden fra andres perspektiv. Og når vi gjør det, forstår vi at vi egentlig ikke har noe å frykte.

Analysen hennes av fordommer og frykt er på Star Wars­-nivå. Hvis du husker frykttalen til Yoda, er The New Intolerance overflødig, (og dessuten fri for underholdende fektescener).

Manglende empati
Nussbaum vil bekjempe intoleranse med empati, men selv har hun egentlig ganske lite av det.

Empati er å forsøke å se verden slik andre ser den, og føle det andre føler. Men Nussbaums empati strekker for kort til å forstå hva som motiverer partene i de europeiske kulturkonfliktene. Hun forstår ikke at motstanden mot symbolske klesplagg handler om noe dypere: En uggen følelse av at samfunnet er i ferd med å splitte seg i ulike grupper som ikke ønsker å ha noe med hverandre å gjøre, kombinert med at man ikke vet hvordan man skal sette ord på dette.

Er frykten ubegrunnet? Tja. Det er det greit å mene. Men du må forstå konflikten. Du må gå ned i detalj. Du slipper ikke unna med noen Yoda-formaninger og barnebokfortellinger.

Nussbaum ser bare tre sider: de fordomsfulle, de tolerante, og de diskriminerte.  Selv er jeg mest fascinert av en karakter du finner overalt i Europa for tiden: De snille, tolerante, liberale menneskene som alltid har vært for innvandring, men som tilfeldigvis ender opp med å bosette seg i områder hvor alle er like hvite som dem selv, sånn tilfeldigvis omtrent samtidig med at de begynner å tenke på hvor de vil at barna dere skal gå på skole og vokse opp.

For meg har empati alltid kommet lett, både med gode og onde mennesker og alle midt i mellom. Jeg har masse empati med disse menneskene. Det er noe vakkert og tragisk over dem.

Nussbaum snakker om empati, men forstår ikke europeere. Hun snakker om respekt for forskjeller, men helst vil hun at hele verden skal bli som USA, og bygge identitetene sine kun på politiske idealer. Om dette lar seg kombinere med felleskapsfølelsen de europeiske velferdsstatene er avhengig av, sier hun ingenting om. Litt empati ville fortalt henne at mange europeere synes dette er viktig.

Les også Arild Pedersen «Niqab, Burka og Norge»

Burka-forbud
Og burka-debatten plukker altså Nussbaum fra hverandre på en måte som gjør at man lurer på om disse forbudene kanskje har noe for seg allikevel.

Noen vil forby burkaen fordi det å skjule ansiktet utgjør en sikkerhetsrisiko. Andre fordi det å vise ansiktet ditt er en del av limet i de sosiale relasjonene våre. Men Nussbaum påpeker at mange dekker til ansiktet sitt på kalde vinterdager, og at både kirurger, tannleger og idrettsutøvere bruker ansiktsmasker.  Siden dette er ok, må det må være ok med burka.

Riktignok bør vi kreve at du viser ansiktet i passbildet ditt, men i framtiden vil bruk av biometriske data som øyescanning og fingeravtrykk gjøre dette unødvendig, så da bør man slippe det også.

Og at burkaen gjør sosiale relasjoner vanskeligere, kan da umulig stemme. Nussbaum jobbet på et støvete kontor en gang, og måtte gå med maske i arbeidstiden. Hun klarte seg kjempefint, og følte seg ikke noe mindre som enkeltmenneske bare fordi kollegene ikke kunne se ansiktet hennes.

Noen mener at burkaen objektifiserer kvinner, og er et symbol på mannsdominanse. Men Nussbaum påpeker at i vestlig kultur er kvinner sex-objekter som må kle seg slik mennene ønsker. Noen tyr til og med til plastisk kirurgi for å føye seg etter mennenes skjønnhetsnormer. Dette er nesten det samme som å gå med burka. Så hvis vi skal være konsistente må vi forby alt dette også.

Og hvem er forresten disse sveitserne til å bry seg om rettighetene til muslimske kvinner, de som først ga kvinner stemmerett i 1971?

Noen vil forby burkaen fordi kvinner trenger hjelp til å bryte med det sosiale presset som tvinger dem til å gå med den. Nussbaum mener dette argumentet kan ha noe for seg i enkelte muslimske land, men ikke i vestlige land. Der er nemlig alle frie til å gå kledd som de vil, så da har man ingenting å frykte. Dette vet vi fordi det ikke er mer familievold i muslimske familier i USA enn i andre familier.

Les også Nils August Andresen «Fornuft og krenkelse»

Felles verdier
Disse argumentene er så dårlige at de tvinger meg til å tenke gjennom hvorfor jeg selv er mot slike forbud.

Har kritikken mot hijaben oppnådd noe som helst annet enn å endre den fra å være et symbol på politisk islam, til å bli et symbol på all islam?

For det er jeg. Og jeg er for religiøs toleranse, mer enn vi har i dag. For meg handler dette om liberalistiske verdier. Jeg ønsker et samfunn hvor alle er frie til å velge sitt eget liv, så langt det ikke kolliderer med andres frihet til å gjøre det samme. Derfor skal det svært mye til før samfunnet har rett til å blande seg inn i privatlivet ditt, enten det er for å gjøre muslimer til feminister, kristne til homovenner, eller latsabber til sunnhetsnazister.

I tillegg virker det mot sin hensikt. Ingen liker å bli diktert av et intolerant og kunnskapsløst storsamfunn. Har kritikken mot hijaben oppnådd noe som helst annet enn å endre den fra å være et symbol på politisk islam, til å bli et symbol på all islam?

Kleskoder hos arbeidsgiver er noe annet. Hvis jobben din innebærer at du går med en uniform som skal symbolisere en politisk og religiøst nøytral stat, kan det hende du må legge det som symboliserer din personlige tro fra deg hjemme. Hvis ikke må vi spørre oss hva som er hensikten med uniformen. Er den kun for at folk skal kjenne igjen hva du driver med? Så er det kanskje ikke så farlig med individuell variasjon. Eller symboliserer den noe mer? Er det greit å sette en Høyre- eller Arbeiderparti-button på politiuniformen din?

Enten er uniformen viktig, og da må den gjelde for alle, eller så er den ikke så viktig, og da bør alle kunne tilpasse den, uansett grunn.

Og vi trenger en del felles verdier for å leve sammen. Vi trenger sosiale bånd som går på tvers av grupper. Vi kan ikke bare dele byene våre i to og late som ingenting. Spesielt ikke så lenge mange ønsker å bevare den altomfattende velferdsstaten, som er avhengig av felleskapsfølelse.

Men det må vi i så fall oppnå på andre måter enn med tvang. Vi kan oppnå det ved å være strengere på hvem og hvor mange vi lar få opphold i Norge, og favorisere de som glir lettest inn. Eller vi kan oppnå det ved at ikke bare staten, men også hver og en av oss gjør vårt for å bryte ned de kulturelle skillene som har vokst frem. (Og hvis du ikke liker noen av alternativene, altså hvis du både vil ha innvandring som i dag, og du i tillegg ønsker å la barna dine vokse opp på hviteste Oslo vest, så synes jeg faktisk du er forpliktet til å komme opp med et tredje alternativ. Noe annet enn «la oss kaste penger på det.»)

Nussbaum har nemlig ett godt poeng i boken sin. Hun sier at når Europa nå først har tatt i mot så mange innvandrere, så medfører det en forpliktelse til å behandle dem som likeverdige innbyggere. Og til dette trenger vi religiøs toleranse, ikke minst for muslimer.

Dessverre har Nussbaum ingenting å bidra med for å hjelpe oss med dette. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden