Nekrolog

Tore Lindbekk 1933–2017

Tore Lindbekk, Minervas redaktør i perioden 1962–1967, gikk bort fredag morgen. Sigurd Skirbekk skriver minneord over det konservative åndsmennesket.

Det kom som et sjokk. Tore Lindbekk er død. En venn og en fagfelle er gått bort.

Jeg lærte å kjenne Tore allerede fra midten av 1950-tallet, da vi begge var studenter ved det nyopprettede Institutt for sosiologi, som på den tid holdt til i Løkkeveien 7 i Oslo. Han skilte seg ut med andre synsmåter enn de som dominerte det sosiologiske studentmiljøet den gang. Studentene kunne ha preg av å være målbærere for nokså ensartet radikale meninger, i betydningen «kulturradikale».

– Det er godt vi har Lindbekk, uttalte Yngvar Løchen, som den gang var en medstudent, og som senere ble rektor ved Universitetet i Tromsø. Tore Lindbekk var på en måte det konservative alibi i miljøet.

Som sosiolog var Tore Lindbekk først og fremst opptatt av skoleforskning. Han skrev flere bøker og artikler om pedagogikk. Ellers var det ikke minst som formidler av konservativ tenkning blant amerikanske intellektuelle at han markerte seg.

Hans faglig karriere førte ham til et professorat ved Universitet i Trondheim og til formannsvervet i Hovedkomiteen for norsk forskning 1982–1983. Ellers var det ikke minst som studentpolitiker at han fikk utfolde seg. Han ble formann i Det norske Studentersamfund i 1962, den gang da studentersamfunnet ennå var et sentralt miljø for diskusjoner om den ideologiske bakgrunnen for forskjellige politiske partier i Norge.

Studentersamfundet holdt til i kjellerlokalet til Dovrehallen i Storgata midt i byen. Her samlet studentene seg hver lørdag, med de konservative til høyre, de radikale til venstre, mens de mindre politisk profilerte satte seg på stolsetene i midten, kalt «sumpen». Tore hørte så avgjort til på høyresiden i dette miljøet.

Det gjorde også Lars Roar Langslet, idehistorikeren som i 1957 gav ut det første nummeret av Minervas Kvartalskrift. Tore Lindbekk fungerte som redaktør av tidsskriftet i perioden 1962–1967. «Langslet og Lindbekk» var et utrykk som den gang kunne bli brukt i flere sammenhenger.

Tore Lindbekk ble regnet for å tilhøre «Minerva-kretsen». Andre navn som etter hvert kunne bli nevnt i den forbindelse var Gudmund Stang, Kjell Hanssen, John Elden, Egil Alnæs og Knut Bøckman, (Det var på den tid få kvinnelige studiner som gjorde seg gjeldende i debattene; og de som gjorde det, soknet helst til radikale miljøer. Tores senere kone, Kari, var et av unntakene.)

Tore Lindbekk ble for øvrig kritisk til det som etter hvert ble Minervas profil. Minervas konservatisme manglet substans og retning, skrev han. «Dette er uheldig i en periode der så meget er flytende i politikken. (…) Det er ikke uten videre et sammenfall mellom konservatisme og liberalisme: ‘For en konservativ er mottoet frihet under ansvar, og politikk en stadig reforhandling mellom mennesker og mellom stat og samfunn.’ Dessuten er langsiktig identitetsbygging viktig, og kompromisser som tillater ‘akkommodering’ og ‘tilpasning’ etterpå. Disse trenges fordi planer alltid kommer til kort overfor virkeligheten».

Tore Lindbekk satte spor etter seg også i «det ordentlige politiske miljøet». Han ble viseformann i Trondheim Høyre fra 1972, medlem av Trondheim bystyre 1976–1983 og dessuten medlem av Sør-Trøndelag fylkesting.

I private samtaler kunne Tore ha atskillig å fortelle om krigen i Nord-Norge i 1940. Som sønn av generalmajor Odd Lindbäck-Larsen, hadde han, om ikke førstehånds, så i hvert fall annenhånds kjennskap til forhandlingene mellom politiske og militære ledere den gang. Han kunne fortelle om forhold som i alle fall jeg ikke har kunnet lese meg til.

For meg er det først og fremst som en venn gjennom seksti år at jeg vil huske Tore. Han utstrålte en rolig vennlighet, ikke sjelden kombinert med godmodig sarkastiske bemerkninger. Det var flere enn meg som moret seg over hans bemerkning om ml-erne på 70-tallet: «Slik kan det gå går man fortrenger sitt kongeelsker-instinkt!»

Rundt århundreskiftet var det flere av oss som syntes at de venstreradikale hadde fått dominere innvandrerdebatten i Norge alt for mye. Noen av oss, nærmere bestemt Ottar Brox, Tore Lindbekk og undertegnede, ble enige om å få gitt ut en antologi om tematikken rundt innvandring og integrering, der også folk med andre synsmåter fikk komme til orde. Resultatet ble antologien Gode formål – gale følger. Kritisk lys på norsk innvandringspolitikk. Vi kunne mønstre ikke mindre enn tolv skriveføre personer til antologien. Boka ble på mange måter en suksess. Den fikk flott omtale, gikk i to opplag og ble utstilt som blikkfanger i et av bokhandler Tanums utstillingsvinduer mot Karl Johans gate.

Når det gjaldt selve tittelen, Gode formål – gale følger, så spilte den på Max Webers påvisning hundre år tidligere at gode formål i én retning kunne få virkninger som gikk i en helt annen retning. Webers kroneksempel var her rasjonalistiske teoretikere som i hundreårene forut hadde ønsket å vise at den protestantiske etikk ville fremme fromheten i folket. Innarbeidelsen av en streng protestantiske etikk kom, som vi alle vet, til å få en stikk motsatt effekt, i retning av en nokså grådig kapitalistisk ånd.

Kort sagt, gode formål behøver ikke alltid å få tilsiktede og gode følger, i alle fall ikke hvis de gode formålene ikke blir utsatt for kritiske motforestillinger. Mye kunne tale for at de gode formål om det berikende multikulturelle samfunn, kunne ende i en utvanning av samfunnsmoralen, avhengig av tillit og en felles moral.

På det private plan vil jeg huske besøkene hos Kari og Tore som hadde leilighet i Dybwads gate 1, en sidegate til Majorstuveien. Vi kunne møtes også i andre sammenhenger. Tore var et engasjert samfunnsmenneske som kunne delta i møter av forskjellig slag.

Vi lyser fred over hans minne.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden