Fra papirutgaven

Too Much Future!

Bonde- og arbeiderparadiset DDR hadde tilsynelatende alt som Vesten hadde. Til og med punkrock. Men det som startet i England som kamp mot klassedeling og sosial elendighet, ble i DDR en kamp om frihet fra kjedsomhet og et overregulert samfunn.

Utdrag fra Minervas papirutgave: 

Bonde- og arbeiderparadiset DDR hadde tilsynelatende alt som Vesten hadde. Til og med punkrock. Men det som startet i England som kamp mot klassedeling og sosial elendighet, ble i DDR en kamp om frihet fra kjedsomhet og et overregulert samfunn.

Det er umulig å snakke om populærkultur i DDR uten først å påpeke enkelte grunnleggende fakta om landet. DDR var et resultat av delingen av Tyskland etter den andre verdenskrig. Den sovjetiske sonen ble etter hvert en sosialistisk stat, med statlig eierskap over produksjonsmidlene. Dette var i praksis en ettpartistat styrt av Det Tyske Sosialistiske Enhetspartiet (SED).

Etter delingen av landet levde i utgangspunktet de to tyske statsdannelsene i kjølig konflikt med hverandre, men det var fremdeles mulig å bevege seg mellom øst og vest. I 1961 ble Berlinmuren bygget, og det ble satt i gang streng reisekontroll mellom landene for å forhindre at folk flyttet fra DDR til Vest-Tyskland. Beboerne i DDR ble i realiteten buret inne i landet, med få muligheter til utreise.

Innenfor systemet
DDR var et land som var bygget rundt arbeidet. På 1980-tallet var åtte av landets ti millioner innbyggere i arbeid, sju av disse igjen i statlige bedrifter. Arbeidet var det vanlige, daglige samtaleemnet, og folk identifiserte seg sterkt med arbeidsplassen sin. Og det felles referansepunktet arbeiderne imellom var den til enhver tid tilstedeværende «planen» i bedriften, eller sektoren.

Man valgte etter felles folkeskole om man ville ta høyere utdannelse. Tok man en profesjonsutdannelse, var man bundet til dette fagfeltet resten av karrieren. Videre måtte man ha vært mønsterelev uten adferdsproblemer for å få lov til å studere.

Alternativet til høyere utdannelse var å bli arbeider. Som arbeider fikk man lett skifte arbeid, og man hadde rett til gratis omskolering til det fagfeltet man ønsket å jobbe i. Ingen arbeidere kunne sies opp, så fremt de ikke satte for mange spørsmålstegn ved arbeidets eller samfunnets organisering. Hvis så skjedde, kunne oppsigelse følges av problemer med å få ansettelse et annet sted, forhindre videre karriereopprykk eller føre til degradering.

Det var begrensede muligheter for å livnære seg utenom dette systemet av statskontrollert arbeid.

Det var begrensede muligheter for å livnære seg utenom dette systemet av statskontrollert arbeid. Det statsbærende SED (Det Tyske Sosialistiske Enhetspartiet) styrte ikke bare hæren, politiet, domstolene, regjeringen, forvaltningen, men også de andre politiske partiene. I parlamentet satt SED med såkalte blokkpartier, hvis antall representanter var bestemt av staten, og partienes representanter stemte i takt med SED. Selv den kristne høyresidens blokkparti, CDU bestod av medlemmer som ønsket seg sosialisme og stemte med SED, med unntak av i abortspørsmålet.

I tillegg eide sosialiststaten presse, radio, kultur, økonomiske institusjoner og samtlige utdannelsesorganisasjoner, samt Den frie tyske ungdomsorganisasjonen (FDJ). All sang, musikk, alle konserter, underholdning og fritidstilbud var regulert av staten, og oftest lønnet av staten.

Kulturelt tøvær
Parallelt med byggingen av Berlin-muren opplevde innbyggerne i DDR, ironisk nok, en tøværsperiode kulturelt. Myndighetene godtok en viss grad av kulturell pluralisme og innflytelse kulturelt fra kapitalistiske land.

Beatmusikk ble populært i disse årene. I 1963/64 var tusenvis av gitarbaserte beatband i DDR. Mange av dem var nødvendigvis amatørband, på siden av den statskontrollerte kulturen. I 1965 kom det til opptøyer under en Rolling Stones konsert i Vest-Berlin, der 21 000 fans knuste konsertarenaen. Resultatet av konserten ble redsel i partiapparatet i øst, og i desember 1965 ble beatmusikk derfor forbudt i DDR.

Det ble etter dette i praksis umulig å spille rock. Vestlig popmusikk ble stort sett forsøkt stoppet ved grensen. Erich Honecker, en mann vi kommer grundig tilbake til, uttalte i denne anledning at rockemusikk og den dekadente stilen til beatniks ville virke oppfarende på ungdom, og de ville bli drevet til utsvevende livsførsel. Denne musikken var rett og slett ikke i henhold til et sosialistisk verdensbildes mål.

Nå var ikke Honecker og SED alene om å ha slike holdninger. Selv i vestlige land mente enkelte venstreradikale politiske ledere på 60-tallet at rock var antitesen til politisk engasjement. Men forskjellen var at i DDR hadde et venstreradikalt parti makten. Alene.

I 1984 (ironien er påfallende) skrev den daværende professor i estetikk ved Humboldt-Universität i Øst-Berlin Günther Mayer en fagartikkel om populærmusikkens tilstand i DDR. Professor Mayer ble hyppig brukt for å presentere DDRs populærmusikk på akademiske konferanser internasjonalt, så han må kunne sies å være en av regimets stemmer utad i temaet populærmusikk.

Rock ble forbudt i 1965 fordi det var redsel i DDR for at musikken kun ville bringe med seg borgerlig tankegods.

I den nevnte artikkelen bemerker Mayer at rock ble forbudt i 1965 fordi det var redsel i DDR for at musikken kun ville bringe med seg borgerlig tankegods. Men i og med at landet lå nære BRD, oppdaterte innbyggerne i DDR seg i popmusikk gjennom vesttysk fjernsyn og radio likevel. Det meste av DDR fikk inn vest-TV, og radiobølgene er grenseløse. Vi kommer tilbake til Mayers artikkel flere ganger.

Pop til ungdommen
Da Erich Honecker overtok makten i DDR 1971, ønsket han å bedre landets rykte utad. Han åpnet for samhandel og samarbeid med ikke-sosialistiske land, og lyktes å få landet med i FN og få en slags aksept for DDRs eksistens i Vest-Tyskland.

Samtidig skapte landet seg et image som fredsmekler og fredsnasjon. I kjølvannet av dette liberaliserte partiet i 1971 det seks år gamle regelverket mot populærmusikk. Nå skulle selv vestlig popmusikk delvis bli lov. Med den begrunnelse at alle grupper av personer i DDR skulle få sine behov tilfredsstilt, skulle nå også endelig ungdom få sitt.

 

Dette er et utdrag fra Bjørn Hatteruds artikkel i papirutgaven av Minerva (nr. 4-2014). Du kan lese hele artikkelen ved å kjøpe Minerva på Narvesen, eller e-utgaven på Ebok.no eller BuyAndRead

For å få neste nummer av Minerva rett hjem i postkassen din, kan du tegne abonnement på Minerva her

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden