Debatt

Tør å tro på mennesket, Høyre!

Vi trenger politisk retorikk som snakker pent om foretaksomhet og ansvar, skriver Elisabeth Isachsen Rye-Florentz.

Bilde: Pixabay

Det er ikke pengebruken som er det største problemet med statsbudsjettet. At vi har begynt å tenke på oss selv som mottakere og staten som givere, er et større problem.

Ingen seriøse norske politikere vil argumentere mot velferdsstaten Norge. Alle er enige om at det er riktig med en viss omfordeling; skatt skal inn og fordeles. Likevel preges debatten av stor grad av et underlig forhold mellom staten/formynderen og borgerne/mottagerne.

Den offentlige samtalen er farget av «gode» eller «kyniske» politikere som deler ut eller holder igjen velferdskronene.

Vi står i fare for å utvikle et klientsamfunn der vi ikke ser på oss selv som verdiskapende skattebetalere, men passive mottakere av statlige overføringer. Store overføringer fra Statens Petroleumsfond forsterker denne effekten.

Hvorfor snakker vi så sjelden om at velferd er mer enn statlige overføringer? Velferd er også lykke, initiativ, gjennomføringskraft og skaperglede.

Med en debatt som bare handler om hvem skal få, svekker vi forståelsen av oss selv som bidragsytere som skaper verdier. Det hindrer både kreativitet og egen vilje til å ta ansvar for egne liv. Det er ikke bra, hverken nå eller på sikt.

Som klokskapen selv, Høyres Astrid Nøklebye Heiberg (82) har sagt; «Personlig innsats og overskudd underminerer ikke samfunnet, det styrker samfunnet.»

Utgiftsberget

På tross av advarsler blant annet fra enkelte økonomer omtales utkastet til statsbudsjettet som såkalt nøytralt. Det går godt i Norge, ifølge finansministeren, og for å unngå overoppheting av økonomien holder hun seg fint innenfor handlingsregelen.

Like fullt er 231,2 milliarder veldig mye penger. Som Kjersti Haugland, sjefsøkonom DNB Markets sier: «at regjeringen holder seg innenfor handlingsregelen på 2,7 % er bra, men ikke imponerende».

Gapet mellom aldersrelaterte utgifter og hvor mye oljepengene vi har til rådighet vil bare øke. «Utgiftsberget» vokser. For å forberede oss på smalere tider er det lurt å ta grep nå, om enn bare symbolske for å styrke moralen.

For utgiftene, de kommer. Vi har en aldrende befolkning, og fødselstallene er lavere enn på mange år. Det er tvilsomt at de som er unge i dag vil nyte like godt av sosiale ordninger som sykepenger og pensjon som vi som er voksne og pensjonister gjør i dag.

Hvis vi bygger opp under den passive mottakerånden der det er budsjettvinnere og budsjettapere og vi som borgere skal istedenfor å skape, står vi en mye dårligere posisjon den dagen vi må prioritere hardere.

Hvis vi blir et klientsamfunn der det å være selvhjulpen ikke regnes som et gangbart politisk standpunkt, vil vi få store problemer den dagen vi må stramme inn.

Har vi vent oss til et unaturlig høyt forbruk som til dels stammer fra midler vi ikke selv har skapt, gjør det enda mer vondt å kutte. Derfor bør vi allerede nå se på store utgiftsposter som Folketrygden, herunder pensjon, sykepenger og uføretrygd.

Regjeringen foreslår å bevilge 478,3 milliarder til Folketrygden for 2019, eller 35 % av det totale budsjettet. Med unntak av Venstre, som er det eneste partiet som har mot til å programfeste kutt i sykelønnsordningen, og Heidi Norby Lunde, som har prøvd å sette den på dagsorden, er det de politiske ungdomspartiene som er kritiske til at regjeringen bruker for mye penger generelt og sykepenger spesielt.

Skal ordningen bestå og også komme våre barn til gode, må vi se på hvordan den er innrettet og gjøre nødvendig grep nå. Haakon Riekeles i Civita har flere gode forslag til innsparinger i sitt notat «Hvordan redusere statens utgifter».

Mennesker og milliarder

Etter valgnederlaget i 2005 bestemte Høyre seg for å snakke mer om mennesker og mindre om milliarder. Det har åpenbart vært en suksess, og betalt seg i form av regjeringsmakt på sjette året på rad.

Men mennesker og milliarder er ingen nødvendig motsetning; det går an å snakke om begge deler samtidig. I den nye boken Alt med måte – politiske samtaler sier Kåre Willoch at «mange synes visst at når man er veldig interessert i økonomisk politikk, så betyr det det at man tror at økonomi er avgjørende og det viktigste i seg selv. Men det kan jo henge sammen med at man er klar over at en økonomisk utvikling er en forutsetning for å gi et grunnlag for den livsstandard og livskvalitet som må være selve målet.»

Hvis vi blir et klientsamfunn der det å være selvhjulpen ikke regnes som et gangbart politisk standpunkt, vil vi få store problemer den dagen vi må stramme inn. Politisk retorikk som snakker pent om foretaksomhet og egenansvar er derfor avgjørende – uten at det betyr at man skal bort fra velferdsstaten, eller at man setter kurs mot et kaldere samfunn. Det handler snarere om å styrke velferdsstatens bærekraft og legitimitet.

Det å tro på mennesket, at det får brukt seg selv og sine ressurser på best mulig måte gjennom en begrenset stat, kan også bidra til et mer levedyktig, bærekraftig og varmere samfunn.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden