Politikk

Totalitært tospann

KOMMENTAR. Edvard Hoem oppfattet det som krenkende å sammen- ligne folkemordsfornekteren Jan Myrdal med holocaustfornekteren David Irving, og å sette likhetstegn mellom Hitler og Mao. Hoem har god grunn til å føle seg støtt, men mest fordi sammenligningen er adekvat.

KOMMENTAR. Edvard Hoem oppfattet det som krenkende å sammenligne folkemordsfornekteren Jan Myrdal med holocaustfornekteren David Irving, og å sette likhetstegn mellom Hitler og Mao. Hoem har god grunn til å føle seg støtt, men mest fordi sammenligningen er adekvat.

Sosialismens ugress ar alltid bedre enn kapitalismens avlinger… Jeg tror det er bra å spise mindre. Hva er poenget med å spise mye og få en stor mage, som de utenlandske kapitalistene i tegneseriene? — Formann Mao

Den kommunistiske historiens brutalitet kan fortsatt relativt ubesværet fremstilles som sidespor i den historiske utviklingen, lost in translation mellom den marxistiske tesen om ”overgangsstadiet” til den ”reelt eksisterende sosialismen”.   Figurer som Lenin, Mao og Castro har fremdeles et romantisk skjær over seg, fullstendig frakoblet de erfaringene som omga dem og materialisert på t-skjorter og juggel i Camden Town – eller i enkelte populærhistoriske fremstillinger. Selv om de aller fleste nordmenn i dag tar avstand fra kommunismen som politisk system, lever mange i den forestilling at kommunismen var en god ide som gikk galt. Det er relativt stuerent å ha en plakat av Lenin eller Mao på gutteværelset, selv om Lenin og Mao var arkitekter bak mordene på millioner av mennesker. Mange foreldre ville oppfatte slike plakater som utrykk for at ungene utviser stort samfunnsengasjement. Det er lite trolig at en plakat av Joseph Goebbels eller Mussolini ville vekke den samme type begeistring.

Stuerent hos dem uten erfaring
Kommunismen som ideal er stuerent i den delen av Europa som ikke har erfart den i praksis. Det ligger derfor et kaldt gufs over antikommunismen som vi gjerne forbinder med Joseph McCarthy og annet reaksjonært grums. Antifascist er (heldigvis) til sammenligning en hedersbetegnelse. Dette paradokset går langt inn i det liberale borgerskapet. Det eksisterer neppe noen politisk ekstremistorganisasjon i Europa med så få medlemmer hvor så mange har gjort strålende karrièrer i det sivile samfunn, som AKP. Folk på ytre høyre fløy ville neppe fått foten innenfor døren på høyskoler, universiteter, dagspresse eller som skjønnlitterære forfattere med klippekort i bokklubbene. Så er alt dette utrykk for en venstreorientert konspirasjon? Neppe. Det er heller uttrykk for intellektuell latskap og politisk konsensus i et lite land hvor ”alle kjenner alle”.

De fleste har nå fått med seg at maoisten Jan Myrdal ble invitert til å forelese på Bjørnsonfestivalen i Molde 2010. ”Jan Myrdal er i dag Nordens fremste venstrefascist, folkemordsforsvarer og diktaturtilhenger. Han har systematisk forsvart Pol Pots massedrap på Kambodsjas befolkning,” skrev professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Bernt Hagtvet, i et åpent brev til ledelsen i Bjørnsonfestivalen. ”Å invitere Jan Myrdal til en Bjørnsonfestival kommer i samme kategori som å invitere et medlem av NSDAP til å diskutere rettsstaten.” Det var to gamle venner, Edvard Hoem og Henning Mankell, begge med en fortid i AKP, som hadde inviterte Myrdal. Et slags ideologisk slektstreff altså, i nasjonalromantiske høyborgerlige omgivelser, blant ettpartistatens fremste våpendragere. Hoem hadde tidligere gjort seg bemerket som sterk tilhenger av å boikotte holocaustfornekteren David Irving på Litteraturfestivalen i Lillehammer, men han ville ikke vite noe av det samme mot folkemordsfornekteren Jan Myrdal på Bjørnsonfestivalen: ”I Hagtvets vrengebilde av verda er Maos Kina og Hitlers Tyskland to sider av samme sak”, skrev Hoem i full indignasjon. Han oppfattet det som krenkende å sammenligne Myrdal med Irving, og å sette likhetstegn mellom Hitler og Mao. Hoem er fremdeles fastlåst i Mao-svermeriet, på tross av maoismens 35 — 70 millioner ofre. I bunnen av Hoems inkonsekvente vurderinger ligger selvsagt en grunnleggende forestilling om at maoismens ofre ble drept i den gode saks tjeneste, mens nazistenes ofre ble drept i det objektiv ondes tjeneste.

Gode intensjoner irrelevante
Å sammenligne kommunismen og nazismen har falt mange venstreradikalere tungt for brystet. Enhver blir selvsagt fornærmet over å bli sammenlignet med Hitler. Nazismen er vår tids utvetydige ondskap. På sett og vis har venstreorienterte også god grunn til å føle seg støtt.   Nazismens grunnleggende idé var jo basert på en negasjon av menneskeheten, en antiuniversell, kvinnefiendtlig, statisk og tilbakeskuende rasistisk herrefolksideologi. Kommunismen sto for en virkeliggjøring av det mange forestilte seg var menneskehetens universelle potensial. Det gjør kanskje kommunismen bedre på papiret, men det stopper der, som Michael Jalving har sagt.   I virkeligheten var det omvendt, hvis man teller lik, og vi er nødt til å forholde oss konkret til det ondes problem: Konkret handling og resultat er viktigere enn besmykket intensjon

Hoem har altså god grunn til å føle seg støtt fordi sammenligningen er adekvat, ikke minst når det gjelder den totalitære statsformens struktur og den elitistiske forestillingen om masse og makt og lederskikkelser. Et annet åpenbart fellestrekk er den utopiske idealismen.   Kommunismens totalitære essens er nemlig også dens innerste intensjon, eller har i det minste vist seg å være det omsatt i praksis: Å forme mennesket til et harmonisk vesen i en sosialistisk stat. Men siden mennesker sjelden eller aldri oppfører seg i samsvar med den sosialistiske ideologiens forventinger, må staten og statens formyndere ta i bruk omfattende beskjæring av de erfaringene og tradisjonene innbyggerne har opparbeidet gjennom generasjoner, av kommunistene gjerne assosiert med l’ancien regime og alt som er ondt i verden. Marxismen som politisk system har derfor henfalt til historisk betinget antagonisme og deretter begynt å fengsle og myrde mennesker.

Kommunismen litt ond og litt god?
Da den franske boka Kommunismens Svartebok kom ut i Frankrike, skapte den en inkvisitorisk stemning blant venstreintellektuelle over hele Europa. Selv om få på venstresiden fremdeles svermet for stalinistisk tankegods, ble et oppgjør med kommunismens forbrytelser ansett for å være mistenkelig og utidig. Den britiske journalisten og sosialisten David Singer argumenterte for at Sovjetunionen var så mye mer en GULag: ”Det var også stor folkelig entusiasme, byggevirksomhet, en ambisiøs utdanningspolitikk og sosialt fremskritt for millioner”. Derfor mente han at boken var ensidig. Ved å fokusere på kommunismens (påståtte) forbrytelser, uten å veie opp for det sosialistene mente var positivt ved systemene, gjorde man seg skyldig i det nytalende og gammelkommunistiske begrepet ”revisjonisme” (en eufemisme for ”høyreavvik”). Det fokuset Singer etterlyser gjaldt jo også for Det Tredje Riket. Men denne typen historisk balansekunst er ikke normalen i annen type historieskriving som omhandler folkemord og politiske massedrap. Det er for eksempel fullt ut akseptabelt å utgi bøker om nazistenes eutanasiprogram, uten å skrive at Hitler tross alt fikk folk i arbeid og skapte nytt håp for millioner.

De kommunistiske myndighetens begrunnelse for sosial seleksjon var alltid den samme: I paradiset eksisterte ikke det imperfekte. Her har de totalitære ideene klare likhetstrekk. Nazistene gjorde det samme med rasebiologiske motiver. Kommunismens motiver var sosialt entreprenørskap og sosialhygiene.

En annen viktig kategori av statens fiender var de såkalt marginale: de fattige og arbeidsløse, uteliggere, kriminelle og eksfanger, foreldreløse barn, sigøynere og homoseksuelle. Venstresiden har, særlig etter 1968, stått for solidaritet med samfunnets randgrupper og sosialt utstøtte, the misfits eller de asosiale.   I sterk kontrast til dette utpekte Stalin (AKPs juvel), i likhet med Mao, tidlig sosiale og etniske minoriteter som trusler mot den harmoniske stat. I Sovjet ble tyske, polske, koreanske, finske og tsjetsjenske minoriteter (blant annet) utpekt som statsfiender og annenrangs borgere; det begynte allerede under Lenin. Under Stalin antok jødeforfølgelsene enorme dimensjoner. I Polen og en rekke andre kommunistiske vasallstater ble jøder ekskludert fra kommunistpartiet, anklaget for sionisme eller ”kosmopolitisk virksomhet”, og for å stå bak reaksjonært høyreavvik.

Falsk sosiologi
Karl Popper skrev i The Open Society and its Enemies at de som har lovet oss paradiset på jord ikke har gitt oss noe annet enn helvete. Popper satte likhetstegn mellom nazismen og kommunismen. Popper så likheten i klassekampideologi hos kommunistene og raseideologi hos nazistene: Begge med det formål å skape nye homogene konstruerte felleskap. Begge ideologiene brukte krigsspråk for å mane folk til kamp mot sine meningsmotstandere og mot renhetsideologiens fiender. Susan Sontag har treffende kalt sovjetkommunismen for ”fascisme med et menneskelig ansikt”.

Nazismen baserte seg på en falsk biologisk vitenskap, som vi kjenner den fra Alfred Rosenbergs raserenhetslære. Idéen var god, sett fra nazistenes ståsted: Friske, vakre, blonde lykkelige mennesker i en ny tid, i et nytt samfunn uten skavanker og historiske svakheter: Et paradis for inngruppen (den nordiske rase), et helvete for utgruppen.

Kommunismen baserte seg på en falsk sosiologi (historisk evolusjon) og ville i likhet med nazismen utrydde det de oppfattet som samfunnets parasitter. Kommunismens verste øyeblikk (Mao inkludert) var i likhet med nazismen basert på seleksjon, ikke bare raseseleksjon men også klasseseleksjon (begge paranoide størrelser, skulle det vise seg). Klassefienden ble ydmyket og trakassert offentlig, i form ganske likt nazismens maktmetoder: skinnrettssaker og henrettelser, ensretting, indoktrinering, personkult, hatpropaganda og opprettelsen av den totalitære stat.

Banalt, men antagelig sant: Humanisten og menneskerettsaktivisten Bjørnson ville rotert i graven om han hadde lest programmet for årets Bjørnsonfestival.

  • Bård Larsen (f. 1964) er prosjektleder i Civita. Han kommer i høst ut med en bok om den norske venstresidens forhold til diktaturer.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden